lørdag 30. mai 2015

Det er ikke enkelt å tisse

Her er nok et eksempel fra kroppen vår som viser at evolusjon umulig kan stå bak:

Kroppen inneholder mye vann. Mister vi 15 prosent av vannet, får vi hjerteproblemer, konsentrasjonsproblemer, hodepine osv. Mister vi 25 prosent, dør vi.

Kroppen må altså stabilisere mengden vann så nøyaktig som mulig hele tiden. I regnestykket som pågår kontinuerlig, må kroppen ta hensyn til at vi mister vann når vi puster, svetter og tisser. Den må ikke bare ta hensyn til dette, men den må selv bestemme hvor mye vi for eksempel skal tisse.

Hypothalamus i hjernen krymper når det er lite vann i kroppen, da påvirkes noen reseptorer slik at hypothalamus produserer et hormon som kalles ADH. Hormonet gir deg en følelse av å tørste. ADH lagres i hypofysen.

I nyrene er det reseptorer som tolker mengden ADH som er sendt ut i kroppen. Dermed vet nyrene hvor mye vann som skal slippes tilbake til kroppen og hvor mye vann som skal sendes ut av kroppen via urinblæren. Er det mye ADH, holder nyrene tilbake vann.

Hvordan gjør nyrene dette? Medisinsk forklares det slik: "Her øker ADH vannpermeabiliteten, slik at mer vann trekkes fra tubulusvæsken til det interstitielle vev i nyremedulla ved hjelp av den osmotiske gradienten."

Nyrene renser 180 liter vann hver dag. Hvis det er en feilkobling eller feilprogrammering i nyrene, og alt det rensede vannet går ut av kroppen, vil vi dø i løpet av 90 minutter!

Har du for mye eller for lite ADH, vil du dø. Har du ingen ADH-reseptorer, vil du dø. Er ikke din hypotalamus utstyrt med de riktige reseptorene, vil du dø.

Det er ADH-reseptorer i både hjernen, i nyrene og i leveren. ADH-hormonet er også viktig for hukommelsen og utvikling av sosiale relasjoner, samt reguleringen av mengden salt i urinen.

Dette avanserte opplegget hvor alt henger sammen med alt, kan ikke ha blitt til ved evolusjon, for evolusjon skal i tilfelle skje ved ett skritt om gangen.

I en eventuell evolusjon må man spørre hvordan vi klarte å regulere vannet før kroppen utviklet evnen til å lage ADH. Eller hvordan vi klarte oss før kroppen utviklet evnen til å produsere akkurat riktig mengde ADH. Eller hvordan vi klarte oss da vi hadde utviklet ADH, men ennå ikke hadde utviklet ADH-reseptorer i de ulike organene. Eller hvorfor utviklingen av ADH-reseptorer skulle gi en fordel i evnen til å overleve, før kroppen hadde utviklet ADH. Og slik kan man fortsette å stille spørsmål.

Eksempelet med hvordan kroppen regulerer mengden vann, viser at evolusjon ikke har forklaringskraft når det gjelder et maskineri der alle delene må være på plass samtidig for å ha noen funksjon og der mangelen på en maskindel er dødelig.

Ingen kommentarer: