Ikke religiøst hierarki mellom Paulus og Markus

På en reise tar Barnabas og Paulus med seg Markus (Johannes) som tjener/medhjelper. Det er fint å gi sin hjelp til andres initiativer. Det er ikke noe religiøst hierarki av den grunn.

Man bør legge merke til at selv om Markus kalles tjener/medhjelper på denne reisen, så brukes ikke lederord om Paulus og Barnabas. "Tjen hverandre" er et bibelsk uttrykk. Det er altså tjenere på begge sider av bordet.

Det var ikke knyttet religiøse rangbetingelser til tjenesten til Markus. Han hoppet ut av reisen etter en tid og hadde ikke religiøs plikt til å gjøre det de andre sa. Markus rett og slett hjalp til frivillig så lenge han ville.

De fleste teologiske syn tar utgangspunkt i religiøse hierarker og forutsetter at når en misjonær, pastor eller biskop gir en ordre, da har alle lenger ned på rangstigen religiøs plikt til handle. Men da Markus hoppet av denne misjonærturen, ble han ikke svartelistet i menighetene eller noe slikt. Det var ingen religiøs risiko ved hans valg om å hoppe ut av gruppen. Det er derfor sannsynlig at det ikke var et religiøst hierarki blant de urkristne.

Men det var selvsagt anledning til å støtte opp om andres initiativ. Det siste er noe ganske annet enn å ha en teologi som går ut på at enhver menighet skal ha en pastor eller biskop som bestemmer over menigheten, eller at man lager rangssystemer der misjonær settes over profet over lærer over eldste over ektemann over hustru.

Paulus og Barnabas reagerte ulikt på at Markus hoppet av midt på turen, det må bety at Markus ikke brøt en av "Guds rangordninger" eller noe slikt. Hvis Markus brøt en av ”Guds rangordninger”, ville Paulus og Barnabas vært enige om saken og reagert likt.

Paulus hadde selv blitt døpt av en fersk kristen som ikke hadde blitt ordinert som prest eller tatt hierarki-eksamen eller fulgt et suksesjonsprinsipp eller noe slikt. Bibelen sier ikke noe om at Paulus måtte blitt døpt på nytt fordi den første dåpen ikke fulgte et eller annet autoritetsprinsipp. Det hadde vært merkelig hvis Paulus, som fikk en slik ikke-hierarkisk start på kristenlivet sitt, skulle mene at Markus måtte innrette seg hierarisk.

Men det er selvsagt surt hvis en person har lovet å hjelpe til, plutselig forsvinner. På den annen side kan det hende at Paulus og Barnabas valgte en risikabel reiserute og at det var derfor Markus hoppet av. Hvem som har skylda for konflikten er ikke godt å vite. Paulus ble i alle fall sur. Men NT nevner ikke at Paulus eventuelt brukte noen religiøse argumenter for å presse Markus til å fortsette. Paulus sa ikke til Markus at "Barnabas og jeg er misjonærer og Gud har plassert misjonærer øverst i alle lederpyramider! Gud sier at du må underordne deg oss! Markus, du må følge Guds autoritetsordninger, gjør som jeg sier! Hvis du ikke gjør som jeg sier, kommer du til å falle ut av Guds beskyttelse!" Nei, han sa ikke noe slikt, for det var etter all sannsynlighet ikke slike hierarkier eller autoritetssystemer.

I menighetslivet (ekklesia) ble det tatt få store initiativer. Folk kom med små initiativer slik som å synge en sang, dele et ord, undervise litt, fikse mat, gi en oppmuntring osv. Noen få tiltak ble organisert i fellesskap, men de fleste initiativer som var litt større foregikk på siden av menighetssamlingene. For eksempel reiste misjonærteam rundt.

Men disse misjonærteamene var ikke store organisasjoner med avdelinger slik vi har i dag. Ved å lese mellom linjene og se hva Bibelen ikke nevner, får man et inntrykk av størrelsen på tiltakene. Så langt jeg kan forstå, så var misjonærteamene oversiktelige grupper som var så små at de ikke behøvde å dele seg inn i avdelinger. Barnabas, Paulus og Markus var bare tre personer. Jesus sendte ut to og to personer, så de små teamene var sikkert innarbeidet som kultur i de nærmeste årene etter. Dette er totalt forskjellig fra dagens situasjon med svære misjonsorganisasjoner.

Midt i det organiske og ikke-hierarkiske urlivet kunne det være at den som hadde tatt initiativet, fortsatte å ta initiativer om hva som burde gjøres. Lenger ut i Bibelen sier Paulus at han lot Titus bli igjen på Kreta. Dermed kan man regne med at det var Paulus som tok initiativet og at det var Titus som støttet opp om initiativet. Et annet sted er det teamet som sender Paulus til kysten. Da er det plutselig teamet som tar et initiativ og det er Paulus som følger opp. Hvem som tar initiativ og hvem som følger opp, skifter. Jeg finner ikke noe bedre ord for et slikt opplegg enn gjensidig underordning.

Å fjerne hierarkier betyr ikke at initiativene blir borte, det betyr heller ikke at det er slutt på å støtte opp om et initiativ, men det betyr at det ligger ikke en religiøs rangorden-plikt i opplegget.

Slik tror jeg det er: Guds rike tillater at noen tar initiativ og at andre støtter opp om initiativet, men Guds rike tillater ikke hierarki med religiøse sjefer i pyramideform.

Hva da med en menighet? Hvis det er tillatt med initiativ og at noen støtter opp om initiativet, da må det vel være ok med pastorer som har store visjoner som motiverer folk til å frivillig følge hans menighetsplan om å bygge en menighet med mange virkegrener? Vel, her er det lett å blande kortene. Guds rike-begrepet er ikke et identisk begrep med ekklesia-begrepet (menighet). Ser vi på de urkristne, så hadde de samlinger i hjemmene der alle møttes på like fot. Samlingene var ikke "mange tiltak satt i system" slik det er i dagens menigheter. Samlingene var fellesskap der man delte.

Hvis en pastor vil bygge en stor menighet med mange virkegrener, så skiller den seg både fra urmenighetene og fra urmisjonærteamene. Da bør man i det minste tenke over saken og spørre hvorfor man velger en løsning som ikke har hentet inspirasjon fra Bibelen. Hva mister man på veien?