Gå til hovedinnhold

Alle livssynshumanister er kjempesnille – og kristne foreldre er slemme.

Her er enda et eksempel på at skolebøker fremstiller kristendommen mer negativt enn andre religioner og ateisme. 

I de eksemplene jeg så langt har kommet over i undervisningsmateriell for grunnskolen, skriver forfatterne aldri noe negativt om ateismen eller livssynshumanismen. Derimot kan religiøse bli omtalt negativt, her er et eksempel

Denne uken har det spredd seg et nytt eksempel i sosiale medier. Det gjelder læreboken Arena 6 fra Aschehoug forlag, den er ment for 6. trinn i grunnskolen. I boken står det to tenkte eksempler på foreldre som behandler barna sine dårlig.

Det ene eksempelet gjelder Emil som er forelsket i en gutt. De kristne foreldrene ville ha blitt "rasende" og "skammet seg" hvis de fikk vite om dette, forteller eksempelet. Mammaen ville ha "skreket" og pappaen ville ha "låst ham inne på rommet uten mat". 

Det står at Emil ikke får lov av foreldrene til å være med barn som går i "den vanlige kirka" og som "ikke tror ordentlig på Gud".

Det kan ikke være lett å være den ene kristne eleven i klassen etter at alle de andre har lest dette. "Er det sånn du har det hjemme?" vil de andre elevene spørre. Eller kanskje de ikke spør, de bare tenker at da er det sikkert slik Jørgen har det hjemme. Og slik fester fordommene seg.

Elleveåringene som leser dette på skolen eller hjemme, får ikke vite i teksten at de aller, aller fleste kristne absolutt ikke vil behandle sine barn på denne måten. Elevene får heller ikke beskjed om at det finnes ateister som behandler barna dårlig eller som ikke liker homofili. Fire prosent av ateister i USA mener homofili bør frarådes, ifølge en undersøkelse

Lærebokforfatterne kunne altså ha valgt at foreldrene var ateister i dette eksempelet. Eller de kunne ha valgt at foreldrene var sikher eller muslimer. Men de valgte at det var kristendommen som skulle fremstilles negativt.

På motsatt side står en fortelling om Darin. Foreldrene liker ikke at han har kysset norske jenter. De mener han aldri må gifte seg med en norsk jente som ikke forstår deres ikke-norske kultur. 

Poenget med de to fortellingene er vel å vise at både religion og kultur kan stå i veien for barnas valg og at det kan skape konflikter hjemme. 

Men når man er konkret i det ene eksempelet, og sier at foreldrene er kristne, hvorfor er man ikke da konkret i det andre eksempelet og forteller hvilket land foreldrene har sin kultur fra? Forfatterne kunne ha skrevet at foreldrene er fra India, Pakistan eller Gambia, for eksempel. Men her er man altså mer forsiktig og gjør eksempelet generisk.

I lærerveiledningen til denne boken står det: "Det er viktig å presisere at fortellingene ikke er representative for noen kulturer eller religioner, det finnes strenge miljøer de fleste steder og innenfor de fleste religioner." Når dette er viktig å presiserere, er det noe påfallende at det ikke er presisert i teksten som elevene leser. 

Fortellingene nevner hverken ateisme eller andre religioner enn kristendommen. Det er altså kun kristendommen som blir fremstilt negativt.

Man kunne ha skrevet litt kortere og fått med et ekstra eksempel der foreldrene er livssynshumanister og reagerer negativt på at sønnen vil konfirmere seg i en kirke. Her er et eksempel på ei jente som har en ateist-pappa som nekter henne å konfirmere seg i en kirke.

Det er fare for at det inntrykket elevene sitter igjen med, er: Alle livssynshumanister er snille – og kristne foreldre er slemme.

Jeg har sett de sidene som forfatterne selv har delt på Facebook. Det kan hende innholdet er mer balansert hvis man leser hele boken. Det er mulig at forfatterne har skrevet negative eksempler om andre religioner, livssynshumanisme eller ateisme andre steder i boken for å balansere. Men siden forfatterne ikke nevner noe slikt når de forsvarer seg i innleggene på Facebook, er det lite trolig.

For øvrig: Nettstedet Fagsjekk fant en faktafeil på sidene som handler om Emil, Darin og ekteskap.

Les også:

Kommentarer