Gå til hovedinnhold

Forsvinner læren når vi samtaler?

Jeg fikk noen spørsmål her om dagen angående mitt menighetssyn. Spørsmålene var omtrent slik:


  1. Hvordan kan jeg bruke ordet menighet når jeg snakker om organiske samlinger i hjemmene?
  2. Hvor blir det av læren hvis prekener byttes ut med samtaler?

  3. Hvor i NT gis det grønt lys for samtaler i menighetslivet?
  4. Hvordan kan jeg si ok til samtaler når NT sier at kvinner skal tie i samlingen?

  5. Pastoren skal ha det overordnede læretilsynet, hvordan kan jeg da kaste ut pastoren?

  6. Kvinner skal ikke ha overordnet læreansvar, hvordan kan jeg da mene at de skal delta i teologiske samtaler?
1) MENIGHET: Hvordan kan jeg kalle organiske samlinger i hjemmene for menighet?

Paulus bruker ordet menighet om den gruppen personer som samles hjemme hos ekteparet Priska og Akvillas. Det samme sier han om om samlingene hjemme hos kvinnen Nymfa som var singel. Paulus nevner ingen vedtekter eller kirkebygninger, heller ingen pastorer eller eldste med navn.

I Apg er menighetsordet i bruk før man velger eldste. Teksten viser videre at man ikke velger eldste i alle menigheter.


Kort sagt er menighet "en gruppe kristne". Jeg mener jeg er på trygg teologisk grunn når jeg kaller det menighet når en gruppe kristne samles i et hjem. Jeg har lyst til å spille ballen tilbake til dem som går inn for tradisjonelle menigheter. Hva skal til for å kalle noe en menighet, i følge NT?

2) PREKENER: Hvor blir det av læren hvis prekener byttes ut med samtaler?


Jeg hører gjerne en god preken. Det jeg er i mot, er at tyngdepunktet til vanlig legges i samlinger der det er enveiskommunikasjon og bare noen få har lov til å snakke.

Det er ikke slik at bare fordi man preker, så sprer man automatisk apostlenes lære. Prekenen er i seg selv ingen garanti for rett lære.

Læren blir heller ikke borte ved at man samtaler. I NT står det at Paulus samtalte med folk. Snakket han bare om været?

Apostlene adopterte fra Jesus en lære. Slik ble det "apostlenes lære", et uttrykk som er brukt bare én gang i NT. I samtiden ga apostlene denne læren videre både muntlig og skriftlig. Her er et viktig poeng: I dag har vi denne læren kun skriftlig. Det vil si NT som består av noen av dokumentene fra apostlene eller deres nærmeste medarbeidere. Dagens muntlige formidling kan altså ikke sammenlignes direkte med apostlenes muntlige formidling. Dagens formidling er nødt til å søke støtte i NT. Og da mener jeg at flere kristne hoder og hjerter sammen tolker NT bedre enn én pastor alene. Derfor er samtaler bedre enn prekener.

Det er merkelig at det i tradisjonelle menigheter ikke er lov til å kommentere prekenen. Har du aldri sittet i salen og hørt påstander i en preken som er saklig feil, for eksempel feil gjengivelse av den historiske rekkefølgen eller hvem som gjorde hva i NT? Er alle prester og pastorer som holder prekener, perfekte? Hvorfor dette forbudet mot å rette opp feil?

Samtale kan sørge for at læren ikke kommer på viddene, men samtale er selvsagt ikke noen garanti. Heller ikke hierarkiske posisjoner og enveiskommunikasjon er garanti for rett lære. Se på alle kirkesamfunnene som er hierarkiske. Alle har ulik lære.

Når man bruker ordet preken, ser man vanligvis for seg en person som står på en talestol der prekenen er tyngdepunktet i samlingen. Paulus fremstiller samlingen på en annen måte: Undervisningen er der et av mange innslag, ikke hovedinnslaget. Og undervisningen skjer uten at noen har enerett på å gi undervisning slik det i praksis er i mange tradisjonelle menigheter.

Paulus oppfordrer til at alle en etter en kommer med sine innslag. Korintmenigheten var rotete, så han burde ha oppfordret korinterne til å følge sine møteledere, hvis slike fantes. Men det gjør han ikke. Altså må man anta at slike ikke fantes. Denne teorien styrkes av at Paulus gir ansvaret til hele menigheten i sin argumentasjon. Paulus mener at hele menigheten må vise høflighet og ordensvillighet slik at tjenestene i menigheten kan rulle fritt.

Jeg er ikke tilhenger av å lese Bibelen for å finne detaljregler for menighetslivet. Det er ganske sikkert ok at man en gang i blant samles for å høre et foredrag eller følge et program noen har laget. Det jeg er i mot, er å ha hierarkiske opplegg der kristne får munnbind. Jeg tror dagens tradisjonelle gudstjenester ikke har de verdiene Paulus skisserer.

Det vil alltid være enkelte i menigheten som er mer interessert i Skriften enn andre, og disse vil naturlig nok ta oftere initiativ til "et ord til lærdom". Men det utelukker ikke andre fra å komme med gullkorn eller at man rettleder hverandre. Det siste er en oppfordring i NT som mange overser. Rettled hverandre, står det. Skal man gjøre det uten å snakke sammen?


3) SAMTALER: Hvor i NT gis det grønt lys for samtaler i menighetslivet?

Jesus innstiftet nattverden rundt et måltid. Satt de musestille? Paulus gråt sammen med folk i menighetslivet. Uten å samtale?

Sto Paulus på en prekestol (som ikke er nevnt i Bibelen) i en kirkebygning (som ikke er nevnt i Bibelen) og gråt sammen med folk som satt på kirkebenker (som ikke er nevnt i Bibelen) som ikke hadde fortalt hva de hadde på hjertet? Dagens kirketradisjoner er så tunge at vi klarer visst ikke lese opplagte poenger i Bibelen.

Paulus samtalte også da han evangeliserte. Det står i NT. Han skissererer også de kristne samlingene som samlinger rundt et måltid. Selvsagt var det samtaler i samlingene.

Med samtaler mener jeg alt fra å komme med to-tre setninger før den andre svarer, til at man holder et langt innlegg som andre kan respondere på hvis de vil.

4) MENN SKAL TIE: Hvordan kan jeg si ok til samtaler når NT sier at kvinner skal tie i samlingen?


I den greske grunnteksten står det et sitattegn i "kvinner-skal-tie"-avsnittet. Paulus skriver i brevet at han svarer på spørsmål fra korinterne. Da er det ikke unaturlig at Paulus nevner et avsnitt fra brevet han har mottatt fra korinterne, før han svarer med sin egen mening. "Kvinner-skal-tie"-sitatet er korinternes meningsytring. Omskrevet til godt norsk svarer Paulus sarkastisk: "Jasså, dere tror dere har forstått hva kristen tro går ut på?!"

Paulus er oppgitt, slik han gir uttrykk for også ellers i brevet, og gjør litt narr av korinterne som sier at kvinner skal tie og som finner på å begrunne det med loven. Loven? Er det ikke den Paulus hele tiden kjemper i mot? Sier ikke Paulus at vi er frie i Kristus?

Paulus skriver i korinterbrevet: "Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste."

Det fins flere tolkninger av dette tie-avsnittet. Et viktig poeng er uansett at det norske ordet tale dessverre betyr to ting. Det betyr både å snakke og å preke. Men det greske ordet som er i bruk, handler ikke om preke/forkynne/tale, men om å snakke. Uansett hvordan man tolker, kan man ikke hevde ut fra denne teksten at kvinner ikke skal preke. Hele teksten, som starter med menn og slutter med kvinner, handler om at folk ikke skal forstyrre i samlingene, og at alle har ansvar for at samlingene går greit.

Ingen legger visst merke til at menn blir bedt om å tie lenger opp i teksten...

Enten mener Paulus at korinterne er på viddene når de mener at kvinner ikke skal få snakke i samlingene. Eller så mener Paulus at både menn og kvinner skal tie og vente til det er en åpning til å selv holde et innslag.

I de hussamlingene jeg er med i, pleier vi under det varme måltidet snakke om løst og fast. Det er ikke så farlig om det skulle foregå to samtaler på en gang. Etterpå, til kaffen, pleier det å skli over til at tankerekkene vi kommer med er lengre enn under middagen. Da må vi være litt ryddigere og la folk komme med sine innslag uten å bli avbrutt eller at noen småprater i et hjørne og forstyrrer.

Det er selvsagt lov å snakke når det er menighetssamling, men samtidig må folk være høflige og forstå når de skal tie. Slik tolker jeg Paulus.

Når man ser "kvinner skal tie"-teksten i sammenheng med resten av NT, blir det meningsløst at kvinner liksom skulle sitte musestille i samlingene eller ikke gi undervisning. Priska og Nymfa var husverter (pastorer/hyrder/eldste som samlet flokken hjemme). Selvsagt snakket de. Og selvsagt ga Priska noen undervisningsrunder. Hun rettledet jo den lærde Apollos. Og han var ingen pingle i lærespørsmål. Det står: "For med stor kraft satte han jødene ettertrykkelig på plass når han i åpen debatt viste ut frå skriftene at Jesus var Messias." Ikke rart at Paulus kaller Priska med samme medarbeiderord som han kaller sine med-apostler.

5) LÆRETILSYN: Pastoren skal ha det overordnede læretilsynet, hvordan kan jeg da kaste ut pastoren?

At pastoren i følge NT har overordnet læretilsyn, er meget svakt begrunnet. Det er sterkere argumenter for at hele menigheten har ansvaret i fellesskap. Pastorene er i det hele tatt nesten usynlige i NT. Har du lagt merke til det? Hvor mange pastornavn fra NT kan du ramse opp? Jeg tror pastorene var husverter. På den måten er de navngitt. Og på den måten er også kvinner pastorer.

Det var selvsagt fint om husverten/pastoren selv kunne undervise, enten de var kvinner eller menn. Men en husvert/pastor hadde ikke overordnet ansvar og dermed rett til å høvle over protester fra evangelister, lærere, apostler eller andre.

Når jeg "kaster ut pastoren", så er det dagens pastorrolle jeg kaster ut. Jeg kaster ikke ut Bibelens omsorgsfulle husverthyrder som samler flokken hjemme.

6) KVINNER SOM SAMTALER OM TEOLOGI: Kvinner skal ikke ha overordnet læreansvar, hvordan kan jeg da mene at de skal delta i teologiske samtaler?

Jeg har allerede svart på dette over. Her er mine påstander:

  • Menighet = en gruppe kristne
  • Ingen pastor/prest/osv skal være sjef over en gruppe kristne
  • Ingen skal ha overordnet læreansvar i en menighet, altså i en gruppe med kristne. Ergo skal hverken menn eller kvinner ha overordnet læreansvar.
  • Ergo faller hele spørsmålet jeg fikk og det er selvsagt helt ok at kvinner og menn deltar i teologiske samtaler.
  • En pastor har ikke riktigere lære enn en misjonær, evangelist eller lærer.
  • Enhver kristen som snakker med ikke-kristne, formidler direkte eller indirekte kristen lære. I en slik situasjon kan man si at personen har det "overordnede læreansvaret". Men hvis vedkommenede satser på enetale, må man regne med at en del misforståelser ikke blir rettet opp. Samtale gir mer presis undervisning.


Artikler som utdyper:
Om hele menighetens ansvar for læren
Om kvinners rett til å tale

Kommentarer

Anonym sa…
Først:
Jeg skjønner ikke hvordan du kan svare og skrive så godt? Hvor har du din visdom fra?

Du skrev:
"Det er ikke slik at bare fordi man preker, så sprer man automatisk apostlenes lære. Prekenen er i seg selv ingen garanti for rett lære"

Det er jeg svært enig i. Mye av dagens forkynnelse handler om alminnelig "business pep talk" - det som jeg har undervist folk i - praktisk livsvisdom. Gode greier det der.

Eller så handler det om overfladisk evangelieforkynnelse, eller perifere endetidsspekulasjoner inklusiv Midt-Østen-problematikk.
Fokus blir riv-ruskende galt.
Kanskje det er det Bibelen kaller for "vranglære"?


Det har lite med læren å gjøre, når Paulus snakker om læren handler det mest om praktisk livsstil. "Gi akt på den sunne lære"

Den danske pedagogen Jesper Juul sier noe som så: "Ikke bry det om at ungene ikke hører på hva du sier, de ser hva du gjør"

Paulus synes først og fremst ha vært opptatt ved å lære ved sitt eksempel - ved å modellere en Kristus-lik livstil.

I dag - når predikantene ikke lever sammen med dem de som de skal disippelgjøre - så anser jeg undervisningen i stor grad som bortkastet.

Og hvis livet i tillegg ikke er i samsvar med det som forkynnes, så er det kanskje endog negativt - somme hvor bibelsprengt det er?

Men når det er sagt - jeg er nå 62 og ser tilbake på livet, og har forsøkt å leve etter ovenstående prinsipper.

I noen grad kan jeg si: "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet.."

Men om jeg skulle leve om igjen, vil jeg legge mer vekt på opplesning av Skriften i familien og blant venner - og samtale om det.

Hvis det fantes en god andaktsbok, huspostill, ville jeg også bruke det mer.

Men denne andaktsboken må ha fokus på noe annet enn personlig fremgang og suksess.

Jeg tror likevel at Skriften gir god undervisning i personlig framgang - i prinsipper hvordan vi skal leve og forholde oss til hverandre.

Den har et relasjonsfokus.

Men uten vi lever det, blir det bare ord.

"Herre, vær meg nådig!"
Are Karlsen sa…
Sjur:
"Det er ikke slik at bare fordi man preker, så sprer man automatisk apostlenes lære. Prekenen er i seg selv ingen garanti for rett lære"

Tore:
"Paulus synes først og fremst ha vært opptatt ved å lære ved sitt eksempel - ved å modellere en Kristus-lik livstil.

Enig! Skriver om noe av det samme på bloggen min i kveld!