NYE STRUKTURER
Ikke-hierariske menigheter er diskusjonstema på flere blogger. Svensken Dag Selander skriver i en artikkel om en mulig ny reformasjon av tradisjonelle menigheter. Det er inspirerende å se at det er flere som mener at strukturene i menighetslivet må forandres.
IKKE BARE HOLDNINGER
Det holder ikke å bare snakke om holdninger, også ordningene teller, det har vært mitt budskap i flere år nå. Det hjelper lite at presten preker om at det er viktig å ha "se hverandre" når rammene for samlingen er at det er forbudt å snakke sammen.
FORANDRE KIRKENE, ELLER STARTE PÅ NYTT?
Et vanlig diskusjonstema er om det er mulig å endre kirkene innenfra eller om man må starte på nytt. Jeg selv er tilhenger av ikke-hierarkiske hussamlinger, men jeg oppfordrer også tradisjonelle menigheter til å hente inspirasjon fra de ikke-hierarkiske verdiene. Et forslag er at innenfor de tradisjonelle strukturene bør man tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen.
TRADISJONENE BINDER OSS
Dag Selander skriver i en av kommentarene at i Sverige kom det i 1726 forbud mot å samles til bønn i hjemmene. Først i 1858 opphørte dette forbudet.
Selv om forbudet er opphevet, finner man holdninger og ordninger som uttrykker noe lignende. Skal man starte en husgruppe, bør den helst ligge hierarkisk under en modermenighet, er det vanlig å mene. Og man skal helst være underlagt en prest/biskop/pastor/leder.
Disse tradisjonene er tunge. Starter man opp noe på siden av menigheten, kan man få skrå blikk fra de andre i menigheten. Det er ikke uvanlig å mene at all innsats skal plasseres under menighetsparaplyen der man er juridisk medlem.
Jeg har stilt spørsmålet om makt noen ganger til hierarkitilhengere som vil at en menighet skal ledes av en myndighetsperson, og i forkortet versjon er det omtrent slik:
"Er det lov for et ektepar å be sammen hjemme?"
"Ja, selvsagt!"
"Kan de ta med en nabo?"
"Ehh, ja..?"
"Kan de ta med åtte venner i en fast bønnestund hver tirsdag?"
"Ja, men det er viktig at de kobler seg opp mot en pastor/prest, selv om pastor/prest ikke behøver å være med hver gang."
I holdning gjelder forbudet fra 1726 ennå i mange menighetsmiljøer. Man forventer at gruppen varsler menighetsledelsen. Og man skal helst få nye initiativer inn i "ordnede former". Man skal helst velge en leder i bønnegruppen som skal holde kontakt med modermenighetens lederskap slik at gruppen holder seg innenfor modermenighetens teologi osv. "Ordnede former" betyr at noen skal bestemme, helst en pastor/prest/modermenighet.
Jeg selv, som er for ikke-hierarkiske menigheter og det virkelige allmenne prestedømme, mener at man ikke behøver å spørre en ledelse om tillatelse for bønn, dåp og nattverd.
Jeg bet meg merke i et av innleggene etter Dags artikkel. En person skriver:
"Jag har slutat fråga ledarskapet om lov varje gång jag vill göra en outreach - dom är ändå alltid sura och vad har dom med min fritid att göra?"
Dette er et av mange eksempler på hvilken kultur som finnes i tradisjonelle menigheter. Kulturen er at man må spørre lederskapet først. Men denne personen har sluttet med det. Flott, for da kan det virkelige allmenne prestedømme komme i gang.
Les debatten på Dags blogg her.
Ikke-hierariske menigheter er diskusjonstema på flere blogger. Svensken Dag Selander skriver i en artikkel om en mulig ny reformasjon av tradisjonelle menigheter. Det er inspirerende å se at det er flere som mener at strukturene i menighetslivet må forandres.
IKKE BARE HOLDNINGER
Det holder ikke å bare snakke om holdninger, også ordningene teller, det har vært mitt budskap i flere år nå. Det hjelper lite at presten preker om at det er viktig å ha "se hverandre" når rammene for samlingen er at det er forbudt å snakke sammen.
FORANDRE KIRKENE, ELLER STARTE PÅ NYTT?
Et vanlig diskusjonstema er om det er mulig å endre kirkene innenfra eller om man må starte på nytt. Jeg selv er tilhenger av ikke-hierarkiske hussamlinger, men jeg oppfordrer også tradisjonelle menigheter til å hente inspirasjon fra de ikke-hierarkiske verdiene. Et forslag er at innenfor de tradisjonelle strukturene bør man tillate menighetens medlemmer å kommentere prekenen.
TRADISJONENE BINDER OSS
Dag Selander skriver i en av kommentarene at i Sverige kom det i 1726 forbud mot å samles til bønn i hjemmene. Først i 1858 opphørte dette forbudet.
Selv om forbudet er opphevet, finner man holdninger og ordninger som uttrykker noe lignende. Skal man starte en husgruppe, bør den helst ligge hierarkisk under en modermenighet, er det vanlig å mene. Og man skal helst være underlagt en prest/biskop/pastor/leder.
Disse tradisjonene er tunge. Starter man opp noe på siden av menigheten, kan man få skrå blikk fra de andre i menigheten. Det er ikke uvanlig å mene at all innsats skal plasseres under menighetsparaplyen der man er juridisk medlem.
Jeg har stilt spørsmålet om makt noen ganger til hierarkitilhengere som vil at en menighet skal ledes av en myndighetsperson, og i forkortet versjon er det omtrent slik:
"Er det lov for et ektepar å be sammen hjemme?"
"Ja, selvsagt!"
"Kan de ta med en nabo?"
"Ehh, ja..?"
"Kan de ta med åtte venner i en fast bønnestund hver tirsdag?"
"Ja, men det er viktig at de kobler seg opp mot en pastor/prest, selv om pastor/prest ikke behøver å være med hver gang."
I holdning gjelder forbudet fra 1726 ennå i mange menighetsmiljøer. Man forventer at gruppen varsler menighetsledelsen. Og man skal helst få nye initiativer inn i "ordnede former". Man skal helst velge en leder i bønnegruppen som skal holde kontakt med modermenighetens lederskap slik at gruppen holder seg innenfor modermenighetens teologi osv. "Ordnede former" betyr at noen skal bestemme, helst en pastor/prest/modermenighet.
Jeg selv, som er for ikke-hierarkiske menigheter og det virkelige allmenne prestedømme, mener at man ikke behøver å spørre en ledelse om tillatelse for bønn, dåp og nattverd.
Jeg bet meg merke i et av innleggene etter Dags artikkel. En person skriver:
"Jag har slutat fråga ledarskapet om lov varje gång jag vill göra en outreach - dom är ändå alltid sura och vad har dom med min fritid att göra?"
Dette er et av mange eksempler på hvilken kultur som finnes i tradisjonelle menigheter. Kulturen er at man må spørre lederskapet først. Men denne personen har sluttet med det. Flott, for da kan det virkelige allmenne prestedømme komme i gang.
Les debatten på Dags blogg her.
Kommentarer
Jag förespråkar en radikal-reformation. Nytt vin i nya vinsäckar. Men är det möjligt att samtidigt vara respektfull mot dom som väljer att "arbeta inifrån" (som dom säger)? Jag skulle vilja vara det. Jag försöker intala mig själv att dom som tror att dom befintliga strukturerna kan förändras skulle kunna ha rätt. Samtidigt - är det ärligt? Finns det några exempel på en hierarkisk struktur som förvandlats till en befriande och organisk struktur där alla är delaktiga?
Historiskt så har dom reformationssinnade och dom radikal-reformatoriska ofta hatat varandra, går detta att undvika?
Vad tror du?
(Kolla gärna in debatten om detta här också:
http://hakansunnliden.blogspot.com/2007/11/r-alla-katoliker.html
/Jonas Lundström
http://blog.bahnhof.se/wb938188
Jag menar att helt enkelt ett 'återskapande', ett 'återställande' till vad kyrkan, församlingen, ekklesian var tänkt att vara.
/Jonas
"Det holder ikke å bare snakke om holdninger, også ordningene teller"
Ja, for i ordningene, i stukturene, formidles en lære, det er lærebudskap i selve strukturene. Det handler bl.a. om identitet.
En historie fra Gjøvik midt på 80-tallet. Peter Lyne fra England talte. Jeg inviterte Peter til Norge på slutten av 60 tallet og vi reiste rundt om i landet og inspirerte til en forståelse av og praktisering av organisk etterfølgelse av Jesus. Men på dette et møte for flere husfellesskap på Gjøvik talte Peter og min Hans Kristian tolket. Peter sa da plutselig noe som slik:
"I do not understand how you can be a church without a name" Min venn Hans Kristian stoppet opp og sa noe som slik: "You can't say that, let's discus this afterwards". Men Peter lot seg ikke stoppe og begrunnet det med: "The Lord has spoken to me about this!"
Ja, hvorfor er det så viktig. Blant annet fordi det handler om identitet. Det handler også om enhet og splittelse. Det handler om det vi kan kalle "branding" - image - merkevarebygning. Det handler kort og godt om: Hva er budskapet? Kristus eller noe annet?
Episoden på Gjøvik vil jeg kalle et skritt mot "et annet evangelium"
Vi nærmer oss her det store mysteriet, hemmeligheten, som har vært skjult i alle tider. Vi trår varlig, vi er på hellig grunn - vi samtaler lavt og respektfullt. Dette er det det profetene ransaket, søkte, profeterte om - dette er løftets oppfyllelse. Dette er frelsen fra denne verden - dette er den Guds inkarnasjon på jorden. Dette er den brennende busk.