søndag 12. februar 2012

Den kirkelige tradisjon er retorisk luft

Jeg er for prinsippet "Skriften alene", det vil si Bibelen, som teologisk rettesnor for kristne. Alternativet er å ta med også Tradisjonen, men den inneholder mye som står i strid med Bibelen. Tradisjonen er også i strid med seg selv, for den ombestemmer seg.

Det fantes opprinnelig både en muntlig og en skriftlig tradisjon blant de første kristne. Den muntlige er borte for lengst. Vi er derfor nødt til å forholde oss til det skriftlige. Jeg spør derfor tilhengere av Tradisjonen hvilke skrifter utenfor Bibelen som skal brukes som teologisk rettesnor. Hvilke skrifter defineres som å tilhøre Tradisjonen? De som er tilhengere av Tradisjonen, må legge frem en liste.

Uten en slik liste er det bare retorisk luft å snakke om Tradisjonen som rettesnor, og da kan man ikke bruke tradisjonsargumentene til noe som helst.

Med en slik liste må man i tilfelle forklare hvilke prinsipper man brukte for å velge ut tekster som skulle få stå på listen.

Uten en slik liste står man tilbake med «Skriften alene«, altså Bibelen.

Et av de viktigste argumentene fra tradisjonstilhengerne er påstanden om at Tradisjonen sørget for Bibelen, derfor må vi stole på hva den organiserte Kirken bestemmer i dag. Men her mener jeg man tyvkobler.

Det var ikke den organiserte Kirken med stor K som bestemte Bibelen. Det var ikke et kirkemøte, en organisasjon eller en pave som kunne bestemme over alle kristne. Men Bibelen ble til ved at det allmenne prestedømme tok vekk de brevene man etter hvert hadde begynt å bli usikre på virkelig stammet fra apostlene og deres nærmeste.

Skal man kalle det som skjedde for Tradisjon, da må i tilfelle dagens Tradisjon gjøre det samme som den gangen: Alle kristne deltar for å skjære vekk tekster i Bibelen vi tviler på stammer fra apostlene. Skal man følge samme opplegg som den gangen, kan man altså ikke legge noe til, man må trekke fra. Ergo kan man ikke legge til kirkemøter på 1900-tallet eller hva en biskop skrev på 500-tallet eller hva paven sa i fjor.

Apostlene og deres medarbeidere skrev en rekke brev til menigheter rundt omkring. Så døde apostlene og det gikk noen generasjoner. De kristne menighetene kopierte brevene de hadde mottatt og sendte videre til andre. Derfor fikk man etter hvert likere og likere samling med brever over alt.

Samtidig utviklet det seg ulike skikker her og der. Man hentet kanskje inspirasjon fra sin lokale kultur eller fra omreisende taleføre personer. Så kan man diskutere hvilke nye trekk i menighetslivet som var gode eller dårlige. Men hva skal man måle det mot? Jo, man må måle det mot brevene fra apostlene. Å måle nye skikker mot de samme nye skikkene, blir sirkelmåling og meningsløst.

Ja, allerede da brevene ble skrevet, var jo poenget at lokale skikker, tanker og oppførsel skulle måle seg mot brevene og rette seg etter brevene.

Tilhengerne av Tradisjonen sier med sin retorikk egentlig at det som apostlene skrev, må man ikke ta hensyn til, for de ulike lokale kristne ukulturene som fantes den gangen brevene ble skrevet, må gå foran.

Selv om man noen generasjoner etter apostlene hadde utviklet enkelte dårlige skikker her og der, var det ikke til hinder for oppgaven med å skjære bort usikre brev. Det at man klarte den oppgaven, betyr ikke dermed at de dårlige skikkene er forbilde for kristne.

At en bilmekaniker klarer å fjerne et fremmedlegeme fra bilen din betyr ikke at du skal herme etter at han gir naboene juling. Retorikken til tradisjonstilhengerne er liksomlogikk. Det er som å kalle bilmekanikerens reparasjon for Tradisjon, og deretter kalle bilmekanikerens fæle oppførsel mot naboene for Tradisjon, for å argumentere for at det er supert å gi naboer juling.

Derfor er det meningsløst å påstå at Tradisjonen samlet Bibelen og derfor må skikker som apostlene skjempet mot, være teologisk rettesnor for alle kristne. Apostelen Paulus oppfordrer for eksempel i et av sine brev til at alle i menigheten bør ta ordet i samlingen og bidra med innslag som bygger opp de andre. Etter en del generasjoner ble dette mer og mer forlatt. I hver menighet fikk man en prest, og denne holdt lange monologer til en menighet som ikke fikk snakke. Dette kalles så for Tradisjon. Tilhengerne av Tradisjonen setter her Tradisjonen over Paulus og brevene hans. Det er meningsløst, for da kan enhver utvikling i kristne grupperinger godtas som bra, selv om det til og med er snakk om å gi naboene juling eller brenne hekser.

Med "Skriften alene" mener jeg ikke at vi kun kan gjøre hva som er nevnt i Bibelen. Da kan vi for eksempel ikke skrive på internett eller kjøre bil. Jeg mener heller ikke at Bibelen er forklarende ved hvert eneste etiske eller teologiske spørsmål man står overfor. Poenget med Skriften alene er å poengtere at for kristne er Bibelen den eneste autoritet i slike spørsmål. Tradisjonen vingler, så den kan man ikke bruke. Da må man i tilfelle mene at sannheten er skiftende, noe som er meningsløst.

Når noe ikke er beskrevet i Bibelen, så får vi gjøre så godt vi kan ut fra de verdiene og poengene som fins i Bibelen og gjette oss til hva som er riktig handling i dag. Men å ta hensyn til for eksempel hva en krigersk pave hadde for teologiske ideer for noen hundre år siden, bare fordi noen mener han er en del av Tradisjonen, det finner jeg ingen logikk i. De som er tilhengere av Tradisjonen må innrømme at slike paver tok feil. Men hva måler de det mot? De kan ikke måle mot Tradisjonen, for krigerpaven er jo Tradisjonen. De må måle mot Bibelen. Altså står vi tilbake med "Skriften alene".

Ingen kommentarer: