Overskriften er hentet fra et innlegg på den nye kirkebloggen til Den norske kirke i anledning kirkevalget 2011. Det er Kristin Aase som forteller om sin sønn som synes det er absurd å sitte stille så lenge i gudstjenesten uten å kommunisere.
Aase sier om et kirkebesøk: "Jeg ville protestere, høyt og tydelig. Men jeg var lydig, og tidde stille. En lydighet vi har lært i kirken. En lydighet som jeg i dag ser på som livsfarlig."
Ja, det er kirken, eller skal vi si tradisjonen, som har lært oss å tie stille. Det er motsatt av hva Bibelen oppfordrer til. De første kristne underviste og rettledet hverandre. Samlingene foregikk gjerne rundt et måltid i et hjem, der er det naturlig med dialog.
Kristin Aase skriver videre i sitt innlegg: "Fremtiden for kirken er interaktiv." Det er jeg helt enig i.
Den norske kirke kaller seg luthersk. Han oppfordret til at hvem som helst i menigheten burde reise seg og protestere hvis presten lærte bort noe feil. Men hverken Bibelen eller Luther ser ut til å være forbilde for Dnk når det gjelder å sette rammer for gudstjenesten.
Aase sier om et kirkebesøk: "Jeg ville protestere, høyt og tydelig. Men jeg var lydig, og tidde stille. En lydighet vi har lært i kirken. En lydighet som jeg i dag ser på som livsfarlig."
Ja, det er kirken, eller skal vi si tradisjonen, som har lært oss å tie stille. Det er motsatt av hva Bibelen oppfordrer til. De første kristne underviste og rettledet hverandre. Samlingene foregikk gjerne rundt et måltid i et hjem, der er det naturlig med dialog.
Kristin Aase skriver videre i sitt innlegg: "Fremtiden for kirken er interaktiv." Det er jeg helt enig i.
Den norske kirke kaller seg luthersk. Han oppfordret til at hvem som helst i menigheten burde reise seg og protestere hvis presten lærte bort noe feil. Men hverken Bibelen eller Luther ser ut til å være forbilde for Dnk når det gjelder å sette rammer for gudstjenesten.
Kommentarer