 |
| Foto: morguefile.com (Taliesin) |
Synes du at "hunden spiste opp notatene mine" inneholder et solid og ugjendrivelig bevis, eller synes du det er mer snakk om en tynn historie?
Slik argumentasjon er ikke absolutt null verdt. Men de må veies slik at man ikke lar de få urimelig tyngde. En god historie er ikke det samme som å teste noe med gjentatte forsøk, slik vanlig vitenskap går ut på.
Det er altså forskjell på ekte vitenskap og på historiefortellingsvitenskap. Dette er viktig å ha med seg når man skal sette Bibelens historier opp mot vitenskapen. Hva er det egentlig man sammenligner? Sammenligner man Bibelen med ekte vitenskap, eller sammenligner man med fortellingsvitenskap? Hvis man bare sier "Bibelen mot vitenskapen", er det for upresist.
Her er et eksempel på historiefortellingsvitenskap:
Torsk mangler et gen for immunforsvar mot bakterier. Dette nye funnet overrasker forskerne. Man har antatt at et forsvarsgen mot bakterier oppsto svært tidlig i evolusjonen slik at både fisk og mennesker bærer på dette genet i dag. Når torsken mangler dette genet, finner man derfor på en historie om hvorfor. Man sier at torskens forfedre har hatt genet tidligere, for deretter å ha hatt to forsvarssystemer i en periode, og så til slutt ha mistet det første.
La du merke til argumentasjonen? Aller først hadde torsken genet, den hadde altså gjort leksene. Men så kom bikkja og spiste opp genet.
Ikke nok med det, historien startet med en antagelse om at verden var slik eller sånn opprinnelig. Men da den historien ikke holdt, lagde men en ny historie.
Kreasjonister vil derimot argumentere med at funnet viser at torsk og menneske ikke har felles opphav slik man til nå har trodd. Også det er en historie. Poenget er altså at man starter med hvert sitt verdensbilde og så tolker dagens funn ut fra det. Men det er noe helt annet enn påstanden om at "Bibelen er i strid med vitenskapen".
Jeg har ikke satt meg inn i disse torskegenene, det kan godt hende forskerne har mer avansert støtteargumentasjon enn det jeg beskrev over som hunden-spiste-opp-notatene. Poenget mitt er å peke på en argumentasjonstype som i grunnen kan brukes om alt. Man kan rett og slett bare finne på en historie, og det skjer stadig vekk.
Et annet eksempel: Det er vanlig å hevde at hvert lag i fjellet representerer millioner av år der sandkorn etter sandkorn stille har lagt seg på havbunnen og vokst seg tykke sammen og blitt til lag i fjellene. Evolusjonistene sier at mange fjellag er blitt slipt ned av vær og vind og nye lag så har lagt seg oppå. Noe som videre betyr at når man ser på dagens lag, så er det gjemt millioner av år mellom lagene. Altså der det er ingenting. Altså det hunden spiste opp. Altså en historiefortelling.
Jeg hevder ikke at det er bare evolusjonister som bruker slike argumenter. Også kreasjonister tror selvsagt på for eksempel erosjon. Det viktigste med slik argumentasjon er å vise at det kanskje fins en teoretisk mulighet for et eller annet. Men dette må ikke forveksles med bevis der man har testet og observert gjentatte ganger.
Når man forteller en historie, må man forsøke å støtte den med funn, slik blir den ene historien mer troverdig enn den andre, men det betyr ikke nødvendigvis at den ene historien er ugjendrivelig bevist. Vitenskapen har gjentatte ganger snudd.
Det er altså forskjell på ekte vitenskap og på historiefortellingsvitenskap. Dette er viktig å ha med seg når man skal sette Bibelens historier opp mot vitenskapen. Hva er det egentlig man sammenligner? Sammenligner man Bibelen med ekte vitenskap, eller sammenligner man med fortellingsvitenskap? Hvis man bare sier "Bibelen mot vitenskapen", er det for upresist.
Her er et eksempel på historiefortellingsvitenskap:
Torsk mangler et gen for immunforsvar mot bakterier. Dette nye funnet overrasker forskerne. Man har antatt at et forsvarsgen mot bakterier oppsto svært tidlig i evolusjonen slik at både fisk og mennesker bærer på dette genet i dag. Når torsken mangler dette genet, finner man derfor på en historie om hvorfor. Man sier at torskens forfedre har hatt genet tidligere, for deretter å ha hatt to forsvarssystemer i en periode, og så til slutt ha mistet det første.
La du merke til argumentasjonen? Aller først hadde torsken genet, den hadde altså gjort leksene. Men så kom bikkja og spiste opp genet.
Ikke nok med det, historien startet med en antagelse om at verden var slik eller sånn opprinnelig. Men da den historien ikke holdt, lagde men en ny historie.
Kreasjonister vil derimot argumentere med at funnet viser at torsk og menneske ikke har felles opphav slik man til nå har trodd. Også det er en historie. Poenget er altså at man starter med hvert sitt verdensbilde og så tolker dagens funn ut fra det. Men det er noe helt annet enn påstanden om at "Bibelen er i strid med vitenskapen".
Jeg har ikke satt meg inn i disse torskegenene, det kan godt hende forskerne har mer avansert støtteargumentasjon enn det jeg beskrev over som hunden-spiste-opp-notatene. Poenget mitt er å peke på en argumentasjonstype som i grunnen kan brukes om alt. Man kan rett og slett bare finne på en historie, og det skjer stadig vekk.
Et annet eksempel: Det er vanlig å hevde at hvert lag i fjellet representerer millioner av år der sandkorn etter sandkorn stille har lagt seg på havbunnen og vokst seg tykke sammen og blitt til lag i fjellene. Evolusjonistene sier at mange fjellag er blitt slipt ned av vær og vind og nye lag så har lagt seg oppå. Noe som videre betyr at når man ser på dagens lag, så er det gjemt millioner av år mellom lagene. Altså der det er ingenting. Altså det hunden spiste opp. Altså en historiefortelling.
Jeg hevder ikke at det er bare evolusjonister som bruker slike argumenter. Også kreasjonister tror selvsagt på for eksempel erosjon. Det viktigste med slik argumentasjon er å vise at det kanskje fins en teoretisk mulighet for et eller annet. Men dette må ikke forveksles med bevis der man har testet og observert gjentatte ganger.
Når man forteller en historie, må man forsøke å støtte den med funn, slik blir den ene historien mer troverdig enn den andre, men det betyr ikke nødvendigvis at den ene historien er ugjendrivelig bevist. Vitenskapen har gjentatte ganger snudd.
Noen ganger kan historiefortellingene slås ned. De gangene man for eksempel finner et fossilt tre som strekker seg gjennom flere lag i fjellet, da kan det ikke være usynlige millioner av år mellom hvert lag. For et tre kan ikke stå oppreist i millioner av år og vente på å bli begravd, for deretter vente på at erosjon fjerner halvparten av fjellaget, før treet på nytt blir begravd. Da må man si, hvis man skal holde seg til eksempelet om notatene som ble spist opp: "Men du har jo ingen hund".
Vitenskap fins altså i to versjoner. a) Man tester og observerer gjentatte ganger. Eller b) Man finner på en historie.
Så kan man diskutere om begge deler egentlig bør kalles vitenskap. Men hvis historiefortellinger kalles vitenskap, da er min historie like bra som din. Så kan man rett og slett diskutere hvilken historie som har best støtte av funn og logikk.
Det vi i dag kan observere, det er altså ikke en historiefortelling, er at det går nedover med oss genetisk. Vi arver en haug med negative mutasjoner av våre foreldre, og vi samler opp en god del også på egen hånd. Dette er faktum. Så må man tolke slike fakta, man må skrive en historie og den må være logisk. Hvis man følger dagens obervasjoner, og tenker seg bakover i tiden, ser man det motsatte av evolusjon. Vi lå på et høyere genetisk nivå tidligere. Dette stemmer bra med Bibelens fortelling og dårlig med evolusjonsfortellingen.
Skal man diskutere evolusjon, er det viktig å definere hva man mener med evolusjon. Mange ganger er evolusjon så romslig definert at også kreasjonister kan kalle seg evolusjonister. Et eksempel er fra Illustrert Vitenskap som kaller nedslakting av elefanter for evolusjon.
Les også Vårt Land i dag om Bibelen og vitenskap.
Så kan man diskutere om begge deler egentlig bør kalles vitenskap. Men hvis historiefortellinger kalles vitenskap, da er min historie like bra som din. Så kan man rett og slett diskutere hvilken historie som har best støtte av funn og logikk.
Det vi i dag kan observere, det er altså ikke en historiefortelling, er at det går nedover med oss genetisk. Vi arver en haug med negative mutasjoner av våre foreldre, og vi samler opp en god del også på egen hånd. Dette er faktum. Så må man tolke slike fakta, man må skrive en historie og den må være logisk. Hvis man følger dagens obervasjoner, og tenker seg bakover i tiden, ser man det motsatte av evolusjon. Vi lå på et høyere genetisk nivå tidligere. Dette stemmer bra med Bibelens fortelling og dårlig med evolusjonsfortellingen.
Skal man diskutere evolusjon, er det viktig å definere hva man mener med evolusjon. Mange ganger er evolusjon så romslig definert at også kreasjonister kan kalle seg evolusjonister. Et eksempel er fra Illustrert Vitenskap som kaller nedslakting av elefanter for evolusjon.
Les også Vårt Land i dag om Bibelen og vitenskap.
Kommentarer