Orden kan oppstå på to måter:
a) Via kommandoer
b) Via kjærlighet
Når venner møtes til en pizzakveld, starter man ikke med å velge generalsekretær. Likevel blir man enige om hvem som kjøper inn mat, hvem som tar oppvasken, osv. I kjærlighet blir det orden. Man kommanderer ikke venner.
Når jeg beskriver menighetssamlinger som har samme prinsipper som en pizzakveld, er det mange som sier at "det går ikke", "det må være et lederskap", "det må være orden", "det må være hierarki", "det må være strukturer", "det blir bare kaos".
Er det ingen som tør å satse på kjærligheten lenger?
Paulus nevner ingen møteleder når han skriver til den kaotiske korintmenigheten og dens samlinger. Men han oppfordrer alle til å ta ansvar og snakke en etter en.
Problemet er nok at når noen sier ordet menighet eller kirke i dag, så tenker de fleste på gudstjenester, virkegrener, scene-innslag og ansettelser. Dermed ser de for seg at det blir kaos hvis det ikke er lederskap. Men det er ikke slike menigheter jeg snakker om. Jeg snakker om slike menigheter Paulus beskriver og hilser til: husmenigheter.
Jeg er for ikke-hierarkiske hussamlinger som hovedmodell for menighetsliv. Men selvsagt kan det være supert med en form for lederskap i enkelte prosjekter, for eksempel hvis noen flyr medisiner til et katastrofeområde. Da må piloten bestemme kurs og høyde på flyet, det kan ikke fellesskapet gjøre. Men når kristne kommer sammen, tror jeg poenget er at hjertene, og ikke kommandoene, skal gi orden. Hvis vi må ty til kommandostruktur, er det noe galt med hjertene.
Når jeg sier slikt, pleier hierarkitilhengere å si at jeg har misforstått hva en leder skal være. En leder skal "få andre til å vokse" osv. Javel, men kan ikke tjenere få andre til å vokse? Må man ha retten til å sjefe (gjennomskjæringsretten) for å bygge andre? Man kan ikke tvinge tro på folk. Man skal være medarbeider i andres tro, sa Paulus.
Et argument fra hierarkitilhengerne er at det må være en leder som kan beskytte sauene mot ulvene. Men da vil jeg heller ha 10 tjenersauer som sier i fra, enn 1 ledersau som sier fra alene. Hvem har sagt at tjenere ikke kan si i fra, formane, undervise eller ta initiativ? Jeg tror ikke de 10 sauene tør å si fra til ulven når det virkelig gjelder, hvis de i årevis har blitt nektet å si noe i samlingene og aldri deltatt i teologiske samtaler fordi man har en lederstruktur. Hierarki binder det allmenne prestedømme. Det er bivirkningen av å satse på lederskap.
Pilot-eksempelet brukes også av hierarkitilhengere: "Ville du gått ombord i et fly uten pilot?" Dette skal liksom bevise at menigheter må ha en sterk leder. Men når ble menighetsliv en flytur? De første kristne samlet seg rundt et måltid i hjemmene. Det opprinnelige menighetslivet lignet mye mer på en pizzakveld enn på en flytur.
Må man ha en pilot for å be? Må man ha en generalsekretær for å døpe? Må man ha en møteleder for å dele et måltid?
a) Via kommandoer
b) Via kjærlighet
Når venner møtes til en pizzakveld, starter man ikke med å velge generalsekretær. Likevel blir man enige om hvem som kjøper inn mat, hvem som tar oppvasken, osv. I kjærlighet blir det orden. Man kommanderer ikke venner.
Når jeg beskriver menighetssamlinger som har samme prinsipper som en pizzakveld, er det mange som sier at "det går ikke", "det må være et lederskap", "det må være orden", "det må være hierarki", "det må være strukturer", "det blir bare kaos".
Er det ingen som tør å satse på kjærligheten lenger?
Paulus nevner ingen møteleder når han skriver til den kaotiske korintmenigheten og dens samlinger. Men han oppfordrer alle til å ta ansvar og snakke en etter en.
Problemet er nok at når noen sier ordet menighet eller kirke i dag, så tenker de fleste på gudstjenester, virkegrener, scene-innslag og ansettelser. Dermed ser de for seg at det blir kaos hvis det ikke er lederskap. Men det er ikke slike menigheter jeg snakker om. Jeg snakker om slike menigheter Paulus beskriver og hilser til: husmenigheter.
Jeg er for ikke-hierarkiske hussamlinger som hovedmodell for menighetsliv. Men selvsagt kan det være supert med en form for lederskap i enkelte prosjekter, for eksempel hvis noen flyr medisiner til et katastrofeområde. Da må piloten bestemme kurs og høyde på flyet, det kan ikke fellesskapet gjøre. Men når kristne kommer sammen, tror jeg poenget er at hjertene, og ikke kommandoene, skal gi orden. Hvis vi må ty til kommandostruktur, er det noe galt med hjertene.
Når jeg sier slikt, pleier hierarkitilhengere å si at jeg har misforstått hva en leder skal være. En leder skal "få andre til å vokse" osv. Javel, men kan ikke tjenere få andre til å vokse? Må man ha retten til å sjefe (gjennomskjæringsretten) for å bygge andre? Man kan ikke tvinge tro på folk. Man skal være medarbeider i andres tro, sa Paulus.
Et argument fra hierarkitilhengerne er at det må være en leder som kan beskytte sauene mot ulvene. Men da vil jeg heller ha 10 tjenersauer som sier i fra, enn 1 ledersau som sier fra alene. Hvem har sagt at tjenere ikke kan si i fra, formane, undervise eller ta initiativ? Jeg tror ikke de 10 sauene tør å si fra til ulven når det virkelig gjelder, hvis de i årevis har blitt nektet å si noe i samlingene og aldri deltatt i teologiske samtaler fordi man har en lederstruktur. Hierarki binder det allmenne prestedømme. Det er bivirkningen av å satse på lederskap.
Pilot-eksempelet brukes også av hierarkitilhengere: "Ville du gått ombord i et fly uten pilot?" Dette skal liksom bevise at menigheter må ha en sterk leder. Men når ble menighetsliv en flytur? De første kristne samlet seg rundt et måltid i hjemmene. Det opprinnelige menighetslivet lignet mye mer på en pizzakveld enn på en flytur.
Må man ha en pilot for å be? Må man ha en generalsekretær for å døpe? Må man ha en møteleder for å dele et måltid?
Kommentarer
/Jonas Lundström