torsdag 11. august 2011

Utløser gudstjenester samtaler om tro?

To kristne ledere i Norge uttrykte forleden dette:

  • Man skal ikke komme som tilskuer til gudstjenesten, men man skal delta.
  • Den beste form for evangelisering er samtale, ikke monologer, vi skal være medvandrere og la folk snakke om sine trostanker. 
Det er ikke første gang jeg hører dette. Men som vanlig defineres "å delta" til å synge ivrig med når det er fellessang. Og som vanlig defineres "samtaler om tro" til å foregå andre steder enn i gudstjenesten. Hvorfor i all verden plasserer man ikke de gode ideene rett inn i det som anses som menighetens viktigste samling?

Man ønsker samtale, men ikke i gudstjenesten. Man ønsker at folk skal være medvandrere, men ikke i gudstjenesten. Man skal ha god tid til andre, men ikke i gudstjenesten.

For meg er dette ulogisk.Trimgruppa sier ikke: "Det er viktig å trene, men vi skal ikke trene når vi samles." Bilverkstedet sier ikke: "Vi skal reparere biler. Men for all del, ikke finn på å reparere biler her på jobben." Ektemannen sier ikke til kona: "Jeg elsker deg, men jeg vil vise det bare når jeg ikke ser deg."

Løsningen er å satse på husmenigheter slik de første kristne hadde. Der kan hver og en i sitt tempo delta i samtaler om tro, dermed får man troen og teologien inn under huden på en annen måte enn å synge høyt i gudstjenesten. Når man er vant med samtaler om tro i husmenigheten, er det lettere å delta i lignende samtaler også utenfor husmenigheten.

Ved samtaler om tro i kristne ikke-hierarkiske hussamlinger deltar man dypere i de spørsmålene som dukker opp enn hvis man kun lytter til prekener. Ved samtaler kan man selv formulere setninger, svar og spørsmål. Man kan selv finne ut hvor i Bibelen temaet omtales. Man kan selv be en bønn, ta ulike initiativer og strekke sin kjærlighet. Man kan selv holde et innlegg til de andre. Det er i hvert fall mulighet for det.

Ingen kommentarer: