...og på onsdag tar han det frem igjen.
De fleste tenker seg at menighet må ha læresetninger, vedtekter osv. Men hvorfor er det slik at menigheter må ha et læredokument, mens frittstående hjelpearbeidere og evangelister ikke behøver å ha det? Forsøker ikke alle å gjøre tjeneste i Guds rike? Hva er det som krever at den ene grupperingen må ha et læredokument, mens den andre grupperingen slipper? Misjonærer påvirker mange flere personer i lærespørsmål enn hva pastorer gjør, så tradisjonen om læredokumenter burde i tilfelle ha vært motsatt.
Når en tradisjonell menighet har samling, er det regler for hvem som kan si noe. Men når den tradisjonelle menigheten sender penger til en misjonær, kan hun tale fritt der hun er. Hvorfor er det så viktig at pastoren i menigheten har prekemonopol og menighetsstyret har læremonopol, når det samtidig er fri prekerett for personer som får pengestøtte fra menigheten og som befinner seg et annet sted?
Hvorfor er det slik at en misjonær kan få støtte fra to menigheter med litt ulik lære? I den situasjonen er plutselig ikke menighetens læredokument så viktig likevel. Man legger til side læredokumentet når man vil la en organisk tanke gå foran. Så hvorfor er da læredokumentet så viktig i andre spørsmål, for eksempel ved medlemskap eller fast tjeneste på kirkescenen?
En person som skal gjøre tjeneste ved en stiftemaskin i menighetens kjeller, kan få medlemsnekt fordi vedkommende er uenig i noen marginale lærespørsmål. Samtidig støtter gjerne menigheten en misjonær fra et annet menighetsmiljø som har noe avvikende lære. Hvis læredokumentet er viktig, så burde man ha slengt det i bordet foran misjonæren som tross alt preker lære hver dag. Men det er stiftemaskinoperatøren som får krav om å si seg enig i menighetens lære!
En misjonær som får støtte fra flere menigheter, kan umulig si seg enig i alle læredokumentene. Det ene dokumentet kan si at kvinner kan være eldste, mens det andre dokumentet kan si at kvinner ikke kan være eldste. Pastoren legger altså læredokumentet i skuffen når det passer. For eksempel når han hører om et godt tiltak som ikke er i regi av egen menighet. Misjonærer, evangelister, bibelskoler og hjelpearbeidere som ikke er medlemmer av menigheten, kan få pengestøtte fra menigheten, bønnehjelp i gudstjenesten og omtale i menighetsbladet.
Men når stiftemaskinoperatøren dukker opp på pastorens kontor for å søke medlemskap, tar pastoren læredokumentet ut av skuffen igjen. Han fjerner seg fra det organiske tankesett han hadde sist uke og legger press på at søkeren må si seg enig i dokumenet. Da er det hierarki og institusjon som er den førende tanke. Dette stusser jeg over.
De fleste tenker seg at menighet må ha læresetninger, vedtekter osv. Men hvorfor er det slik at menigheter må ha et læredokument, mens frittstående hjelpearbeidere og evangelister ikke behøver å ha det? Forsøker ikke alle å gjøre tjeneste i Guds rike? Hva er det som krever at den ene grupperingen må ha et læredokument, mens den andre grupperingen slipper? Misjonærer påvirker mange flere personer i lærespørsmål enn hva pastorer gjør, så tradisjonen om læredokumenter burde i tilfelle ha vært motsatt.
Når en tradisjonell menighet har samling, er det regler for hvem som kan si noe. Men når den tradisjonelle menigheten sender penger til en misjonær, kan hun tale fritt der hun er. Hvorfor er det så viktig at pastoren i menigheten har prekemonopol og menighetsstyret har læremonopol, når det samtidig er fri prekerett for personer som får pengestøtte fra menigheten og som befinner seg et annet sted?
Hvorfor er det slik at en misjonær kan få støtte fra to menigheter med litt ulik lære? I den situasjonen er plutselig ikke menighetens læredokument så viktig likevel. Man legger til side læredokumentet når man vil la en organisk tanke gå foran. Så hvorfor er da læredokumentet så viktig i andre spørsmål, for eksempel ved medlemskap eller fast tjeneste på kirkescenen?
En person som skal gjøre tjeneste ved en stiftemaskin i menighetens kjeller, kan få medlemsnekt fordi vedkommende er uenig i noen marginale lærespørsmål. Samtidig støtter gjerne menigheten en misjonær fra et annet menighetsmiljø som har noe avvikende lære. Hvis læredokumentet er viktig, så burde man ha slengt det i bordet foran misjonæren som tross alt preker lære hver dag. Men det er stiftemaskinoperatøren som får krav om å si seg enig i menighetens lære!
En misjonær som får støtte fra flere menigheter, kan umulig si seg enig i alle læredokumentene. Det ene dokumentet kan si at kvinner kan være eldste, mens det andre dokumentet kan si at kvinner ikke kan være eldste. Pastoren legger altså læredokumentet i skuffen når det passer. For eksempel når han hører om et godt tiltak som ikke er i regi av egen menighet. Misjonærer, evangelister, bibelskoler og hjelpearbeidere som ikke er medlemmer av menigheten, kan få pengestøtte fra menigheten, bønnehjelp i gudstjenesten og omtale i menighetsbladet.
Men når stiftemaskinoperatøren dukker opp på pastorens kontor for å søke medlemskap, tar pastoren læredokumentet ut av skuffen igjen. Han fjerner seg fra det organiske tankesett han hadde sist uke og legger press på at søkeren må si seg enig i dokumenet. Da er det hierarki og institusjon som er den førende tanke. Dette stusser jeg over.
Kommentarer
Även jag "stusser over" detta med skillnaden på stiftsmaskinsoperatören i källaren & missionären. Men, jag tror jag anar sammanhangen efter över trettio år som prelat i nabolandets statskirke...
Takk for kommentar. Jeg har skrevet mer om samme emne her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2007/08/guds-rike-eller-ekklesiarike.html
Fortell gjerne litt om veien fra prelat til der du er i dag.