Katolikker har lenge brukt ordet hierarki. Pinsevenner derimot, har ikke brukt det, for ordet har vært for sterkt når man legger såpass mye vekt på det allmenne prestedømme og at Den hellige ånd kan snakke til alle.
Men ikke nå lenger. Fra i år er ordet hierarki blitt stuerent blant pinsevenner. Vel, kanskje ikke blant alle, men ordet har i alle fall begynt å dukke opp i pinsebevegelsens felles avis/blad.
Trenden er tydelig, og den øker på: De siste ti årene har pinsevenner stadig mer vektlagt lederskap og hierarki.
Det man tidligere kalte eldsteråd, begynte man å kalle lederråd. Og gruppen som er et slags bindeledd mellom menighetene, og som tidligere ble kalt kontaktutvalget, heter nå lederråd – det også. Det som tidligere het pastor eller forstander i en menighet, kunne nå bli kalt ”lederrådets leder”. Man fikk administrasjonsleder, organisasjonsleder, styreleder og mange nye titler som sluttet på ”leder”. Pinsebevegelsens predikantkonferanse fikk det nye navnet lederkonferanse.
Det fins omtrent ikke et lederfritt rom i pinsebevegelsen. Selv når man skal møtes i hjemmene, må det være en leder der.
I 2007 kalte jeg det for ledervirus, for hvor man enn snudde seg i pinsebevegelsen, så var lederskap den store stjernen.
De siste ti årene har man kikket litt misunnelig bort på trosbevegelsen der hver menighet har en enerådende pastor på toppen som i mindre grad behøver ta hensyn til et menighetsråd. Med en sjef på toppen tar man beslutninger raskere. Og da det blir fres, i hvert fall i aktivitetene.
Men fordi pinsevenner har en 100 år lang historie med innslag av demokrati i menighetene, var det for drøyt å kopiere trosbevegelsen i ett jafs. I stedet begynte man å skrive og snakke om lederskap generelt, og finne nye navn på ansvarsområder.
Fordi sterkt lederskap ikke er helt spiselig blant mange pinsevenner, har man også brukt ulne ord for å dekke over hva man egentlig snakker om. I stedet for å si hierarki eller toppsjef rett ut, har man sagt ”nødvendig struktur” osv. Men nå har altså ledertrenden tatt enda et skritt, for nå sier man hierarki rett ut.
En trosmenighet meldte seg nylig inn i pinsebevegelsen. Så langt jeg kan se, er den menigheten bygd opp som en trosmenighet med en toppleder som bestemmer visjonen og som samtidig er styreleder. Så egentlig er det ikke noe forskjell lenger på pinsebevegelse og trosbevegelse.
I pinsebevegelsen sier man til og med rett ut ja til markedskrefter inne i menighetene. Jeg er generelt positiv til handel, men jeg mener det ikke hører hjemme blant venner.
Min oldemor var pinsevenn og inviterte til kristne hussamlinger på 1920-tallet. Målet til pinsevenner i dag ser ut til være de amerikanske megakirkene.
Samtidig er det en gryende interesse for å se enkeltmennesker. Men det er bare halvveis. Når lederne selv samles til lederkonferanse, har de sett verdien av å samtale sammen, og ikke bare høre en preken mens man sitter på kirkebenken. Men man vil dessverre ikke endre strukturene i pinsebevegelsen slik at folk flest kan samtale. Nei, folk flest skal sitte på kirkebenken og høre en preken av den store lederen som har en visjon for menigheten som alle må følge.
Hvis man virkelig mener noe med at enkeltmennesker er viktig, da bør man ta en ny kikk på ”nødvendige strukturer”. Løsningen ligger ikke i å lage stadig sterkere hierarkiske strukturer, men å se på hvordan man samles. Mitt syn er at enkeltmennesker blir bedre sett i ikke-hierarkiske hussamlinger. Tyngdepunktet bør ligge der.
Selv om saken i bunnen er et verdispørsmål, kan man gjerne også si at det er et strukturspørsmål.
Mange ord er altså blitt byttet ut i pinsebevegelsen. For å oppdage at den fins en alternativ kurs, kan man ta inn over seg et ord fra NT som nesten ingen bruker i dag. Det er ordet vert. Da oppdager man at det fantes ikke kirker blant de første kristne, men det fantes husverter som åpnet hjemmene. Det er en menighetsstruktur som ser enkeltmennesker.
Men ikke nå lenger. Fra i år er ordet hierarki blitt stuerent blant pinsevenner. Vel, kanskje ikke blant alle, men ordet har i alle fall begynt å dukke opp i pinsebevegelsens felles avis/blad.
Trenden er tydelig, og den øker på: De siste ti årene har pinsevenner stadig mer vektlagt lederskap og hierarki.
Det man tidligere kalte eldsteråd, begynte man å kalle lederråd. Og gruppen som er et slags bindeledd mellom menighetene, og som tidligere ble kalt kontaktutvalget, heter nå lederråd – det også. Det som tidligere het pastor eller forstander i en menighet, kunne nå bli kalt ”lederrådets leder”. Man fikk administrasjonsleder, organisasjonsleder, styreleder og mange nye titler som sluttet på ”leder”. Pinsebevegelsens predikantkonferanse fikk det nye navnet lederkonferanse.
Det fins omtrent ikke et lederfritt rom i pinsebevegelsen. Selv når man skal møtes i hjemmene, må det være en leder der.
I 2007 kalte jeg det for ledervirus, for hvor man enn snudde seg i pinsebevegelsen, så var lederskap den store stjernen.
De siste ti årene har man kikket litt misunnelig bort på trosbevegelsen der hver menighet har en enerådende pastor på toppen som i mindre grad behøver ta hensyn til et menighetsråd. Med en sjef på toppen tar man beslutninger raskere. Og da det blir fres, i hvert fall i aktivitetene.
Men fordi pinsevenner har en 100 år lang historie med innslag av demokrati i menighetene, var det for drøyt å kopiere trosbevegelsen i ett jafs. I stedet begynte man å skrive og snakke om lederskap generelt, og finne nye navn på ansvarsområder.
Fordi sterkt lederskap ikke er helt spiselig blant mange pinsevenner, har man også brukt ulne ord for å dekke over hva man egentlig snakker om. I stedet for å si hierarki eller toppsjef rett ut, har man sagt ”nødvendig struktur” osv. Men nå har altså ledertrenden tatt enda et skritt, for nå sier man hierarki rett ut.
En trosmenighet meldte seg nylig inn i pinsebevegelsen. Så langt jeg kan se, er den menigheten bygd opp som en trosmenighet med en toppleder som bestemmer visjonen og som samtidig er styreleder. Så egentlig er det ikke noe forskjell lenger på pinsebevegelse og trosbevegelse.
I pinsebevegelsen sier man til og med rett ut ja til markedskrefter inne i menighetene. Jeg er generelt positiv til handel, men jeg mener det ikke hører hjemme blant venner.
Min oldemor var pinsevenn og inviterte til kristne hussamlinger på 1920-tallet. Målet til pinsevenner i dag ser ut til være de amerikanske megakirkene.
Samtidig er det en gryende interesse for å se enkeltmennesker. Men det er bare halvveis. Når lederne selv samles til lederkonferanse, har de sett verdien av å samtale sammen, og ikke bare høre en preken mens man sitter på kirkebenken. Men man vil dessverre ikke endre strukturene i pinsebevegelsen slik at folk flest kan samtale. Nei, folk flest skal sitte på kirkebenken og høre en preken av den store lederen som har en visjon for menigheten som alle må følge.
Hvis man virkelig mener noe med at enkeltmennesker er viktig, da bør man ta en ny kikk på ”nødvendige strukturer”. Løsningen ligger ikke i å lage stadig sterkere hierarkiske strukturer, men å se på hvordan man samles. Mitt syn er at enkeltmennesker blir bedre sett i ikke-hierarkiske hussamlinger. Tyngdepunktet bør ligge der.
Selv om saken i bunnen er et verdispørsmål, kan man gjerne også si at det er et strukturspørsmål.
Mange ord er altså blitt byttet ut i pinsebevegelsen. For å oppdage at den fins en alternativ kurs, kan man ta inn over seg et ord fra NT som nesten ingen bruker i dag. Det er ordet vert. Da oppdager man at det fantes ikke kirker blant de første kristne, men det fantes husverter som åpnet hjemmene. Det er en menighetsstruktur som ser enkeltmennesker.
Kommentarer
I 2007 kalte jeg det for ledervirus, for hvor man enn snudde seg i pinsebevegelsen, så var lederskap den store stjernen."
Gode observasjoner i denne artikkelen.
Dette er en selvforsterkende trend. Den lederen som våger å uttrykke divergerende meninger her, faller utenfor det gode selskap, utenfor nettverket av gode kolleger. Derfor blir det heller ingen debatt.