Det er
vanlig å hevde fra katolsk hold at Tradisjonen samlet NT, derfor må man
stole på det andre som Tradisjonen også inneholder, for eksempel
teologiske vedtak på lokale kirkemøter. Sagt på en annen måte: Hvis man
ikke stoler på kirkemøtenes vedtak, da kan man heller ikke stole på
utvalget brever i NT. Ergo kan man ikke si "Skriften alene", man må ta
med Tradisjonen. Jeg har et annet syn på dette:
Den lange kirkehistorien, eller Tradisjonen som mange kaller det, viser eksempler på kristne som er i strid med apostlenes lære. Kirkemøtet i Nikea i 325 vedtok for eksempel et forbud mot å knele når det var kristen samling, mens i NT kan man lese at apostlene ba og knelte da det var en samling.
Den lange kirkehistorien, eller Tradisjonen som mange kaller det, viser eksempler på kristne som er i strid med apostlenes lære. Kirkemøtet i Nikea i 325 vedtok for eksempel et forbud mot å knele når det var kristen samling, mens i NT kan man lese at apostlene ba og knelte da det var en samling.
La meg dele Tradisjonen i tre:
1) Den originale tradisjonen (apostlenes lære)
2) Oldtradisjonen (gamle kirkemøter, osv)
3) Sentradisjonen (dagens katolske kirke, pinsebevegelsen)
Alt dette kalles Tradisjonen. Med en slik definisjon mener jeg vi ikke kan bruke Tradisjonen til å avgjøre teologiske spørsmål. For punkt 2 og 3, altså to tredeler av Tradisjonen, inneholder elementer som beviselig er i strid med apostlenes lære.
1) Den originale tradisjonen (apostlenes lære)
2) Oldtradisjonen (gamle kirkemøter, osv)
3) Sentradisjonen (dagens katolske kirke, pinsebevegelsen)
Alt dette kalles Tradisjonen. Med en slik definisjon mener jeg vi ikke kan bruke Tradisjonen til å avgjøre teologiske spørsmål. For punkt 2 og 3, altså to tredeler av Tradisjonen, inneholder elementer som beviselig er i strid med apostlenes lære.
Oldtradisjonen og sentradisjonen har heller ingen definerte grenser, det er enda en grunn til at man ikke kan bruke disse som fasit. Det er som når man definerer svensker til å være de som bor i Sverige, det er en mulig ok definisjon. Men hvis det ikke fins en riksgrense, da kan man ikke bruke definisjonen til noe som helst. Da kan tyskere kalle seg for svensker.
På samme måte fins det ingen riksgrense over hva som er innenfor tradisjonsbegrepet. Den fins ingen liste over hvilke brev, kirkemøter, kirkesamfunn, handlinger, vedtak, biskoper, korgutter, salmer, kirkebygninger, bøker, private hjem og organisasjoner som er innenfor. Dermed er begrepet umulig å bruke til å avgjøre teologi. For når det ikke fins grenser, da er en kvittering fra din lokale matbutikk like mye verdt som et biskopbrev.
I NT kan vi lese at apostelen Johannes skal irettesette Diotrefes som bryter med apostlenes lære. Derfor er det ikke slik at vi automatisk kan stole på alt som senere biskoper skrev etter at apostlene var døde. For vi vet jo ikke om apostlene ville ha irettesatt eller ikke, for da var apostlene døde.
Men vi har en del av apostlenes brev, derfor vet vi en del. Det er apostlenes brev som kristne må måle mot.
Det hjelper ikke om et lokalt katolsk kirkemøte eller pinsebevegelsen eller en ortodoks biskop i et brev sier seg enig i Diotrefes, man er ikke innenfor apostlenes lære av den grunn.
Apostlenes brev er begrenset materiale. Det kan godt være man er innenfor apostlenes lære når man gjør noe som ikke er beskrevet i brevene. Men det kan man ikke vite sikkert. Man er ikke sikker bare fordi en biskop eller et kirkemøte har vedtatt noe.
Det er apostlenes lære som de kristne skal ta vare på. De kristne skal ikke lage en utvidet kirkelære som er noe mer eller noe annet enn apostlenes lære.
Det er som om man følger en gammel tradisjon der man baker en kake. Opprinnelig var kaken ganske enkel, bakt på en flat stein. Men etter noen generasjoner, med små skritt hver gang, har man etter hvert fått en kake som består av flere etasjer og bakes inne i en ovn. Tradisjonen endrer seg nemlig. En dag er kaken så stor at den ikke får plass inne i ovnen. Da er det noen som spør: “Kaken får ikke plass, hvor er den opprinnelige oppskriften?” De andre svarer at oppskriften henger på veggen ved siden av ovnen, men ingen følger den helt nøyaktig, man følger bare hva man lærte som liten av sin mor.
For å være sikker på at man har originaloppskriften, det vil si den originale tradisjonen man fikk i oppgave om å levere videre, må man holde apostlenes brev i hendene.
Å finne en originaloppskrift er generelt en oppgave som fint går an, selv om kulturen har endret sine skikker siden den gangen oppskriften ble skrevet. Det blir som museum i dag. Man finner gamle originaler av tekster, lover, telefoner, selv om ingen vil bruke de gamle tingene i dag.
Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet apostelbrevene, altså NT, på en naturlig måte ved å fjerne brev man etter noen generasjoner begynte å bli usikre på faktisk stammet fra apostlene. Apostelbrevene hadde blitt kopiert til svært mange menigheter. Man besøkte hverandre, snakket sammen og tok vekk de brevene man hadde mistanke om hadde sneket seg inn som falske.
Først senere dukket det opp lokale kirkemøter her og der som sa det samme. Kirkemøtene sa gjerne rett ut at de ikke fant på noe nytt om NT, de bare "vedtok" det som allerede var vanlig å mene om brevene, altså hvilke brev som var allment kjent som ekte apostelbrev. Det var dermed ikke kirkemøtene som samlet NT.
Vi behøver derfor ikke føle oss avhengige av kirkemøtene. Og da behøver vi heller ikke føle at det er et dilemma å velge mellom apostlenes lære og kirkemøtevedtak som går mot apostlenes lære.
Derfor er jeg for prinsippet "Skriften alene", det er der vi finner apostlenes lære. Det er ulogisk å ha Tradisjonen som rettesnor for teologi, for den går noen ganger mot apostlenes lære.
Apostlenes brev er begrenset materiale. Det kan godt være man er innenfor apostlenes lære når man gjør noe som ikke er beskrevet i brevene. Men det kan man ikke vite sikkert. Man er ikke sikker bare fordi en biskop eller et kirkemøte har vedtatt noe.
Det er apostlenes lære som de kristne skal ta vare på. De kristne skal ikke lage en utvidet kirkelære som er noe mer eller noe annet enn apostlenes lære.
Det er som om man følger en gammel tradisjon der man baker en kake. Opprinnelig var kaken ganske enkel, bakt på en flat stein. Men etter noen generasjoner, med små skritt hver gang, har man etter hvert fått en kake som består av flere etasjer og bakes inne i en ovn. Tradisjonen endrer seg nemlig. En dag er kaken så stor at den ikke får plass inne i ovnen. Da er det noen som spør: “Kaken får ikke plass, hvor er den opprinnelige oppskriften?” De andre svarer at oppskriften henger på veggen ved siden av ovnen, men ingen følger den helt nøyaktig, man følger bare hva man lærte som liten av sin mor.
For å være sikker på at man har originaloppskriften, det vil si den originale tradisjonen man fikk i oppgave om å levere videre, må man holde apostlenes brev i hendene.
Å finne en originaloppskrift er generelt en oppgave som fint går an, selv om kulturen har endret sine skikker siden den gangen oppskriften ble skrevet. Det blir som museum i dag. Man finner gamle originaler av tekster, lover, telefoner, selv om ingen vil bruke de gamle tingene i dag.
Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet apostelbrevene, altså NT, på en naturlig måte ved å fjerne brev man etter noen generasjoner begynte å bli usikre på faktisk stammet fra apostlene. Apostelbrevene hadde blitt kopiert til svært mange menigheter. Man besøkte hverandre, snakket sammen og tok vekk de brevene man hadde mistanke om hadde sneket seg inn som falske.
Først senere dukket det opp lokale kirkemøter her og der som sa det samme. Kirkemøtene sa gjerne rett ut at de ikke fant på noe nytt om NT, de bare "vedtok" det som allerede var vanlig å mene om brevene, altså hvilke brev som var allment kjent som ekte apostelbrev. Det var dermed ikke kirkemøtene som samlet NT.
Vi behøver derfor ikke føle oss avhengige av kirkemøtene. Og da behøver vi heller ikke føle at det er et dilemma å velge mellom apostlenes lære og kirkemøtevedtak som går mot apostlenes lære.
Derfor er jeg for prinsippet "Skriften alene", det er der vi finner apostlenes lære. Det er ulogisk å ha Tradisjonen som rettesnor for teologi, for den går noen ganger mot apostlenes lære.
Et problem i samtaler om Tradisjonen er at begrepet er så vidt. Hvis jeg sier at jeg er i mot Tradisjonen, da kan folk tro jeg er i mot den originale tradisjonen som er apostlenes lære. Men det er jeg ikke. Jeg er mot Tradisjonen fordi den er en blanding av den originale tradisjonen og mye annet som kirkemøtene har funnet på senere.
Kommentarer