En prest vil ikke preke fordi det er uenighet om gudstjenestene skal overføres på TV til aldershjemmet i bygda, skriver avisen Vårt Land i dag. Det går an å være enig eller ikke i den saken. Men det er noe annet jeg bet meg merke i. Presten som heter Åshild Brenne argumenterer med at uten TV vil det være lettere for menigheten å delta. Presten forklarer til avisen hvorfor hun er mot TV-overføring:
– Det er ikke i pakt med mitt syn på formidling. Jeg skal formidle et nærvær og en tilstedeværelse. Jeg er opptatt av dynamikken mellom menighet og prest, av menighetens deltakelse i gudstjenesten og av de indre bildene som skapes i dette rommet.
Menighetens deltagelse? Tja, til en viss grad deltar menigheten når den synger en salme. Men den deltar i langt mindre grad enn presten som får lov til å komme med sine egne tanker. Det er til og med kanskje presten som har bestemt hvilke salmer som skal synges, derfor er menighetens deltagelse svært liten i forhold til hva den kunne vært med andre rammer.
Avisen spør hva Stein Erik Vetland i Datatilsynet mener om saken. Han forteller hva han tidligere svarte da en gudstjeneste skulle holdes på et aldershjem og TV-overføres til andre avdelinger:
– Da ga jeg beskjed om at filmkameraet bør være rettet mot dem som deltar, ikke mot folk som sitter i salen. De som deltar må selvfølgelig være orientert.
– Det er ikke i pakt med mitt syn på formidling. Jeg skal formidle et nærvær og en tilstedeværelse. Jeg er opptatt av dynamikken mellom menighet og prest, av menighetens deltakelse i gudstjenesten og av de indre bildene som skapes i dette rommet.
Menighetens deltagelse? Tja, til en viss grad deltar menigheten når den synger en salme. Men den deltar i langt mindre grad enn presten som får lov til å komme med sine egne tanker. Det er til og med kanskje presten som har bestemt hvilke salmer som skal synges, derfor er menighetens deltagelse svært liten i forhold til hva den kunne vært med andre rammer.
Avisen spør hva Stein Erik Vetland i Datatilsynet mener om saken. Han forteller hva han tidligere svarte da en gudstjeneste skulle holdes på et aldershjem og TV-overføres til andre avdelinger:
– Da ga jeg beskjed om at filmkameraet bør være rettet mot dem som deltar, ikke mot folk som sitter i salen. De som deltar må selvfølgelig være orientert.
Her ser man en helt annen definisjon av ordet deltagelse. Datatilsynet mener at de som sitter i salen, deltar ikke. Det er de fremme på scenen som deltar. Vel, det var i alle fall slik Vetland ordla seg i farten, og slik mange andre vil definere ordet deltagelse.
Det blir som å spørre "Deltok du i landskampen i går?" Er du fotballspiller på landslaget, vil du svare ja. Men hvis du satt på tribunen og sang, deltok du da i kampen?
Til og med kirkeministeren har engasjert seg i saken og mener presten har tatt feil beslutning.
Stakkars prest som har så mange mot seg. Jeg er enig i prinsippet som presten legger frem, nemlig at det er lettere for menigheten å delta når samlingen ikke blir filmet. Men argumentet blir hult når Kirken normalt ikke lar folk delta på linje med presten uansett om kameraene er slått på eller ikke. Men det kan jo være at denne presten ikke følger vanlig tradisjon her og lar menigheten faktisk delta med kommentarer, prekener og ulike innslag som ikke er styrt og silt av presten.
Kirkeministeren mener gudstjenester er offentlige, derfor kan man like gjerne overføre dem på TV. Men går man til de første kristne, ser man at de holdt samlinger i hjemmene, samlingene var ikke offentlige. Riktignok kommer Paulus med et eksempel der en person som ikke kjenner menigheten, stikker hodet inn døra. Så et visst slingringsmonn må vi ha i hvordan vi definerer de første kristne samlingene: offentlige eller private.
Men selv om det er et visst slingringsmonn, må vi uansett se på de oppfordringene som NT gir om samlingene og hvordan de første kristne skulle være overfor hverandre. Når vi har sjekket disse oppfordringene, så kan vi tenke over om de passer til TV-overføringer. Jeg synes de ikke passer til TV. Folk vil begynne sceneformidling fordi de har et publikum, de vil slutte å ta vare på hverandre og rettlede hverandre slik NT oppfordrer til. Det passer seg ikke å personlig rettlede et annet menneske når samtalen skal overføres til et stort publikum. De som samtaler, vil holde tilbake slik at samtalen ikke oppnår hensikten.
I en hjemmesamling, slik de første kristne var samlet, er det mulig å legge frem temaer som gjelder personlige forhold, hvis man vil. Folk vil vegre seg for å gjøre noe lignende på TV. De første kristne hadde måltidssamlinger, der var det naturlig plass og rammer til å lytte til hverandre og støtte hverandre.
Til og med kirkeministeren har engasjert seg i saken og mener presten har tatt feil beslutning.
Stakkars prest som har så mange mot seg. Jeg er enig i prinsippet som presten legger frem, nemlig at det er lettere for menigheten å delta når samlingen ikke blir filmet. Men argumentet blir hult når Kirken normalt ikke lar folk delta på linje med presten uansett om kameraene er slått på eller ikke. Men det kan jo være at denne presten ikke følger vanlig tradisjon her og lar menigheten faktisk delta med kommentarer, prekener og ulike innslag som ikke er styrt og silt av presten.
Kirkeministeren mener gudstjenester er offentlige, derfor kan man like gjerne overføre dem på TV. Men går man til de første kristne, ser man at de holdt samlinger i hjemmene, samlingene var ikke offentlige. Riktignok kommer Paulus med et eksempel der en person som ikke kjenner menigheten, stikker hodet inn døra. Så et visst slingringsmonn må vi ha i hvordan vi definerer de første kristne samlingene: offentlige eller private.
Men selv om det er et visst slingringsmonn, må vi uansett se på de oppfordringene som NT gir om samlingene og hvordan de første kristne skulle være overfor hverandre. Når vi har sjekket disse oppfordringene, så kan vi tenke over om de passer til TV-overføringer. Jeg synes de ikke passer til TV. Folk vil begynne sceneformidling fordi de har et publikum, de vil slutte å ta vare på hverandre og rettlede hverandre slik NT oppfordrer til. Det passer seg ikke å personlig rettlede et annet menneske når samtalen skal overføres til et stort publikum. De som samtaler, vil holde tilbake slik at samtalen ikke oppnår hensikten.
I en hjemmesamling, slik de første kristne var samlet, er det mulig å legge frem temaer som gjelder personlige forhold, hvis man vil. Folk vil vegre seg for å gjøre noe lignende på TV. De første kristne hadde måltidssamlinger, der var det naturlig plass og rammer til å lytte til hverandre og støtte hverandre.
Men hva med de på aldershjemmet da? Hvis de ikke var blitt opplært gjennom et langt liv til å være benkeslitere, ville de ha holdt samlinger selv på aldershjemmet og ikke vært avhengig av å se TV-oveføring fra en annen samling. Er de for slitne til å ta slike initiativ, kan folk som er kristne besøke dem og holde samlinger, eller de kan bli hentet fra aldershjemmet til hjemmesamlinger.
Jeg sier ikke dermed nei til kristelige TV-programmer. Men jeg sier at denne presten har prinsipelt rett. Man må skille mellom kristne samlinger og TV-programmer om kristen tro.
Mitt poeng er altså å drøfte hva deltagelse betyr. Jeg skrev om deltagelse også for noen dager siden, øverste leder i Den norske kirke ønsker mer deltagelse fra menighetsmedlemmene. Hvis man virkelig ønsker det, har jeg to stikkord på veien: Hjemmesamlinger og ikke-hierarki.
Mitt poeng er altså å drøfte hva deltagelse betyr. Jeg skrev om deltagelse også for noen dager siden, øverste leder i Den norske kirke ønsker mer deltagelse fra menighetsmedlemmene. Hvis man virkelig ønsker det, har jeg to stikkord på veien: Hjemmesamlinger og ikke-hierarki.
Kommentarer