Jeg blar i en 32 år gammel bok som jeg fant på loppemarked her om dagen. Den heter "Kvinnekamp og kristen tro" og er fra 1975. Den gangen var det 40 % kvinner i menighetsrådene i Den norske kirke. Tok man med også vararepresentanter, var kvinnene faktisk i flertall i Sør-Hålogaland. Samtidig var ikke debatten om kvinnelige prester over. Det er den ikke i dag heller, forresten...
Det var en rar situasjon i 1975. Menighetsråd er, etter hva jeg kan forstå, det samme som eldsteråd. Og eldste er det samme som prest, det har vi fra gresk. Nesten halvparten av personene i menighetsrådene var egentlig kvinnelige prester. Samtidig var de ikke prester likevel, fordi den gangen må man nødvendigvis ha definert menighetsråd som noe annet enn eldsteråd.
Omtrent på samme tid, det vil si 1971, var det av dem som ble valgt ved kommunevalget kun 15 % kvinner. Kirken lå altså på den ene siden langt foran samfunnet i likestilling. På den andre siden diskuterte man ennå om kvinner kunne være prest. Riktignok hadde det dukket opp noen kvinnelige prester allerede, men debatten var fremdeles het.
BLE NEKTET Å HOLDE FOREDRAG
La meg gå enda noen år tilbake. Frelsesarmeen søkte i 1911 om tillatelse for svigerdatteren til grunnleggerne av Frelsesarmeen til å holde foredrag i Bergen Domkirke. Saken havnet i kirkedepartementet. Skulle en kvinne få lov til dette? Biskopene og Det teologiske fakultet ble spurt om råd. Alle biskopene sa nei. Tre av professorene sa ja. Søknaden ble avslått.
Men senere samme år bestemte myndighetene at kvinner skulle få adgang til å holde foredrag i kirkene med sikte på "menighetens opplysning". Men forkynnelse og tale var forbudt.
Vi kan le av slikt i dag. Men før vi ler for høyt, så tenkt gjerne gjennom mitt forslag om å tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen. Det er ekstremt sjelden at presten/pastoren inviterer til noe slikt. Selv om det ikke er et direkte forbud, så er det tung tradisjon for at man ikke gjør slikt. Rammene i gudstjenesten er også lagt opp slik at folk i salen ikke skal bidra. Dette er helt forskjellig fra hvordan Paulus oppfordrer til at rammene skal være.
FÅR IKKE SITTE I ELDSTERÅDET
Før vi ler enda mer, må vi også huske på at mange pinsemenigheter i dag nekter kvinner å være eldste, altså sitte i menighetsrådet. Det paradoksale er at mange slike pinsemenigheter gjerne sier ja til kvinnelige pastorer. Men pastor, prest og eldste er det samme i følge Bibelen. Derfor er det helt ulogisk å si ja til kvinnelige pastorer samtidig som man sier nei til kvinnelige eldste.
TO SKRITT FREM, OG ETT TILBAKE
I 1922 dukket "kan-kvinner-taler-i-menigheten" opp på nytt. Presteforeningen mente at det var vanskelig å skille mellom foredrag som var tillatt og prekener som var forbudt. De fleste biskopene mente da at det enkleste var å gå et skritt tilbake og nekte kvinner å holde foredrag.
I 1925 bestemte så myndighetene at kvinner kunne preke i kirken, så lenge det ikke var i gudstjenesten.
I 1938 sa myndighetene ja til kvinnelige prester.
I 1965 gikk man lenger: Da fikk kvinner generelt lov til å preke i gudstjenester, men behøvde ikke en gang være prest.
NEKTET KVINNER, MEN BISKOPENE STO SELV I EN UBIBELSK TJENESTE
Tilbake til 1975: Da var det 14 kvinnelige prester i norske menigheter. Flertallet av biskopene var mot kvinnelige prester. Også dette var en merkelig situasjon. Det kommer jo frem i Bibelen at biskop og prest er samme tjeneste. Biskopene sto altså i en ubibelsk organisering der de hadde plassert seg hierarkisk over prester, samtidig som de nektet kvinner å stå i en tjeneste som Bibelens kvinner Priska og Nymfa sto i.
Priska og Nymfa var husverter da menighetene holdt samling. Paulus hilser aldri til en biskop, prest, eldste eller pastor med navn, men han hilser til mange husverter med navn. Dette var de opprinnelige prestene, både kvinner og menn. De var hyrder som samlet flokken hjemme. Man hadde ikke kirker den gangen.
Når Paulus hilser til Nymfa og kaller samlingen hjemme hos henne for menighet, så er det ingen andre prestekandidater enn Nymfa selv i den hilsningen.
ORGANISKE HUSSAMLINGER
Jeg lurer på hva Bibelens Nymfa ville ha sagt om prestedebatten i Norge de siste hundre årene. Antagelig var samlingene hjemme hos henne akkurat slik som Paulus oppfordrer til, nemlig at alle slipper til:
"Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp."
Kjenner du det kribler litt når du hører om slike enkle hussamlinger? Endelig noen rammer der alle slipper til? Slippe å vente på et styre som skal behandle saker? Slippe å måtte følge et program som stormenigheten bestemmer?
Noen kan nøle med å invitere til kristne samlinger hjemme fordi de opplevde religiøst press i bibelgrupper eller menigheter for noen tiår tilbake. Ja, noen steder finnes slikt press også i dag. Men jeg tror det er nettopp de som har opplevd slikt press som kan bli gode husverter, for de kommer trolig til å vise romslighet.
Slike samlinger kan være ganske ulike. Selv om Paulus for eksempel nevner salmer, behøver man selvsagt ikke synge hvis det ikke er stemning for det. Legg vekt på den siste setningen til Paulus: "Men la alt tjene til å bygge opp."
Husk at du behøver ikke spørre en menighetsleder om lov til å samle folk hjemme. Sett over litt mat og invitér noen du kjenner. Jeg siterer Paulus en gang til: "Frihet i Kristus!"
SKILL MELLOM MENIGHETSSAMLINGER OG KRISTNE ORGANISJONER
Menighetssamlingene som Paulus beskriver, inneholder et skikkelig måltid. Enten husverten er mann eller kvinne, er det naturlig at vedkommende er innom kjøkkenet. En prest er egentlig en tjener, ikke en leder. Ordet leder er som regel brukt negativt i NT. Og mange av ordene som i NT er oversatt til leder på norsk, betyr ikke nødvendigvis leder på gresk.
Jeg mener at i menighetssamlinger skal man ha rammer der man kan se hverandre. Derfor er samlingene som Paulus beskriver i hjemmene gode. I kristne organisasjoner derimot, er det ikke så viktig å se hverandre internt, der der det viktigere å "levere varene utad", enten det er snakk om kor eller nødhjelp. Derfor kan man godt ha ledere, både kvinner og menn, i kristne organisasjoner. Men lederne der kan ikke kalles prest. For prester er tjenere som samler en flokk, gjerne hjemme.
Det var en rar situasjon i 1975. Menighetsråd er, etter hva jeg kan forstå, det samme som eldsteråd. Og eldste er det samme som prest, det har vi fra gresk. Nesten halvparten av personene i menighetsrådene var egentlig kvinnelige prester. Samtidig var de ikke prester likevel, fordi den gangen må man nødvendigvis ha definert menighetsråd som noe annet enn eldsteråd.
Omtrent på samme tid, det vil si 1971, var det av dem som ble valgt ved kommunevalget kun 15 % kvinner. Kirken lå altså på den ene siden langt foran samfunnet i likestilling. På den andre siden diskuterte man ennå om kvinner kunne være prest. Riktignok hadde det dukket opp noen kvinnelige prester allerede, men debatten var fremdeles het.
BLE NEKTET Å HOLDE FOREDRAG
La meg gå enda noen år tilbake. Frelsesarmeen søkte i 1911 om tillatelse for svigerdatteren til grunnleggerne av Frelsesarmeen til å holde foredrag i Bergen Domkirke. Saken havnet i kirkedepartementet. Skulle en kvinne få lov til dette? Biskopene og Det teologiske fakultet ble spurt om råd. Alle biskopene sa nei. Tre av professorene sa ja. Søknaden ble avslått.
Men senere samme år bestemte myndighetene at kvinner skulle få adgang til å holde foredrag i kirkene med sikte på "menighetens opplysning". Men forkynnelse og tale var forbudt.
Vi kan le av slikt i dag. Men før vi ler for høyt, så tenkt gjerne gjennom mitt forslag om å tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen. Det er ekstremt sjelden at presten/pastoren inviterer til noe slikt. Selv om det ikke er et direkte forbud, så er det tung tradisjon for at man ikke gjør slikt. Rammene i gudstjenesten er også lagt opp slik at folk i salen ikke skal bidra. Dette er helt forskjellig fra hvordan Paulus oppfordrer til at rammene skal være.
FÅR IKKE SITTE I ELDSTERÅDET
Før vi ler enda mer, må vi også huske på at mange pinsemenigheter i dag nekter kvinner å være eldste, altså sitte i menighetsrådet. Det paradoksale er at mange slike pinsemenigheter gjerne sier ja til kvinnelige pastorer. Men pastor, prest og eldste er det samme i følge Bibelen. Derfor er det helt ulogisk å si ja til kvinnelige pastorer samtidig som man sier nei til kvinnelige eldste.
TO SKRITT FREM, OG ETT TILBAKE
I 1922 dukket "kan-kvinner-taler-i-menigheten" opp på nytt. Presteforeningen mente at det var vanskelig å skille mellom foredrag som var tillatt og prekener som var forbudt. De fleste biskopene mente da at det enkleste var å gå et skritt tilbake og nekte kvinner å holde foredrag.
I 1925 bestemte så myndighetene at kvinner kunne preke i kirken, så lenge det ikke var i gudstjenesten.
I 1938 sa myndighetene ja til kvinnelige prester.
I 1965 gikk man lenger: Da fikk kvinner generelt lov til å preke i gudstjenester, men behøvde ikke en gang være prest.
NEKTET KVINNER, MEN BISKOPENE STO SELV I EN UBIBELSK TJENESTE
Tilbake til 1975: Da var det 14 kvinnelige prester i norske menigheter. Flertallet av biskopene var mot kvinnelige prester. Også dette var en merkelig situasjon. Det kommer jo frem i Bibelen at biskop og prest er samme tjeneste. Biskopene sto altså i en ubibelsk organisering der de hadde plassert seg hierarkisk over prester, samtidig som de nektet kvinner å stå i en tjeneste som Bibelens kvinner Priska og Nymfa sto i.
Priska og Nymfa var husverter da menighetene holdt samling. Paulus hilser aldri til en biskop, prest, eldste eller pastor med navn, men han hilser til mange husverter med navn. Dette var de opprinnelige prestene, både kvinner og menn. De var hyrder som samlet flokken hjemme. Man hadde ikke kirker den gangen.
Når Paulus hilser til Nymfa og kaller samlingen hjemme hos henne for menighet, så er det ingen andre prestekandidater enn Nymfa selv i den hilsningen.
ORGANISKE HUSSAMLINGER
Jeg lurer på hva Bibelens Nymfa ville ha sagt om prestedebatten i Norge de siste hundre årene. Antagelig var samlingene hjemme hos henne akkurat slik som Paulus oppfordrer til, nemlig at alle slipper til:
"Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp."
Kjenner du det kribler litt når du hører om slike enkle hussamlinger? Endelig noen rammer der alle slipper til? Slippe å vente på et styre som skal behandle saker? Slippe å måtte følge et program som stormenigheten bestemmer?
Noen kan nøle med å invitere til kristne samlinger hjemme fordi de opplevde religiøst press i bibelgrupper eller menigheter for noen tiår tilbake. Ja, noen steder finnes slikt press også i dag. Men jeg tror det er nettopp de som har opplevd slikt press som kan bli gode husverter, for de kommer trolig til å vise romslighet.
Slike samlinger kan være ganske ulike. Selv om Paulus for eksempel nevner salmer, behøver man selvsagt ikke synge hvis det ikke er stemning for det. Legg vekt på den siste setningen til Paulus: "Men la alt tjene til å bygge opp."
Husk at du behøver ikke spørre en menighetsleder om lov til å samle folk hjemme. Sett over litt mat og invitér noen du kjenner. Jeg siterer Paulus en gang til: "Frihet i Kristus!"
SKILL MELLOM MENIGHETSSAMLINGER OG KRISTNE ORGANISJONER
Menighetssamlingene som Paulus beskriver, inneholder et skikkelig måltid. Enten husverten er mann eller kvinne, er det naturlig at vedkommende er innom kjøkkenet. En prest er egentlig en tjener, ikke en leder. Ordet leder er som regel brukt negativt i NT. Og mange av ordene som i NT er oversatt til leder på norsk, betyr ikke nødvendigvis leder på gresk.
Jeg mener at i menighetssamlinger skal man ha rammer der man kan se hverandre. Derfor er samlingene som Paulus beskriver i hjemmene gode. I kristne organisasjoner derimot, er det ikke så viktig å se hverandre internt, der der det viktigere å "levere varene utad", enten det er snakk om kor eller nødhjelp. Derfor kan man godt ha ledere, både kvinner og menn, i kristne organisasjoner. Men lederne der kan ikke kalles prest. For prester er tjenere som samler en flokk, gjerne hjemme.
Kommentarer