Are Karlsen har stadig gode artikler på sin blogg om menighetsverdier og -modeller. På bloggen i dag bet jeg meg merke i et avsnitt der han nevnte pinsebevegelsens regel om å kun ha én pinsemenighet i hver by.
Antagelig var/er bakgrunnen for en slik politikk hvordan ekklesia-ordet brukes i NT. Men så bommer man i utførelsen. Skal man først gå inn for prinsippet om én kirke i hver by, så må byens pinsemenighet, baptistkirke, statskirke osv slå seg sammen.
Når pinsebevegelsen tror de oppfyller et ekklesia-prinsipp ved å presse ferske lokale pinsemiljøer inn i byens eksisterende pinsemenighet, så bryter de selv samtidig det samme ekklesia-prinsippet - i den andre enden. Skal ekklesia-begrepet oppfylles, må pinsemenigheten være ett med alle andre menigheter i samme by.
Og hvis man først skal gå inn på denne prinsippveien om én menighet i hver by, for å være bibelsk, så må man gå veien helt ut. Ekklesia-ordet brukes i NT også universelt, altså om alle kristne i hele verden. Og da, som jeg har sagt mange ganger før, har man to løsninger:
A) Verdenshierarki med superleder på toppen
B) Organisk forståelse av universellbegrepet
Og da lander jeg på løsning B. Jeg ser ikke at løsning A er bibelsk. Og hvis man lander på løsning B, kan man rusle prinsippturen baklengs. Altså starte med ekklessia-universell, deretter gå til ekklesia-by og så videre til ekklesia-husstand. Dermed ender man med at alt må være organisk.
Skal man oppfylle ekklesia-begrepet, holder det ikke at hierarkiske menigheter nå og da holder fellessamlinger, for eksempel at statskirken og pinsekirken går sammen om noen gudstjenester. I det man lager vedtekter som sier at andre kristne generelt ikke får lov til å si noe i samlingene uten spesiell tillatelse, eller ikke får lov til å være medlem, eller man har andre begrensninger i menigheten, så bryter man ut av ekklesia-begrepet. For da er man ikke lenger én menighet.
Eller for å si det på en annen måte når det gjelder akkurat pinsebevegelsens prinsipp: Hvis to hierarkiske menigheter, for eksempel en metodistkirke og en pinsekirke, definerer seg som én menighet bare fordi man nå og da holder fellessamlinger, så ryker argumentet om at alle pinsemenigheter i samme by må være under samme hierarkiske paraply for å oppfylle et bibelsk prinsipp. For da burde jo tre pinsemenigheter i samme by kunne si det samme: "Vi holder da fellessamlinger nå og da, ergo er vi én menighet selv om vi har delt oss i tre juridiske enheter."
Et organisk syn betyr ikke at alle samlinger i en by skal være kjempestore fellessamlinger. Poenget er at man skal kunne møtes på kryss og tvers uten hindringer i form av vedtekter eller kontroll fra hierarkier eller tradisjoner.
Enten man velger organisk eller hierarkisk tilnærming, så vil nok folk gruppere seg noe etter teologisyn og hvor og hvem de liker å være sammen med. Men ved å ha en organisk grunnmur, så utelukker man ingen prinsipielt fra samlingen. Alle kristne som møter opp til en samling (ekklesia), stiller på lik linje. Ingen har prekemonopol, læremonopol, regimonopol, gjennomskjæringsrett osv i samlingen.
På en blogg leste jeg en som spurte: "Er husmenighet egentlig en ekte menighet?" Jeg svarte at det er naturlig å sjekke hva Paulus skriver. Han bruker ordet menighet om hussamlinger. Og da må pinsebevegelsen ta et oppgjør med seg selv. For pinsebevegelsen har et prinsipp om at alle menigheter skal være selvstendige. De sier nei til et hierarki over menigheten. Men det gjelder altså ikke slike menigheter Paulus hilser til?
Ekklesia-begrepet brukes i NT både om husmenigheter, om alle kristne i samme område og om alle kristne i verden. Dette gir føringer for organiseringen som er nødt til å være organisk og at hver samling er selvstendig. Men det må selvsagt også gjelde husmenigheter.
I dag tar man utgangspunkt i at de aller fleste initiativ i kristenlivet må ta utgangspunkt i eller ut fra en menighet. Derfor er det i dag så vanskelig å komme under huden på det opprinnelige ekklesia-begrepet. Man tror at menighet skal og må være en institusjon med vedtekter, virkegrener osv for å kunne gi en grunnmur til alle tiltakene. Men i NT ser man at mange initiativ er "privatisert". Dermed behøver ikke ekklesia være som en bedrift med masse avdelinger, hierarki og aktiviteter. Da kan ekklesia være en samling der man bygger hverandre.
Det er på tide å tenke nytt om hva menighet egentlig skal være. Forhåpentligvis vil man etter hvert besøke hverandre på kryss og tvers i samlinger uten å måtte sjekke hva noen vedtekter sier.
En del har begynt allerede. Hva skal pastoren gjøre med det? Be alle i menigheten sende inn rapporter om hvem de møter og hvilke tanker de gjør seg om lærespørsmål? Nei, det er selvsagt uhørt. Folk må få lov til å besøke hverandre, samtale om teologi, be sammen osv. Jeg kan ikke tenke meg en eneste pastor som er i mot at folk besøker hverandre. Men hva skal man med vedtekter og prekemonopol da? Prekemonopolets kraft forsvinner når menighetens medlemmer på kryss og tvers besøker medlemmer fra andre menigheter. Pastoren kan gjerne med rope ut i gudstjenesten at "det skal bare være én pinsemenighet i hver by!" Men slike læresetninger fra talestolen er uten kraft når menigheten har studert Bibelen i hjemmene nøyere og bredere enn pastoren.
Hva hjelper det forresten med lærevedtekter når to menigheter har ulike vedtekter? Og hva hjelper det med lærevedtekter når medlemmene har en annen tro i sitt hjerte?
De siste årene har man bygd stadig større scener i norske pinsemenigheter. Neste trend kan bli at kirkescenene mister sin kraft. Snart er det ikke lenger der det foregår. For det allmenne presteskapet har begynt å ta ansvar for undervisningen.
Antagelig var/er bakgrunnen for en slik politikk hvordan ekklesia-ordet brukes i NT. Men så bommer man i utførelsen. Skal man først gå inn for prinsippet om én kirke i hver by, så må byens pinsemenighet, baptistkirke, statskirke osv slå seg sammen.
Når pinsebevegelsen tror de oppfyller et ekklesia-prinsipp ved å presse ferske lokale pinsemiljøer inn i byens eksisterende pinsemenighet, så bryter de selv samtidig det samme ekklesia-prinsippet - i den andre enden. Skal ekklesia-begrepet oppfylles, må pinsemenigheten være ett med alle andre menigheter i samme by.
Og hvis man først skal gå inn på denne prinsippveien om én menighet i hver by, for å være bibelsk, så må man gå veien helt ut. Ekklesia-ordet brukes i NT også universelt, altså om alle kristne i hele verden. Og da, som jeg har sagt mange ganger før, har man to løsninger:
A) Verdenshierarki med superleder på toppen
B) Organisk forståelse av universellbegrepet
Og da lander jeg på løsning B. Jeg ser ikke at løsning A er bibelsk. Og hvis man lander på løsning B, kan man rusle prinsippturen baklengs. Altså starte med ekklessia-universell, deretter gå til ekklesia-by og så videre til ekklesia-husstand. Dermed ender man med at alt må være organisk.
Skal man oppfylle ekklesia-begrepet, holder det ikke at hierarkiske menigheter nå og da holder fellessamlinger, for eksempel at statskirken og pinsekirken går sammen om noen gudstjenester. I det man lager vedtekter som sier at andre kristne generelt ikke får lov til å si noe i samlingene uten spesiell tillatelse, eller ikke får lov til å være medlem, eller man har andre begrensninger i menigheten, så bryter man ut av ekklesia-begrepet. For da er man ikke lenger én menighet.
Eller for å si det på en annen måte når det gjelder akkurat pinsebevegelsens prinsipp: Hvis to hierarkiske menigheter, for eksempel en metodistkirke og en pinsekirke, definerer seg som én menighet bare fordi man nå og da holder fellessamlinger, så ryker argumentet om at alle pinsemenigheter i samme by må være under samme hierarkiske paraply for å oppfylle et bibelsk prinsipp. For da burde jo tre pinsemenigheter i samme by kunne si det samme: "Vi holder da fellessamlinger nå og da, ergo er vi én menighet selv om vi har delt oss i tre juridiske enheter."
Et organisk syn betyr ikke at alle samlinger i en by skal være kjempestore fellessamlinger. Poenget er at man skal kunne møtes på kryss og tvers uten hindringer i form av vedtekter eller kontroll fra hierarkier eller tradisjoner.
Enten man velger organisk eller hierarkisk tilnærming, så vil nok folk gruppere seg noe etter teologisyn og hvor og hvem de liker å være sammen med. Men ved å ha en organisk grunnmur, så utelukker man ingen prinsipielt fra samlingen. Alle kristne som møter opp til en samling (ekklesia), stiller på lik linje. Ingen har prekemonopol, læremonopol, regimonopol, gjennomskjæringsrett osv i samlingen.
På en blogg leste jeg en som spurte: "Er husmenighet egentlig en ekte menighet?" Jeg svarte at det er naturlig å sjekke hva Paulus skriver. Han bruker ordet menighet om hussamlinger. Og da må pinsebevegelsen ta et oppgjør med seg selv. For pinsebevegelsen har et prinsipp om at alle menigheter skal være selvstendige. De sier nei til et hierarki over menigheten. Men det gjelder altså ikke slike menigheter Paulus hilser til?
Ekklesia-begrepet brukes i NT både om husmenigheter, om alle kristne i samme område og om alle kristne i verden. Dette gir føringer for organiseringen som er nødt til å være organisk og at hver samling er selvstendig. Men det må selvsagt også gjelde husmenigheter.
I dag tar man utgangspunkt i at de aller fleste initiativ i kristenlivet må ta utgangspunkt i eller ut fra en menighet. Derfor er det i dag så vanskelig å komme under huden på det opprinnelige ekklesia-begrepet. Man tror at menighet skal og må være en institusjon med vedtekter, virkegrener osv for å kunne gi en grunnmur til alle tiltakene. Men i NT ser man at mange initiativ er "privatisert". Dermed behøver ikke ekklesia være som en bedrift med masse avdelinger, hierarki og aktiviteter. Da kan ekklesia være en samling der man bygger hverandre.
Det er på tide å tenke nytt om hva menighet egentlig skal være. Forhåpentligvis vil man etter hvert besøke hverandre på kryss og tvers i samlinger uten å måtte sjekke hva noen vedtekter sier.
En del har begynt allerede. Hva skal pastoren gjøre med det? Be alle i menigheten sende inn rapporter om hvem de møter og hvilke tanker de gjør seg om lærespørsmål? Nei, det er selvsagt uhørt. Folk må få lov til å besøke hverandre, samtale om teologi, be sammen osv. Jeg kan ikke tenke meg en eneste pastor som er i mot at folk besøker hverandre. Men hva skal man med vedtekter og prekemonopol da? Prekemonopolets kraft forsvinner når menighetens medlemmer på kryss og tvers besøker medlemmer fra andre menigheter. Pastoren kan gjerne med rope ut i gudstjenesten at "det skal bare være én pinsemenighet i hver by!" Men slike læresetninger fra talestolen er uten kraft når menigheten har studert Bibelen i hjemmene nøyere og bredere enn pastoren.
Hva hjelper det forresten med lærevedtekter når to menigheter har ulike vedtekter? Og hva hjelper det med lærevedtekter når medlemmene har en annen tro i sitt hjerte?
De siste årene har man bygd stadig større scener i norske pinsemenigheter. Neste trend kan bli at kirkescenene mister sin kraft. Snart er det ikke lenger der det foregår. For det allmenne presteskapet har begynt å ta ansvar for undervisningen.
Kommentarer