Sted: Efesos, Tyrkia.
Fra: Priska.
Til: Alle i menigheten.
Hei, alle sammen. Nok en kveld har vi vært samlet hjemme hos Akvillas og meg. Det var godt å høre at broren til Susanna er på bedringens vei. Det jeg har på hjertet nå, er at jeg har meldt meg inn i den norske Presteforeningen. Dere har kanskje ikke hørt om den, men det er en organisasjon som ligger i et land langt mot nord. Foreningen mener at personer som Akvillas og jeg skal få lønn fra dere andre i menigheten. Det vil si, i landet langt mot nord må alle først betale til staten, deretter betaler staten lønn til prestene. Men siden vi er underlagt romerne, må vi finne en enklere løsning inntil videre.
Enkelte av displene der oppe i nord kaller seg prester, jeg forstår ikke hvorfor, vår venn apostelen Peter sier jo at alle kristne er prester. Men jeg lot meg likevel verve, for det var så fristende med den nye måten å tenke på. Nå kan Akvillas slutte å jobbe som teltmaker, eller campingvognprodusent som de sier i presteforeningen, for hvis alt faller på plass, skal dere betale lønn for oss begge. Vi vet jo at også apostelen Paulus, som vi alle setter stor pris på og har respekt for, jobber i verkstedet sammen med Akvillas. Men jeg skal forsøke å få ham på bedre tanker slik at også han kan melde seg inn i Presteforeningen. Jeg har blitt overbevist om at foreningen har en bedre teologi og et bedre opplegg enn det Paulus går inn for.
På en pergamentrull leste jeg om foreningen: "En svært sentral del av Presteforeningens virksomhet er å sikre foreningens medlemmer lønns- og arbeidsforhold som gjør det attraktivt, meningsfylt og utviklende å være prest gjennom hele det yrkesaktive liv."
Dette er jeg helt enig i. Jeg synes ikke det er meningsfylt å åpne hjemmet for dere, spise sammen, be sammen og at vi støtter hverandre. Jeg tror det blir mye bedre om dere kan bygge en egen bygning der jeg kan ha på meg en flott drakt. Da kan jeg holde ordet hele tiden. Mat bør vi slutte med. Vi bør også slutte å snakke sammen med hverandre. Det er bedre at jeg holder en preken og at jeg bestemmer tre sanger som passer til prekenen. Så bør jeg få lønn for en slik tung og vanskelig, men dog meningsfull, jobb. Å være vert for menigheten er ikke attraktivt uten å få penger for det, det skjønner jeg nå etter å ha snakket med Presteforeningen.
Neste gang vi møtes, vil jeg gjerne snakke om alt dette. Jeg mener vi ikke lenger skal ta beslutninger i fellesskap, men fra nå av er det jeg og Akvillas som skal bestemme alt. Jeg skal henge opp en tavle der jeg går gjennom en del ord som antagelig er ukjente for dere: Streik, overheng, tariff, glidning, kirke, prestedrakt, prost, lønnsforhandlinger osv. Å åpne hjemmet for kristne vennesamlinger skal fra nå av bli en vanlig jobb for Akvillas og meg, og da er det viktig for oss å få høyest mulig lønn.
Det er viktig at vi alle forlater idealet om å hjelpe hverandre. Målet fra nå av er at vi skal kreve av hverandre. Å være en disippel handler ikke om kjærlighet, men å utnytte et marked. Vi må slutte å kalle oss venner og oppføre oss som venner. Det nye er at jeg er en slags rituell leverandør og dere er forbrukere.
Jeg kjenner det bruser i hjertet etter at jeg møtte Presteforeningen, nå forstår jeg vi bør forkaste det Paulus oppfordret oss til når det gjelder samlingene våre. Endelig skal det bli orden i sakene: Egen bygning. (Håper den blir like fin som Artemis-templet!) Hierarkisk organisasjonskart. Vedtekter. Stramme programmer. Lystenning og høytidelige prosesjoner. Lønnskamp. Jeg kjenner det kribler, dette kommer til å endre alt til det bedre.
Vi møtes neste uke til lønnsforhandlinger, hvis jeg ikke er tatt ut i streik, da.
Hilsen Priska.