Gå til hovedinnhold

Kristne hussamlinger dekker ikke alle behov

Jeg tror husmenigheter (selvstendige ikke-hierarkiske hussamlinger) er den beste ordningen for menighetsliv. I tradisjonelle stormenigheter blir man for dårlig sett og man har liten livsutvikling.

Men man kan ikke med kjærlighet trekke visdomstenner i en husmenighet. Det må gjøres hos tannlegen. Og folk i psykisk ubalanse bør få proff hjelp. Det er heller ikke alle husmenigheter som har kompetanse til å ta i mot narkomane. Men noen kan.


Selv om man ikke dekker alle situasjoner, er husmenighet likevel den beste ordningen for det grunnleggende menighetsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare livsproblemer, men like mye livsgleder. Det er ikke lett å dele ukens fine opplevelser med sidemannen på gudstjenestebenken. Men hjemme går det fint.

Også i husgrupper underlagt en stormenighet kan man dele gleder. Men i slike grupper har man litt dårligere tid fordi man blant annet skal møtes som stormenighet hver uke, og man har mange virkegrener i stormenigheten som krever innsats. Dette trekker tid og krefter ut av husgruppen. I husmenigheter derimot, møtes man sjeldnere som stormenighet.


Husmenigheter underlagt en større menighet, er for øvrig ubibelsk. Det viser bruken av det greske ordet ekklesia, det skriver jeg om her.

Men selv om selvstendig husmenighet som ordning generelt er bedre enn tradisjonelle menigheter, kan ikke husmenighet løse alt. Husmenigheter bør spille på lag med selvstendige organisasjoner og andre husmenigheter.

Jeg tror løsningen er i to deler:


1) Nettverk av husmenigheter. Slik kan personer i livskriser få hjelp hos den husmenigheten som har skreddersydd kompetanse og ressurser.

2) Spesialiserte grupper, stiftelser, organisasjoner eller personer, som ikke er husmenigheter. Figur.

Ja, men er ikke dette det samme som virkegrener i tradisjonelle menigheter, da? kan man spørre. Hvorfor ikke bare bygge en stor menighet med alt innebygget? Her er forskjellen:

Virkegrener i tradisjonelle menigheter:
  • Bivirkning: Folk flest blir får dårlig sett og får ikke livsutvikling når menigheten blir et stort apparat.
  • Bivirkning: Man ender opp med få virkegrener som er skreddersydd for folk i krise (men man betaler gjerne for en organist eller musikkpastor).
  • Bivirkning: Krever et byråkrati
  • Bivirkning: Den faglige kvaliteten er ikke høy nok
Organisasjoner/spesialgrupper/stiftelser osv:
Dette er organisasjoner som på mer profesjonell måte enn en menighetsvirkegren kan ta seg av folk som er i psykisk ubalanse eller er i en situasjon som krever mer enn omtanke, oppmuntringer og noen håndsrekninger. I et opplegg der man kombinerer selvstendige husmenigheter med selvstendige organisasjoner, vil folk bli sett i husmenigheten og få livsutvikling der, og så kan organisasjonene hjelpe til med krisetilfellene der faglig ekspertise må inn. I tillegg bør man selvsagt spille på det offentlige apparat.

Alt fra undervisning til omsorg kan bli bedre hvis man satser på et slikt opplegg i stedet for tradisjonelle menigheter med virkegrener.

Husmenigheter har også en forebyggende effekt. Hvis man treffer venner jevnlig, så er den mindre fare for på bli deprimert.

Mitt synspunkt er altså dette: Selvstendig kristen husmenighet + selvstendig kristen organisasjon er bedre enn selvstendig kristen menighet med virkegrener under seg.

(Artikkelen er tidligere publisert på http://www.byggemennesker.no/)

Kommentarer

Dag Selander sa…
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Dag Selander sa…
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Dag Selander sa…
DRAR DE VISDOMSTÄNDER I HUSFÖRSAMLINGEN?

Det är en svensk variant på Sjur-länkad bloggpost.

Se:
http://www.bloglines.com/blog/MXp?id=711

//Dag SR