Pastorer pleier å si at kristne skal herme etter Jesus. Da vil jeg minne om at selv om Jesus var snekker, så bygde han ikke en eneste kirkebygning. Slik fortsatte det i flere generasjoner. De første kristne hermet etter Jesus, heller ikke de bygde kirkebygninger. Det var Staten som flere hundre år senere bygde kirkebygninger.
Moren til keiser Konstantin i Romerriket var kristen, på 300-tallet fikk hun reist bygninger som minnesmerker ved historiske steder for kristendommen. Konstantin bestemte etter hvert at kristne skulle få overta mange gamle hedenske templer. Organiseringen ble profesjonell etter romersk mønster. Slik ble de første kirkene til.
Jesus bygde ikke kirker. Kirken besto av mennesker. Man møttes i hjemmene til middag, nattverd og frie innslag. Man brukte ikke engang ordet kirke (gresk: kyriakon) om dem som var samlet, men man sa ekklesia, noe som kan oversettes til "gruppe" eller "samling av personer".
Jesus sa ikke at han skulle bygge sin kirke eller sin menighet, han sa at han skulle bygge sin ekklesia, han skulle altså bygge sin gruppe eller samling av personer. Når man leser det på den måten, åpner det seg en frihet for kristne. Alle kristne er i samme jesusgruppe, det handler ikke om kirker. Å være kristen betyr altså ikke at man må sitte inne i en kirke og høre på gammeldags orgelmusikk eller få vondt i brystet av siste mote innen høylytt kristenrock. Man behøver heller ikke melde seg inn i en kirke der man må bøye seg for vedtektene som en superpastor har bestemt.
Man behøver altså ikke tvinge seg til å forsvare alle dagens tradisjoner og kulturer som fins inne i kirkebygninger og kirkeorganisasjoner. For Jesus sa ikke at han bygde en kirke, og han bygde heller ikke kirkebygninger. Derfor er du som kristen ikke bundet av dagens kirkelige tradisjoner.
Du kan derimot se på alle andre kristne som søsken som fritt kan la seg forene i grupper her og der eller besøke hverandre etter som det passer og uten at det er sementert i spesielle organisasjoner. Denne friheten må kombineres med hverandreverdiene som NT setter frem, man skal ikke bare løpe fra hus til hus, men man skal bygge de andre.
At man reorganiserer seg nå og da, er ikke et svik. Det hender jeg treffer personer som har lyst til å starte noe nytt, men kirken de tilhører er i mot. Kulturen i kirken sier at man er illojal mot kirken hvis man gjør noe som ledelsen ikke liker, dette til og med om man gjør det på egen hånd utenfor kirkens vegger og organisering. Selv godt voksne med lang fartstid i menighetsliv og med gode verdier og forutsetninger føler at kirkekulturen hindrer dem. Den hierarkiske organiseringen og de kirkelige tradisjonene er hemmende for det organiske livet.
Hvis man sier "vi bygger kirke", kan man lett bli opphengt i økonomi, ansettelser, hvem som skal være vikar for pianisten, systemer for hvem som kan bruke hvilke rom i kirkebygningen, diskusjon om vedtekter og lignende. Jeg synes det er bedre å si "bygge mennesker", da kan man la kirkelige tradisjoner få mindre verdi og hvert enkelt menneske få høyere verdi. Da lander man på de første kristnes hjemmesamlinger, der delte man en middag og det var mulig å leve ut hverandreverdiene. Det er det Paulus gang på gang kaller ekklesia.
Moren til keiser Konstantin i Romerriket var kristen, på 300-tallet fikk hun reist bygninger som minnesmerker ved historiske steder for kristendommen. Konstantin bestemte etter hvert at kristne skulle få overta mange gamle hedenske templer. Organiseringen ble profesjonell etter romersk mønster. Slik ble de første kirkene til.
Jesus bygde ikke kirker. Kirken besto av mennesker. Man møttes i hjemmene til middag, nattverd og frie innslag. Man brukte ikke engang ordet kirke (gresk: kyriakon) om dem som var samlet, men man sa ekklesia, noe som kan oversettes til "gruppe" eller "samling av personer".
Jesus sa ikke at han skulle bygge sin kirke eller sin menighet, han sa at han skulle bygge sin ekklesia, han skulle altså bygge sin gruppe eller samling av personer. Når man leser det på den måten, åpner det seg en frihet for kristne. Alle kristne er i samme jesusgruppe, det handler ikke om kirker. Å være kristen betyr altså ikke at man må sitte inne i en kirke og høre på gammeldags orgelmusikk eller få vondt i brystet av siste mote innen høylytt kristenrock. Man behøver heller ikke melde seg inn i en kirke der man må bøye seg for vedtektene som en superpastor har bestemt.
Man behøver altså ikke tvinge seg til å forsvare alle dagens tradisjoner og kulturer som fins inne i kirkebygninger og kirkeorganisasjoner. For Jesus sa ikke at han bygde en kirke, og han bygde heller ikke kirkebygninger. Derfor er du som kristen ikke bundet av dagens kirkelige tradisjoner.
Du kan derimot se på alle andre kristne som søsken som fritt kan la seg forene i grupper her og der eller besøke hverandre etter som det passer og uten at det er sementert i spesielle organisasjoner. Denne friheten må kombineres med hverandreverdiene som NT setter frem, man skal ikke bare løpe fra hus til hus, men man skal bygge de andre.
At man reorganiserer seg nå og da, er ikke et svik. Det hender jeg treffer personer som har lyst til å starte noe nytt, men kirken de tilhører er i mot. Kulturen i kirken sier at man er illojal mot kirken hvis man gjør noe som ledelsen ikke liker, dette til og med om man gjør det på egen hånd utenfor kirkens vegger og organisering. Selv godt voksne med lang fartstid i menighetsliv og med gode verdier og forutsetninger føler at kirkekulturen hindrer dem. Den hierarkiske organiseringen og de kirkelige tradisjonene er hemmende for det organiske livet.
Hvis man sier "vi bygger kirke", kan man lett bli opphengt i økonomi, ansettelser, hvem som skal være vikar for pianisten, systemer for hvem som kan bruke hvilke rom i kirkebygningen, diskusjon om vedtekter og lignende. Jeg synes det er bedre å si "bygge mennesker", da kan man la kirkelige tradisjoner få mindre verdi og hvert enkelt menneske få høyere verdi. Da lander man på de første kristnes hjemmesamlinger, der delte man en middag og det var mulig å leve ut hverandreverdiene. Det er det Paulus gang på gang kaller ekklesia.
Kommentarer