Jeg går litt surr i byråkratiet i Kirken, men både Kirkemøtet, Bispemøtet og Kirkerådet er involvert i vedtaket, så det må være en utrolig viktig sak å avgjøre om båndet skal være blått eller rødt.
«Dette er en seier for oss«, sier sjefen i fagforeningen for diakoner. Det å være tjener for Jesus og andre, kaller han et yrke. Mon tro hvilken fagforening de første kristne var medlemmer av. Paulus kalte seg diakon, han var teltmaker av yrke.
Rundt om på jordkloden er det ulike kulturer, folk går i ulike klær. Jeg er ikke i mot at folk går med klesplagg med et bånd på skrå. Men når klesdrakten er en uniform som bare noen få i menigheten kan bruke, da mener jeg man ikke lenger følger verdiene som de første kristne sto for.
Bildet viser diakondrakter fra ulike kirkesamfunn. Diakondraktene i Den norske kirke kommer til å ligne på den til venstre. Kirken har beregnet at de nye draktene vil koste 880.000 kroner (fordelt på 220 diakoner).
I saksdokumentet legger man opp til at at også musikkansvarlige og lærere i Den norske kirke skal med tiden utstyres med synlig bevis for at de er vigslet, det blir altså liturgiske kostymer også til dem. Eller kanskje får de bare en rød hatt eller blå vest, jeg tror de er litt lenger ned på rangstigen.
Dokumentet kaller diakondraktene for liturgiske klær. Men helt til slutt kommer dokumentet inn på hvem som skal betale. Da heter draktene plutselig arbeidstøy, antagelig for at det er arbeidsgiveren som skal betale stasen.
Jeg synes argumentene fra Kirken er konstruerte, man snakker ikke slik når kristne møtes ellers, her et klipp fra saksdokumentene:
"Kallstanken hører til sentrum av en evangelisk-luthersk kirke og er et uttrykk for evangeliets åpenhet og raushet i den skapte verden. Når kallet er sentralt for diakonens tjeneste, blir det vendingen utover til de som kaller som blir viktig. På en slik bakgrunn blir det samtidig også naturlig at diakonen er den som synliggjør kallet og de andres nød i gudstjenesten."
Men så kommer noe i dokumentet som kan være interessant for dem som synes det er stas med uniformer og kostymer og som gjerne vil bære en selv:
"En alba er å forstå som en hvit dåpsdrakt som alle døpte i prinsippet kan bære, men som bæres sammen med stola som vigslingssymbol."
Hele menigheten kan altså ta på seg hvit kjole!
Dokumentet sier videre:
"Liturgisk drakt for leke gudstjenesteledere, nattverdassistenter, tekstlesere og andre som har kirkelig tjenesteoppdrag, er enkel hvit kappe, dersom liturgisk drakt brukes. Hvis ikke, brukes høvelig sivil drakt."
Sivil drakt? Jeg klarer ikke seg for meg Priska og Akvillas i NT diskutere om de skal ha sivil drakt eller liturgisk drakt der de står ved grytene hjemme før samlingen starter hos dem sammen med gode venner.
Spørsmålet om diakondrakter ble sendt ut på høring til 25 organisasjoner, deriblant Det teologiske fakultet, Det Norske diakonforbund, Tunsberg bispedømmeråd, for å nevne noen. De viktigste argumentene er gjengitt i saksdokumentene, men ikke ett eneste argument er hentet fra Bibelen. Det er jo ikke så rart, for det vil man slite med å finne.
Saksdokumentet kommer så med en historisk redegjørelse. Kort sagt sier den at liturgiske klær har sine røtter i den romerske statsmakten på 300-tallet.
Det brede båndet som henger over skuldrene til prestene, sluttet protestantene med i 1536. Luther ville jekke ned prestene. Protestantiske prester sluttet med katolske prestedrakter og begynte å gå med vanlige pene klær, det vil si en svart drakt den gangen. Da moten endret seg, fortsatte de protestantiske prestene å gå med den samme sorte drakten. Det som først var vanlige pene klær som alle kunne gå med, ble etter hvert en drakt spesielt for prester. Drakten var altså lik hele tiden, det var verden rundt som endret seg. Men så i 1980-1981 gjeninnførte Den norske kirke det brede båndet som kalles stola.
Når det gjelder dåp, hevder Kirken at man brukte hvite klær "fra første stund". Men det er det ikke dekning for å si. Jeg finner ikke noe i Bibelen som tilsier det. Antagelig ble man døpt i sine egne klær eller i undertøyet, eller eventuelt naken. Historiske skrifter, som jeg i farten ikke husker hvilket århundre tilhører, forteller at folk ble døpt nakne, derfor måtte menn døpe menn og kvinner døpe kvinner.
Kirken definerer "fra første stund" til å være kirkefedrenes tid, på et vis har Kirken da rett angående dåpsklær. Men når jeg hører uttrykket "fra første stund", da tenker jeg på det som beskrives i NT, ikke på de etterfølgende kirkefedrene.
Her er redegjørelsen fra Kirken (mine utfetinger):
- "Liturgiske klær: Ut fra det kildematerialet vi har er det vanskelig å si når liturgiske klær ble vanlige i kirken. Pave Stefanus 1.(+ 257) nedla forbud mot at prester utførte hverdagslige gjøremål iført liturgiske klær, mens utsagn av biskop Ambrosius ( + 397) og Augustin (354-430) tyder på at liturgiske klær ikke var vanlig.
Fram til 400-tallet synes det generelt sett ikke å ha vært noe vesentlig skille mellom klesdrakten til vigslede og ikke-vigslede personer i kirken. Men da menighetene etter hvert flyttet gudstjenesten fra private hus til store kirkerom, vokste det fram tradisjoner med liturgiske klær for de vigslede.
Dette ser vi blant annet hos Theodor av Mopsuestia (ca 350-428) som positivt beskriver biskoper i ”vakker og skinnende lin, og ikke i vanlige klær”, og diakoner ”som bærer drakt i tråd med deres sanne rolle, for deres plagg gir dem en mer imponerende fremtoning enn de eier i seg selv [...]. På deres venstre skulder bærer de en stola, som henger ned med lik lengde på hver side, det vil si foran og bak.”
Men selv om det tidlig fantes mange geistlige tjenestegrupper i menighetene, var det motstand mot å la dette komme til uttrykk i form av egne, geistlige drakter. I et brev fra år 428 kritiserer for eksempel pave Celestine av Roma biskopene i Vienne og Narbonne i Gallia (Frankrike) for å ha innført en annen klesdrakt for de geistlige enn for de troende: ”Det sanne skillet mellom en biskop og hans flokk skal en finne i hans lære, og ikke i hans klær.” - Alba: Albaen kom fra første stund til å uttrykke dåpens grunnleggende kall og betydning for alle kristne, fordi alle ved dåpen ble iført en hvit kledning. Dette er det første religiøse klesplagget som blir omtalt av kirkefedrene, og det gjaldt ikke noen få, men alle kristne, som symbolsk la av seg alle sine vanlige klær i dåpen.
- Stola: Ofte beskrives opprinnelse som ukjent. Likevel synes det å være klart at den kristne bruk av stola har bakgrunn i et skjerf som ble båret av myndighetspersoner i Romerriket som et offisielt tegn på deres oppdrag og rang. Stolaens opprinnelse kan sannsynligvis ses som et parallelt myndighetstegn til det pallium (lat. kappe) som paven fra 800-tallet gav som godkjennings- og myndighetstegn til sine erkebiskoper, en hvit ullkrage med seks kors og med et bånd foran og bak.
Tidlig bar diakoner og prester et orarium (embetsskjerf), som en mener var en form for stola. På Kirkemøtet i Laodikea i år 372 ble det forbudt for sub-diakoner å bære dette tegnet, men dette fikk ikke gjennomslag i Østkirken. Det synes som om orariet var i bruk i Østkirken på 300-tallet som symbol for den lavere geistlighet, først og fremst for diakoner, subdiakoner og for prester. Biskopene begynte å bære stola først på 500-tallet. Stolaen kom senere i allmenn bruk i Vestkirken enn i Østkirken, og da først i Spania på 600-tallet.Senest på 800-tallet ble ordet stola brukt for det som tidligere het orarion, som diakonene mottok ved ordinasjonen/vigslingen. Etter at stola-betegnelsen ble akseptert i Roma først på 1100-tallet, ble dette ordet vidt utbredt i hele vestkirken.
Stolaen kom etter hvert til å uttrykke oppdrag, myndighet og rang for dem som ble vigslet til diakon, prest og biskop. Forskjellige måter å bære stolaen på, gav signal om hvilken tjenestegruppe en tilhørte. Tjenestemønsteret kunne veksle, slik at for eksempel noen steder i Østkirken ble (og blir fortsatt) kantor eller salmist ordinert og tilhørte diakonatet innenfor det tredelte embete biskop, prest og diakon. Utformingen av stolaen skiftet også gjennom ulike tidsperioder mellom å være lang og smal (i middelalderen og nygotikken) eller kort og bred og med mye ornamenter (i barokken). Fra begynnelsen var stolaen hvit. Først på 1500-tallet ble det vanlig med fargede stolaer, tilpasset fargen på messehagelen. - Betydningen av liturgiske plagg. Mens stolaen hadde bakgrunn i oppdrags- og myndighetsrelasjoner i siviladministrasjonen i Romerriket på 300-tallet, hadde reformasjonskirkenes prestedrakter sin bakgrunn fra det akademiske liv på 1500-tallet.
Kommentarer