Begrepet ”Guds rike” er mye større enn begrepet ”menighet”. NT viser massevis av private initiativ på siden av menigheten, for eksempel Filip som døpte finansministeren, og flyktningene som evangeliserte i Antiokia, og de ferske kristne som samlet inn penger til sultkatastrofen.
Vi kan også lese at Jesus oppfordrer til private initiativ i form av å gi noen et glass vann eller ha samme holdninger som den barmhjertige samaritanen.
Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.
Feilen man gjør i dag er å legge flest mulig prosjekter inn under menighetens paraply. Dermed mister man fellesskapsdimensjonen når man møtes. At man etterspør sterkere lederskap i dagens tradisjonelle menigheter, er et signal om at man forsøker å forminske hele Guds rike ned til én lokal menighet og at man selvsagt ikke får til en slik håpløs idé. Ananias som døpte Paulus, burde han ha tatt saken opp i menigheten først? Burde Filip gjort det samme? Hva med disiplene som samlet inn penger?
Nei, det blir byråkratisk og forminskende hvis alt skal gå innom menigheten. Samtidig kan jeg tenke meg at når Ananias, Filip og disiplene kom til sine lokale samlinger, så ville de gjerne prate om hva som hadde skjedd i uken som hadde gått. Og heldigvis var ursamlingene ikke-hierarkiske slik at hvem som helst kunne si noe.
Jeg sier ikke at det bør være null tiltak ut fra en menighet. Men hvis man satser alle sine krefter på menighetsbegrepet, og bygger menighet istedet for å bygge mennesker, så er det fare for å miste noe av Guds rike. Da får vi menigheter og gudstjenester der det er vanskelig å utveksle kjærlighet. Man får ikke en gang lov til å si noe når man møtes. Er det en Guds rikes verdi?
Vi kan også lese at Jesus oppfordrer til private initiativ i form av å gi noen et glass vann eller ha samme holdninger som den barmhjertige samaritanen.
Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.
Feilen man gjør i dag er å legge flest mulig prosjekter inn under menighetens paraply. Dermed mister man fellesskapsdimensjonen når man møtes. At man etterspør sterkere lederskap i dagens tradisjonelle menigheter, er et signal om at man forsøker å forminske hele Guds rike ned til én lokal menighet og at man selvsagt ikke får til en slik håpløs idé. Ananias som døpte Paulus, burde han ha tatt saken opp i menigheten først? Burde Filip gjort det samme? Hva med disiplene som samlet inn penger?
Nei, det blir byråkratisk og forminskende hvis alt skal gå innom menigheten. Samtidig kan jeg tenke meg at når Ananias, Filip og disiplene kom til sine lokale samlinger, så ville de gjerne prate om hva som hadde skjedd i uken som hadde gått. Og heldigvis var ursamlingene ikke-hierarkiske slik at hvem som helst kunne si noe.
Jeg sier ikke at det bør være null tiltak ut fra en menighet. Men hvis man satser alle sine krefter på menighetsbegrepet, og bygger menighet istedet for å bygge mennesker, så er det fare for å miste noe av Guds rike. Da får vi menigheter og gudstjenester der det er vanskelig å utveksle kjærlighet. Man får ikke en gang lov til å si noe når man møtes. Er det en Guds rikes verdi?
Kommentarer