I dag er det kristne tro-og-liv-paradigmet slik at Guds rike er forminsket til noe som helst skal foregå i menighetslivet. Da jeg startet med min egen analyse av problemstillingene i 2003, levde jeg selv midt inne dette paradigmet. Derfor var det begrepet menighet, og ikke begrepet Guds rike, som jeg begynte å analysere angående rammer og verdier.
Jeg så etter hvert at de urkristne hadde et helt annet menighetsopplegg enn hva som er vanlig i dag. I tillegg har jeg begynt å forstå at menighet bare en liten bit av Guds rike.
Det er vanlig i dagens tradisjonelle menigheter å si "bygge menighet" som et slags slagord eller overordnet mål. Jeg valgte "bygge mennesker" som mitt slagord. Jeg synes "bygge menighet" for mye vektlegger menigheten som institusjon der vekst telles i antall nye avdelinger. I slike tradisjonelle menigheter blir enkeltmennesker for dårlig sett. For folk er for stressa, det er så mye som må ordnes. Og rammene i samlingene hindrer folk i å snakke sammen fordi scenen krever sin oppmerksomhet. Det er noe feil både med holdninger og med ordninger.
STORTINGSSAMLING HJEMME HOS PRISKA
De urkristne brukte et ikke-religiøst ord for sine samlinger. Det greske ordet ekklesia betyr ikke kirke, menighet, tempel eller noe slikt, men rett og slett folkeforsamling på linje med Stortinget. Dette ordet ble brukt om hussamlinger. En kristen hussamling er altså selvstendig. Ingen er over Stortinget. Ingen stormenighet eller erkebiskop har rett til å bestemme over en flokk kristne som samles i hjemmet, på kafé eller i skogen.
Den gangen var ekklesia enkle samlinger med god mat der alle fritt kunne komme med sine innlegg i form av en sang, en mini-preken, en oppmuntring. Med årenes løp har ekklesia blitt til dagens foretakskirker der hele det moderne kristenliv skal leves.
EKKLESIA
De urkristnes ekklesia, det som i dag kalles menighet/kirke, var bare ett av mange områder hvor de levde ut sin tro. Enkeltpersoner og grupper tok også initiativ på siden av ekklesia.
Det var få tiltak som ble initiert av ekklesiasamlingene. Men det var mange "private" initiativ i form av kristne enkeltpersoner eller grupper som reiste på kryss og tvers. De som reiste på kryss og tvers, var bare unntaksvis utsendt fra en menighet. Men man kunne også være utsendt fra en menighet, og man kunne også gjøre en tjeneste i en menighet.
Urbildet er helt motsatt av dagens opplegg der det er obligatorisk at alle tiltak helst skal skje i eller ut fra menighet.
Jesus sa ikke ”Ekklesiariket er nær”. Han sa ”Guds rike er nær”. Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.
Hva er så Guds rike? Jeg har bare så vidt begynt å se på dette begrepet på nytt. I tillegg til at Gud har makt til å frelse folk, gjøre dem friske osv, så er det snakk om at vi kan gi noen et glass vann, besøke noen som er i fengsel, ha Gud som far (og ikke en menighetsautoritet), gi tilgivelse, ha tålmodighet, se enkeltmennesker, lytte til Den hellige Ånd, ha frihet i Kristus (som Paulus sa), elske Gud og sin neste, osv. Og gjerne også, som et av mange poenger, komme sammen med andre kristne (ekklesia) for å bygge hverandre.
DOBBELKOMMUNIKASJON
Er du med i en tradisjonell menighet, har du sikkert hørt presten/pastoren si mange ganger at hverdagen er viktig som kristen. På en måte sier pastoren da at Guds rike er viktigere enn menighetens rike. Det er fint. Men samtidig legger gjerne menighetslederne frem en forventning om at medlemmene skal være aktive i menighetens mange avdelinger. Lederne ønsker at menighetsparaplyen skal bli så stor som mulig og at medlemmene legger tyngdepunktet i sitt kristenliv i menigheten. Selv gjør gjerne pastoren nettopp det, og er gjerne 6 av ukens 7 dager i menigheten og deltar i planleggingsmøter, gudstjenester, konserter osv.
Hvis pastoren virkelig mener at hverdagen, altså livet utenfor menighetens egne tiltak, er viktig, så er det rart at han legger all sin tid og kraft i menigheten. For å spisse det litt: Dagens pastorer bygger et ekklesiarike.
LÆREDOKUMENTER I SKUFFEN
I går skrev jeg om hvordan læredokumenter tas opp og ned akkurat som det passer. Hensikten min var ikke å komme med nok et eksempel på hierarki og forskjellsbehandling. Hensikten var å peke på den merkelige situasjon der ekklesiariket møter Guds rike.
Tradisjonelle menigheter har læredokumenter de samler seg om. Man er liksom ikke en skikkelig menighet hvis man ikke har nedfelt noen lærevedtekter. Samtidig kan enkeltpersoner utenfor menighetslivet ta initiativ til å evangelisere, drive hjelpetiltak, starte gospelkor osv - uten å måtte skrive læredokumenter. Det er et paradoks. Ingen legger press på at frittstående tiltak "må" ha læredokumenter.
For å unngå å isolere seg fullstendig, legger pastoren menighetens læredokument i skuffen enkelte ganger i møte med kristne som ikke er medlemmer i menigheten. De andre kristne kan ha et litt annet læredokument (en nabomenighet er på besøk med sitt sangkor), eller de kan operere helt uten læredokument (en misjonær og en hjelpearbeider på reise). Da velger pastoren å tenke organisk og ikke bry seg om eget læredokument. Når dokumentet er gjemt i skuffen, kan man ha felles gudstjeneste med nabokirken eller man kan sende penger til et misjonstiltak noen driver. I noen situasjoner lar altså pastoren Guds rike gå foran ekklesiariket. Men hvorfor ikke ha den prioriteringen hele tiden?
Trosbekjennelser og læredokumenter er en debatt for seg. Jeg ser positive sider ved å forsøke å summere opp hva man tror på. Men når man bruker slike dokumenter for å si til andre kristne at ”du får ikke lov til å være sammen med oss”, for eksempel ved søknad om medlemskap, da er det noe galt. Da er ekklesiariket blitt forbildet og ikke Guds rike.
Og det blir enda galere når læredokumentet den ene dagen stenger søsken ute (medlemskap), mens det den andre dagen legges i skuffen for å kunne ta søsken inn i varmen (en omreisende predikant eller et kor). Jeg synes pastorer må bestemme seg for et prinsipp og ikke vingle slik.
Som jeg skrev i går, så stusser jeg altså over at menigheter "må" ha et læredokument, mens misjonærer og omreisende kor ikke behøver det samme. Så langt jeg forstår Bibelen, så har alle kristne et ansvar for å ta vare på troen. Derfor må enten alle ha et læredokument i baklomma, eller ingen.
VARIANTER AV EKKLESIARIKET
”At hverdagen er viktig, har vi forstått for lenge siden”, kan enkelte norske kristne miljøer si. De har tonet ned tradisjonelle menighetsaktiviteter som foregår i kirken til fordel for samlinger i hjemmene. Men dessverre har de beholdt en autoritetsstruktur og befinner seg dermed fremdeles i ekklesiariket.
Og, bare så det er sagt, bildet er selvsagt ikke svart-hvitt. Når en tradisjonell menighet for eksempel sender penger til fattige, så er den menigheten en del av Guds rike ved det tiltaket. Slik er det også med mye annet som skjer i en tradisjonell menighet. Når jeg sier at en menighet befinner seg i ekklesiariket, mener jeg slett ikke at den er fullstendig ubrukelig eller at den over hodet ikke er en del av Guds rike. Jeg forsøker å sammeligne to paradigmer og peke på hvilken retning man bør gå.
Jeg så etter hvert at de urkristne hadde et helt annet menighetsopplegg enn hva som er vanlig i dag. I tillegg har jeg begynt å forstå at menighet bare en liten bit av Guds rike.
Det er vanlig i dagens tradisjonelle menigheter å si "bygge menighet" som et slags slagord eller overordnet mål. Jeg valgte "bygge mennesker" som mitt slagord. Jeg synes "bygge menighet" for mye vektlegger menigheten som institusjon der vekst telles i antall nye avdelinger. I slike tradisjonelle menigheter blir enkeltmennesker for dårlig sett. For folk er for stressa, det er så mye som må ordnes. Og rammene i samlingene hindrer folk i å snakke sammen fordi scenen krever sin oppmerksomhet. Det er noe feil både med holdninger og med ordninger.
STORTINGSSAMLING HJEMME HOS PRISKA
De urkristne brukte et ikke-religiøst ord for sine samlinger. Det greske ordet ekklesia betyr ikke kirke, menighet, tempel eller noe slikt, men rett og slett folkeforsamling på linje med Stortinget. Dette ordet ble brukt om hussamlinger. En kristen hussamling er altså selvstendig. Ingen er over Stortinget. Ingen stormenighet eller erkebiskop har rett til å bestemme over en flokk kristne som samles i hjemmet, på kafé eller i skogen.
Den gangen var ekklesia enkle samlinger med god mat der alle fritt kunne komme med sine innlegg i form av en sang, en mini-preken, en oppmuntring. Med årenes løp har ekklesia blitt til dagens foretakskirker der hele det moderne kristenliv skal leves.
EKKLESIA
De urkristnes ekklesia, det som i dag kalles menighet/kirke, var bare ett av mange områder hvor de levde ut sin tro. Enkeltpersoner og grupper tok også initiativ på siden av ekklesia.
Det var få tiltak som ble initiert av ekklesiasamlingene. Men det var mange "private" initiativ i form av kristne enkeltpersoner eller grupper som reiste på kryss og tvers. De som reiste på kryss og tvers, var bare unntaksvis utsendt fra en menighet. Men man kunne også være utsendt fra en menighet, og man kunne også gjøre en tjeneste i en menighet.
Urbildet er helt motsatt av dagens opplegg der det er obligatorisk at alle tiltak helst skal skje i eller ut fra menighet.
Jesus sa ikke ”Ekklesiariket er nær”. Han sa ”Guds rike er nær”. Kristne bør derfor først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.
Hva er så Guds rike? Jeg har bare så vidt begynt å se på dette begrepet på nytt. I tillegg til at Gud har makt til å frelse folk, gjøre dem friske osv, så er det snakk om at vi kan gi noen et glass vann, besøke noen som er i fengsel, ha Gud som far (og ikke en menighetsautoritet), gi tilgivelse, ha tålmodighet, se enkeltmennesker, lytte til Den hellige Ånd, ha frihet i Kristus (som Paulus sa), elske Gud og sin neste, osv. Og gjerne også, som et av mange poenger, komme sammen med andre kristne (ekklesia) for å bygge hverandre.
DOBBELKOMMUNIKASJON
Er du med i en tradisjonell menighet, har du sikkert hørt presten/pastoren si mange ganger at hverdagen er viktig som kristen. På en måte sier pastoren da at Guds rike er viktigere enn menighetens rike. Det er fint. Men samtidig legger gjerne menighetslederne frem en forventning om at medlemmene skal være aktive i menighetens mange avdelinger. Lederne ønsker at menighetsparaplyen skal bli så stor som mulig og at medlemmene legger tyngdepunktet i sitt kristenliv i menigheten. Selv gjør gjerne pastoren nettopp det, og er gjerne 6 av ukens 7 dager i menigheten og deltar i planleggingsmøter, gudstjenester, konserter osv.
Hvis pastoren virkelig mener at hverdagen, altså livet utenfor menighetens egne tiltak, er viktig, så er det rart at han legger all sin tid og kraft i menigheten. For å spisse det litt: Dagens pastorer bygger et ekklesiarike.
LÆREDOKUMENTER I SKUFFEN
I går skrev jeg om hvordan læredokumenter tas opp og ned akkurat som det passer. Hensikten min var ikke å komme med nok et eksempel på hierarki og forskjellsbehandling. Hensikten var å peke på den merkelige situasjon der ekklesiariket møter Guds rike.
Tradisjonelle menigheter har læredokumenter de samler seg om. Man er liksom ikke en skikkelig menighet hvis man ikke har nedfelt noen lærevedtekter. Samtidig kan enkeltpersoner utenfor menighetslivet ta initiativ til å evangelisere, drive hjelpetiltak, starte gospelkor osv - uten å måtte skrive læredokumenter. Det er et paradoks. Ingen legger press på at frittstående tiltak "må" ha læredokumenter.
For å unngå å isolere seg fullstendig, legger pastoren menighetens læredokument i skuffen enkelte ganger i møte med kristne som ikke er medlemmer i menigheten. De andre kristne kan ha et litt annet læredokument (en nabomenighet er på besøk med sitt sangkor), eller de kan operere helt uten læredokument (en misjonær og en hjelpearbeider på reise). Da velger pastoren å tenke organisk og ikke bry seg om eget læredokument. Når dokumentet er gjemt i skuffen, kan man ha felles gudstjeneste med nabokirken eller man kan sende penger til et misjonstiltak noen driver. I noen situasjoner lar altså pastoren Guds rike gå foran ekklesiariket. Men hvorfor ikke ha den prioriteringen hele tiden?
Trosbekjennelser og læredokumenter er en debatt for seg. Jeg ser positive sider ved å forsøke å summere opp hva man tror på. Men når man bruker slike dokumenter for å si til andre kristne at ”du får ikke lov til å være sammen med oss”, for eksempel ved søknad om medlemskap, da er det noe galt. Da er ekklesiariket blitt forbildet og ikke Guds rike.
Og det blir enda galere når læredokumentet den ene dagen stenger søsken ute (medlemskap), mens det den andre dagen legges i skuffen for å kunne ta søsken inn i varmen (en omreisende predikant eller et kor). Jeg synes pastorer må bestemme seg for et prinsipp og ikke vingle slik.
Som jeg skrev i går, så stusser jeg altså over at menigheter "må" ha et læredokument, mens misjonærer og omreisende kor ikke behøver det samme. Så langt jeg forstår Bibelen, så har alle kristne et ansvar for å ta vare på troen. Derfor må enten alle ha et læredokument i baklomma, eller ingen.
VARIANTER AV EKKLESIARIKET
”At hverdagen er viktig, har vi forstått for lenge siden”, kan enkelte norske kristne miljøer si. De har tonet ned tradisjonelle menighetsaktiviteter som foregår i kirken til fordel for samlinger i hjemmene. Men dessverre har de beholdt en autoritetsstruktur og befinner seg dermed fremdeles i ekklesiariket.
Og, bare så det er sagt, bildet er selvsagt ikke svart-hvitt. Når en tradisjonell menighet for eksempel sender penger til fattige, så er den menigheten en del av Guds rike ved det tiltaket. Slik er det også med mye annet som skjer i en tradisjonell menighet. Når jeg sier at en menighet befinner seg i ekklesiariket, mener jeg slett ikke at den er fullstendig ubrukelig eller at den over hodet ikke er en del av Guds rike. Jeg forsøker å sammeligne to paradigmer og peke på hvilken retning man bør gå.
Det ene paradigmet går ut på at menigheten skal være den kristnes tyngdepunkt. I dette paradigmet ender pastoren opp med å måtte omgå interne regler i møte med søsken.
Det andre paradigmet går ut på at tyngdepuktet skal ligge i Guds rike. Da er menighet en av mange muligheter til å leve ut kristenlivet. Jeg mener ikke å nedprioritere menighet fullstendig. Jeg tror menighet bør være en viktig plass i kristenlivet.
Jeg selv sitter forresten i glasshus når det gjelder å gjøre tjeneste i Guds rike. Men jeg håper at mine artikler kan bidra litt til å frigjøre det virkelige allmenne prestedømme. Du kan for eksempel invitere til kristen hjemmesamling uten å måtte spørre en prest eller pastor om lov. Det allmenne prestedømme tilhører Guds rike, det er ikke plass til det allmenne prestedømme i ekklesiariket.
Kommentarer