Scenekirker betyr lite tid til samtaler og mye tid til monologer. Hillsong er en scenekirke i Australia som en del kristne i Norge ser opp til og som de hermer etter. Noen synes Hillsong er så fantastisk at de til og med melder den lokale norske kirken inn i Hillsongs organisasjon – som om vi ikke klarer å tenke selv her i Norge.
Å snakke sammen er helt nødvendig hvis man skal makte å følge opp oppfordringene som NT kommer med. Vi skal for eksempel be for hverandre og undervise hverandre. Samtale bør derfor være et naturlig element når kristne møtes.
Hvor mye samtale er det i en Hillsong-gudstjeneste? Jeg tok for meg dette opptaket fra 14. juli 2018:
Etter 24 minutter blir publikum oppfordret til å hilse på seks personer som sitter rundt dem. Brian Houston, som har tittelen "Global Senior Pastor", gir folk 20 sekunder til å håndhilse på seks personer, det blir 3,3 sekunder på hver.
Hvor lite samtale det er, uttrykkes i denne figuren:
Ser du figuren på en liten skjerm, må du forstørre for å oppdage den smale kakeskiven som er rød.
Skikken med at pastoren ber folk i benkeradene hilse på dem som sitter ved siden av, opplevde jeg første gang for kanskje 20 år siden i en pinsemenighet. Kanskje ideen er 40 år gammel eller noe slikt og så har den spredd seg til mange kirker med tiden. Man skal liksom bryte isen slik at det er mulig å snakke mer sammen etter gudstjenesten.
Man rekker å si "Hei, hei!" i benkeraden. Mer rekker man ikke på tre sekunder. Hvor ofte man faktisk tar videre kontakt etter gudstjenesten, har jeg ikke statistikk på, men jeg antar at det skjer nå og da.
Denne skikken viser at man har beveget seg langt vekk fra skikkene til de første kristne. Den gangen møttes man i hjemmene, gjerne til middag, der er det helt normalt å hilse på hverandre og føre samtaler. Og det er svært uhøflig av verten hvis han etter ti sekunder sier "Staaaaans! Ikke snakk mer! Og det gjelder resten av kvelden altså!"
(Det er i grunnen ganske avslørende, og ofte tragikomisk, når man flytter scenekirke-skikker inn i en middagssamling med venner...)
Hvis man skal følge opp oppfordringene som NT gir, da er man nødt til å snakke sammen. Men i Hillsong utgjør samtaler bare 0,002 prosent av samlingen.
Mange moderne kirker har små gruppesamlinger for folk med spesielle interesser. I noen av disse er det mulig å gi rom for oppfordringene som NT gir oss. Og er man med som frivillig i kirken, og deltar for eksempel i et vaskelag, kan man føre samtaler der mens man arbeider eller tar en pause.
Men tyngdepunktet i kirkene ligger ikke i disse spesialgruppene. Tyngdepunktet ligger på scenen. Det er rart. Det er som om oppfordringene i NT er dyttet vekk til dem som er spesielt interessert i slikt. Det er som om man sier: "Kjærlighet? Nei, det bryr vi oss ikke om når vi samles. Men vi har opprettet noen grupper for dem som er interessert i slikt."
Det er på tide å tenke selv og ikke bare herme etter andre land. Man bør ha som mål å finne hvilke verdier og oppfordringer som NT gir oss, deretter kan man finne løsninger som fremelsker disse.
Bibeloversettere fjerner ordet samtale.
Å snakke sammen er helt nødvendig hvis man skal makte å følge opp oppfordringene som NT kommer med. Vi skal for eksempel be for hverandre og undervise hverandre. Samtale bør derfor være et naturlig element når kristne møtes.
Hvor mye samtale er det i en Hillsong-gudstjeneste? Jeg tok for meg dette opptaket fra 14. juli 2018:
Etter 24 minutter blir publikum oppfordret til å hilse på seks personer som sitter rundt dem. Brian Houston, som har tittelen "Global Senior Pastor", gir folk 20 sekunder til å håndhilse på seks personer, det blir 3,3 sekunder på hver.
Hvor lite samtale det er, uttrykkes i denne figuren:
Skikken med at pastoren ber folk i benkeradene hilse på dem som sitter ved siden av, opplevde jeg første gang for kanskje 20 år siden i en pinsemenighet. Kanskje ideen er 40 år gammel eller noe slikt og så har den spredd seg til mange kirker med tiden. Man skal liksom bryte isen slik at det er mulig å snakke mer sammen etter gudstjenesten.
Man rekker å si "Hei, hei!" i benkeraden. Mer rekker man ikke på tre sekunder. Hvor ofte man faktisk tar videre kontakt etter gudstjenesten, har jeg ikke statistikk på, men jeg antar at det skjer nå og da.
Denne skikken viser at man har beveget seg langt vekk fra skikkene til de første kristne. Den gangen møttes man i hjemmene, gjerne til middag, der er det helt normalt å hilse på hverandre og føre samtaler. Og det er svært uhøflig av verten hvis han etter ti sekunder sier "Staaaaans! Ikke snakk mer! Og det gjelder resten av kvelden altså!"
(Det er i grunnen ganske avslørende, og ofte tragikomisk, når man flytter scenekirke-skikker inn i en middagssamling med venner...)
Hvis man skal følge opp oppfordringene som NT gir, da er man nødt til å snakke sammen. Men i Hillsong utgjør samtaler bare 0,002 prosent av samlingen.
Mange moderne kirker har små gruppesamlinger for folk med spesielle interesser. I noen av disse er det mulig å gi rom for oppfordringene som NT gir oss. Og er man med som frivillig i kirken, og deltar for eksempel i et vaskelag, kan man føre samtaler der mens man arbeider eller tar en pause.
Men tyngdepunktet i kirkene ligger ikke i disse spesialgruppene. Tyngdepunktet ligger på scenen. Det er rart. Det er som om oppfordringene i NT er dyttet vekk til dem som er spesielt interessert i slikt. Det er som om man sier: "Kjærlighet? Nei, det bryr vi oss ikke om når vi samles. Men vi har opprettet noen grupper for dem som er interessert i slikt."
Det er på tide å tenke selv og ikke bare herme etter andre land. Man bør ha som mål å finne hvilke verdier og oppfordringer som NT gir oss, deretter kan man finne løsninger som fremelsker disse.
Bibeloversettere fjerner ordet samtale.
Kommentarer