mandag 15. august 2011

Ledere vil samtale, men ikke i gudstjenestene.

Forleden var 400 svenske pinsepastorer samlet til undervisning, gruppesamtaler og fellesskap. Atter en gang ser man at når kristne ledere samles, da vil de gjerne ha samtaler. Men når hver og en av lederne selv samler en flokk, da vil de gjerne preke, ikke samtale.

De samme pastorene har blitt enige om å følge et program for personlig utvikling som skal gå over to år. Skal pastorene da sitte i benkeradene på gudstjenester, og bli utviklet på den måten? Nei. Så langt jeg har forstått, skal de sitte i grupper på ti. Prosessgrupper. Altså grupper der det kan skje en personlig forandring gjennom å høre et innslag og så samtale om innslaget.

Men generelt vil ikke pastorene at andre kristne skal ha samme opplegg som dem. Resten av menigheten skal gjennom året hver søndag besøke tradisjonelle kirkegudstjenester.

Det må bety at kristne ledere egentlig ikke vil at resten av menigheten skal ha personlig utvikling. For hvis gudstjenester ga personlig utvikling, da kunne de fire hundre pastorene bare ha møtt opp til vanlige gudstjenester og hørt en annen pastor eller prest preke.  

Pastorene vet altså at gudstjenester har begrenset verdi, likevel er det gudstjenester de satser på, år etter år. Hvorfor?

Ingen kommentarer: