Hvis jeg ser en kake som er pyntet og hevder at ingen har laget kaken, da vil de fleste mene jeg er ulogisk. Men blant ateister er det vanlig å mene at alt som fins i universet er blitt til av seg selv og at alle de små mekaniske motorene og den enorme DNA-oppskriften som må finnes i en celle for at den skal leve, har ramlet på plass av seg selv.
Jeg mener ateistene møter seg selv i døra med sin retorikk om tekanner. De mener at kristne som peker på Gud, like gjerne kan hevde at det svever en usynlig tekanne rundt i universet, for verken usynlige tekanner eller en usynlig gud kan bevises. Men når ateistene selv skal forklare universet, peker de på påståtte multiuniverser, noe som ingen noensinne har sett og som er umulig å bevise.
Det er for øvrig forskjell på usynlige tekanner og Gud. Man kan eventuelt påstå at en usynlig tekanne svever bak månen eller foran månen, men den må uansett da være plassert i et rom (universet). Det er i tilfelle mulig å notere koordinatene for hvor man påstår tekannen befinner seg. Slike tekanner er avhengig av noe som er større enn dem. Noe som er større, må ha skapt dem og plassert dem akkurat der i et univers som noen må ha laget.
Dette noe må selv ikke være avhengig av tid, rom og materie. Det er logisk å se for seg en gud som er over rom, tid og materie, på samme måte som det er logisk å regne med at det fins en kokk som har bakt kaken selv om du ikke kan se kokken på kjøkkenet akkurat nå.
Å argumentere for en usynlig gud er altså noe helt annet enn å argumentere for en usynlig tekanne. De to er ikke like bare fordi begge er usynlige. Tekanner passer ikke som svar på universet og livet. En tekanne kan ikke bake en kake. Det man må være på jakt etter, er noe som er årsaken til at det fins materie, rom, osv.
Multiuniverser er bare flere universer. Det blir som mange tekanner. Tekanner er like døde enten de er ti eller hundre, det hjelper ikke noe, man er likevel avhengig av noe som er større. Spørsmålet blir uansett: Hvem skapte de andre universene?
Alle, både kristne og ateister, er enige om at vårt univers har en alder. Alt som har en alder, må ha noe eller noen som har satt det i gang. Når det gjelder univers(er), må dette noe/noen være utenfor tid, rom og materie, altså Gud.
Et argument fra kristne er at universet vårt er finjustert. Hadde for eksempel tyngdekraften vært bittelitt sterkere eller svakere, ville universet ikke ha eksistert, det er alle enige om. Kristne peker da på at noen må ha finjustert universet slik at det eksisterer. Påstanden til ateistene er at hvis man bare har mange nok universer ved siden av hverandre, så vil til slutt ett av dem være finjustert slik som vårt.
Men ateistenes argument forflytter bare problemet og er ingen løsning. For hvem står bak ordningen som lager multiuniverser? Den mekanikken må også være finjustert slik at det i det hele tatt er mulig å skape mange universer. Hvem står bak alt dette? Og hvem var kreativ og tenkte ut at det skulle finnes en kraft a som trekker på materie b i styrke c? Selv om man kan se for seg mange ulike universer der tyngdekraften et sted er sterk som x, et annet sted sterk som y, og et tredje univers sterk som z, må noen ha tenkt ut selve tyngdekraftordningen og skapt den.
Selv tilfeldigheter må ha noe å jobbe med. Hvis ingenting fins, da fins heller ikke tilfeldigheter. Hvis man ikke først har en pose med røde og blå klinkekuler, da kan man heller si at det er tilfeldigheter som har gjort at jeg har trukket tre røde og to blå klinkekuler fra posen. Tilfeldigheter er et meningsløst og tomt begrep hvis det ikke først fins noe som tilfeldighetene kan virke på.
Det hjelper derfor ikke å si at bare vi har mange nok universer, så vil ett av dem tilfeldigvis være finjustert, man er ikke i mål av den grunn. Man må uansett forklare hvordan alle universene ble til.
Et typisk argument fra ateister er å spørre hvem som skapte Gud. Men her er det viktig å se forskjellen på påstanden om Gud og påstanden om multiuniverser eller retoriske påstander om flyvende tekanner.
Hvis noe har alder, eller har fysisk utstrekning, eller er plassert i et rom, eller noe slikt, da er det logisk at det fins en tidligere årsak til dette. Det gjelder bursdagskaker, biler, materie, tyngdekraft, univers og multiunivers. Alt slikt krever en skaper. Med Gud er det annerledes. Gud har ingen alder og har ingen fysisk utstrekning og er for øvrig over universets begrensninger. Gud er av en dimensjon der det ikke er en kjede av årsaker lenger bak.
Et annet typisk argument fra ateistene er å si at det vi ikke forstår i dag, det vil vitenskapen til slutt finne beviser for og forklaringer på, derfor er det ikke noe poeng i å blande inn Gud som en skaper. Det er bare å vente lenge nok, så kommer svaret. Men dette er et universalargument som like gjerne kan brukes av kristne. Man kan like gjerne hevde at til slutt vil vitenskapen bevise at Gud fins. Eller at til slutt vil Gud tre frem fysisk og fjerne all tvil. Det er bare å vente lenge nok. Slike argumenter gjelder egentlig ikke, for man dytter argumentasjonen inn i fremtiden. Det blir uansett (fremtids-)tro, enten om man er ateist eller kristen. Jeg mener man må argumentere ut fra det vi har foran oss i dag.
I dag kan vi for eksempel kikke inn i celler, og de aller enkleste av dem er så avanserte at matematikken sier nei til at tilfeldigheter har laget dem. Vitenskapen kan på ulike områder forklare fenomener man tidligere ikke forsto, men matematikkens regler om tilfeldigheter er den samme alltid. Har jeg 50 røde og 50 blå klinkekuler i en pose, er det 50 prosent sjanse for at jeg trekker en rød klinkekule i blinde. Slik er det i dag, og slik var det i går, dette endrer seg ikke. Det er like usannsynlig i dag som i går som i morgen at en bursdagskake ramler på plass av seg selv og at en celle oppstår av seg selv.
Vitenskap betyr å teste og å observere, man kan derfor ikke bevise Gud, man kan heller ikke bevise ateistenes multiunivers. Man kan ikke sette seg i en rakett og besøke et annet univers der atomene er pyramideformet, og så komme tilbake igjen og rapportere. Derfor er det frekt av ateistene å late som om multiuniverser og lignende er en del av vitenskapen, mens Gud er det ikke. Ingen av delene er innenfor vitenskapen.
Men man kan tro på multiuniverser eller Gud av logiske argumenter. Og gjør man det, tror man samtidig på at det kan eller må finnes noe mer enn hva vitenskapen kan avsløre med sitt «test-og-se«-opplegg. Ateister som tror på multiuniverser, tror altså på noe mer enn vitenskapen.
Man kan altså bruke logikk for å argumentere for det ene eller det andre. Men hvem har størst argumentasjonsplikt? Jeg mener det er ateistene. For når man hevder at bursdagskaken har oppstått plutselig uten kokk og at den er finjustert med skriften «Gratulerer med de 30 årene!", da er man utenfor hva folk flest anser som logisk. Det er da naturlig å kreve bedre argumenter enn at kaken har oppstått fordi det fins uendelig mange bursdagskaker som er oppstått av ingenting.
Kommentarer