John Beveres teologi: Adlyd alle autoriteter i verden og få Guds beskyttelse

”Adlyd!” Dette er det korteste og letteste sitatet å huske fra John Beveres bok ”Under Guds beskyttelse”. Amerikaneren John Bevere er en talsmann for rangorden og autoritet blant kristne. Han har gitt ut tretten bøker og reiser verden rundt og holder taler, for eksempel i Australias største pinsekirkesamfunn Hillsong Church på deres hovedkonferanse i 2007.

I verden er det katolikker og pinsevenner som er de største gruppene av kristne. Pinsebevegelsen omfatter flere hundre millioner kristne og John Bevere holder prekener i bevegelsens flaggskip i Sydney som mange pinsekirker ser opp til. Det er ikke uvanlig at norske pinsevenner tar en tur til Australia for å oppleve Hillsong. Kanskje har de med seg noen Bevere-bøker i kofferten hjem.

Boka til John Bevere argumenterer for at kristne skal adlyde alle autoriteter som fins på jorda, både snille pastorer, slemme pastorer, snille bedriftseierer, slemme bedriftseiere, snille lærere og slemme lærere. Da vil kristne oppleve å få beskyttelse av Gud. Hvis du ikke adlyder, tillater gjerne Gud at du rammes av en bilulykke slik at du får deg en lærepenge og gjør det autoriteten sier neste gang.

En del av denne autoritetsteologien stammer fra kineseren Watchman Nee som døde på 1970-tallet.

John Bevere tjenestegjorde under TV-evangelisten Benny Hinn på slutten av 1980-tallet. I dag driver Bevere sammen med kona Lisa organisasjonen Messenger International. Lisa Bevere deltar i ukentlige TV-sendinger til over 200 land.

ETTERSPØR MER HIERARKISKE MENIGHETER
I Norge har pinsebevegelsen de siste årene etterspurt en menighetsmodell med et tydeligere lederskap og mer hierarki. Er Bevere-teologien en etterlengtet teologi som blir det neste autoritetsskrittet i Norge? Eller vil pinsebevegelsen i Norge si at lederskap er fint, men Bevere-teologien er å gå for langt? Hva vil eventuelt de teologiske argumentene være for å velge det ene fremfor det andre? Det samme gjelder egentlig alle norske kirkesamfunn som har innslag av hierarki. Hva er argumentene for å si ja eller nei til Bevere?

LÆREPENGE
Boka ”Under Guds beskyttelse” åpner med at Bevere husker en lærepenge fra menighetslivet. Han var ansatt som underpastor i en menighet og satte i gang samlinger i hjemmene. Mange ble kristne og det var fremgang. Men så kom hovedpastoren i menigheten og sa nei til denne ideen om å samles i hjemmene. Bevere måtte legge ned alt sammen. Lærepengen, etter Beveres mening, var at i en menighet skal det være kun én visjon og én toppleder. Derfor ga Gud Bevere framgang for at Bevere skulle få denne lærepengen slik at han skulle forstå Guds prinsipp om rangorden.

Så skriver Bevere at Gud sa dette til ham:

”John, når du står foran meg i dommen og skal gjøre regnskap for den tiden du tjente under denne pastoren, skal du ikke først og fremst fortelle om alle ungdommene du førte til frelse. Først og fremst skal du dømmes etter hvor trofast du var mot den pastoren jeg har satt deg under.”

Han fortsetter: ”Gud gleder seg over underkastelse som fører til ekte lydighet.”

Skal du underkaste deg Gud, må du altså underkaste deg seniorpastoren. Jeg får ikke denne teologien til å henge sammen med hva Bibelen forteller om Markus som hoppet ut av gruppen til Barnabas og Paulus. Det står ikke noe om at Markus hadde religiøs plikt til å gjøre det Barnabas sa. I John Beveres hierarki er misjonærer øverst, derfor burde Markus i følge Bevere ikke hoppet ut av misjonsgruppa. (Apostel er gresk. Misjonær er latin.)

RANGORDEN MED MISJONÆRER ØVERST
Bevere siterer Bibelen og sier at ”Synd er lovløshet.” Synd er at man ikke bøyer seg for Guds lov og rangorden, mener Bevere. Han sier mye som de fleste kristne kan være enige i, for eksempel at det er fint å være høflig. Men jeg synes han tjuvkobler når han setter likhetstegn mellom det å være lydig mot Gud og det å være lydig mot pastoren. Han sier at for å kunne være lydig mot Gud, så må man underkaste seg pastoren.

Allerede på side 14 bruker Bevere ordet rangorden. Øverst er altså Gud, så kommer misjonæren, deretter profeten, læreren, seniorpastoren, underpastoren, ulike virkegrensledere og et eller annet sted helt nederst er du. Og det er nøyaktig dette systemet som er Guds opplegg. En lærer må ikke finne på å bytte plass med en profet.

Vi vanlige kristne makter ikke høre hva Gud vil si til oss, vi er annenrangs eller femterangs, så Gud bruker våre ledere til å fortelle oss hva vi skal gjøre. Dette hevder Bevere på side 175 på denne måten:

”Du hører kanskje: ”Vi er alle like,” eller: ”Vi er alle brødre og søstre,” eller: ”Vi har alle Den hellige ånd, hvorfor skal vi underkaste oss deres lederskap?” Disse menneskene er overbevist om at de kan høre Herren like godt som noen andre.”

UTEN RANGORDEN – INGEN KJÆRLIGHET?
Bevere skriver at Bibelen sier at fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald. Dette tolker han slik: Fordi folk i kirken ikke retter seg etter rangordningene, så ender det hele i lite kjærlighet.

Jeg har et annet syn. Jeg tror gjensidig underordning er Guds ordning i kirken. Det betyr at man gjerne kan støtte opp om et initiativ noen tar, men det er ikke innbakt noe religiøst hierarki med rangordenplikt. Poenget er at neste dag kan rollene være snudd. Hverandre-verdien er sterk i NT. Oppfordingene er at man skal både formane hverandre, undervise hverandre og støtte hverandre. Hverandre-verdien viser at initiativene skal gå på kryss og tvers og skifte.

Jeg tror at hvis man fjerner gjensidig underordning, der man gjensidig og skiftende støtter hverandres initiativer, og erstatter dette med hierarkier, så kan kjærligheten blir kald. Med hierarkier og rangorden innfører man pyramider der topplederen ikke aner hva som skjer nederst langt ute i avdelingene. Topplederen kaller seg hyrde, men aner ikke hvordan uka har vært til dem han liksom er hyrde for. Visjonene, administrasjonen, kommandoene, prekestolen, styrearbeidet, lønningene og kirketaket som skal utvides, blir viktigere enn kjærligheten til enkeltmennesker.

Og da kan man få tanker om at Gud sier det er viktigere å adlyde en autoritet enn at folk blir frelst.

Bevere fortsetter: ”Altfor ofte forlater folk det stedet – jobben, kirken, byen – hvor Gud har plantet dem, fordi de er uenig med de som har autoritet over dem. Eller kanskje de ser at de er i ferd med å stagnere, eller de tror at det ikke er noen framtid for dem der de er. (...) De blir lokket av det som er godt og behagelig.”

Jeg synes Bevere her indirekte beskriver tradisjonelle menigheter og problemene som de har. Men i stedet for å endre de tradisjonelle foretaksmenighetene, som ikke ligner på urmenighetenes samlinger i Bibelen, så legger han skylda på de som går ut. Når man går ut av opplegget, så går man ut av ”Guds renhet”, skriver han. Og dette gjelder ikke bare menigheten, men også jobben.

Bevere tillegger de som slutter i menigheten egoistiske motiver. ”De lokkes av det som er behagelig.” Men grunnen til at de forlater den tradisjonstunge avdelingsoppbygde scenebaserte kirkesamfunn-menigheten kan like gjerne være at rammene der er for vanskelige for å utveksle kjærlighet. Kanskje folk forlater disse etterbibelske tradisjonene for å finne en menighet der de endelig kan leve ut sin kristne tro inspirert av urmenighetslivet? Kanskje de lengter etter et sted der kjærligheten ikke er kald? Bevere burde ha nevnt flere grunner til at folk rømmer de tradisjonelle menighetene.

Bevere sier at fordi Jesus holdt ut i ørkenen uten vann, så skal vi andre holde ut i de tradisjonelle menighetene. Vel, poenget hans om Jesus i ørkenen kommer i hvert fall rett etter at han har sagt at vi skal være der vi er – dvs i menigheter som er som ørkener, vi skal være lydige mot pastoren. Jeg selv tror det er meningen at Gud skal ha vår førstelojalitet.

BESKYTTELSESTEOLOGI
Opplegget i Beveres beskyttelsesteologi er slik:
1) Guds direkte autoritet = når Gud snakker rett til deg
2) Guds delegerte autoritet = alle som har en hierarkisk posisjon i verden, dvs staten, kirken, familien og sosialt, dvs lærere, arbeidsgivere, pastorer, brannvesen, diktatorer osv
3) All autoritet stammer fra Gud. Det finnes ingen unntak.
4) Gjør vi ikke som autoritetene sier, kan vi få Guds dom over oss (bli syke, bli utsatt for en ulykke osv.)
5) Gjør vi det autoritetene sier, vil Gud beskytte oss, det vil si holde oss friske og holde oss borte fra ulykker (bortsett at Bevere nevner martyrer som unntak).

Denne automatikk-teologien ligner noe på trosbevegelsens tidligste år. Da var det slik at hvis man ga kollekt over evne, så ville Gud svare med å gi deg større pengevelsignelser enn det du la i kollekten.

Argumentasjonen til Bevere hentes mye fra GT. Gud holdt for eksempel faraoen oppreist selv om faraoen var en drittsekk. Slike enkeltepisoder gjøres så om til universelle lover. Siden Gud holdt oppe den slemme faraoen, betyr det at også Hitler, og absolutt alle andre autoriteter på jorda, var/er innsatt av Gud og at vi har religiøs plikt til å gjøre alt de sier. Med noen få unntak.

Beveres logikk fortsetter slik: All lidelse og tap under slike fæle regimer, er Guds hensikt. Alle som for eksempel ble drept under inkvisisjonen hadde en hensikt.

KRYSSKLIPPING
I Bibelen kan vi lese at Herodes Agrippa fanger Peter og setter ham i fengsel. En engel åpner dørene slik at Peter kan gå ut. I Beveres teologi er det slik at kristne har plikt til å ære alle autoriteter, også de slemme autoritetene. Hvis man ikke gjør det, er Gud låst, hvis jeg forstår ham rett. Da Peter ble fanget av denne kongen, ville Gud ikke ha sendt en reddende engel til Peter hvis ikke menigheten først hadde æret kongen. For å vise at menigheten faktisk holdt en ærekampanje for å få Peter ut av fengselet, så kryssklipper Bevere bibelvers.
I bibelteksten som omhandler fengslingen, står det at menigheten ba for Peter. Kongen var ikke et bønneemne eller ærestema. For å vise at menigheten vitterlig æret kongen akkurat da, henter Bevere frem 1. Peters brev 2,17 hvor Peter sier at man skal gi keiseren ære/respekt. Men den bibelteksten er en generell oppfordring og har ingenting med fengslingen av Peter å gjøre.

ÆRE KEISEREN
Jeg tror Peter oppfordrer oss til å respektere loven og myndighetene i det landet vi lever i. Men å gjøre dette til en teologi med automatikk-funksjoner, henger jeg ikke med på. I setningen foran skriver Peter at kristne er frie. Utgangspunktet er altså at autoriteter i det store perspektiv ikke skal ha makt over kristne. Men i frivillighet kan man følge lover og skikker og gjøre godt innenfor de rammene som fins, i den hensikt å skaffe seg en plattform der flest mulig kan bli frelst. Bevere trekker dette mye lenger og lager en adlyd-teologi ut av det. Eller mer nøyaktig: Adlyd-og-få-Guds-beskyttelse-teologi.

Det er mange poenger Bevere ikke drøfter. For eksempel at Paulus sier at en eldste må være herre over seg selv. Hvordan kan man være herre over seg selv hvis man må adlyde en haug med andre?

STØTTER SEG TIL MOSELOVEN
Eksemplene i boka blir ikke helt overbevisende fordi på den ene siden bruker Bevere GT som en oppskrift, men på den andre siden sier han at vi ikke behøver å bry oss om GT likevel, fordi det er NT som gjelder. Boka burde ha ryddet opp i forholdet GT/NT først. Hvilke bud fra GT gjelder for oss i Norge i dag?

Moseloven sier for eksempel at det er lov å hevne øye for øye og tann for tann. Men Jesus sa: ”Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.” Her setter Jesus på en måte strek over Moseloven.

Paulus kjempet mot matregler fra Moseloven i de kristne ursamlingene. Om Moselovens gjelder for kristne i dag, er et stort tema. Det fins argumenter for og i mot. Paulus snakker om Kristi lov, muligens i en slags motsetning til Moseloven. Når Jesus sier at ikke en prikk av loven skal forgå og at han selv skal oppfylle loven, så er det derfor ikke lett å vite om det er Moseloven eller Kristi lov det er snakk om. Paulus skriver ”Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.”

Som sagt, det er en egen debatt. Poenget mitt i denne sammenheng er at Bevere det ene øyeblikket bruker eksempler fra Moseloven og GT for å vise hvordan opplegget skal være i dag. I det neste øyeblikket setter han strek over Moseloven og sier at ”øye for øye”-prinsippet er utdatert. Dette er i forbindelse med tilgivelse. Så strekker han tilgi-aspektet videre gjør det om til et adlyd-aspekt. Vi skal adlyde kjeltringer fordi vi skal tilgi dem – eller motsatt.

Hvis Bevere hadde hentet noen eksempler fra Moseloven og noen fra NT, så hadde det muligens vært greit. Men Bevere veksler på å bruke Moseloven og avvise Moseloven for å finne støtte til sin teologi. Når det teologiske fundamentet er så vaklende, så blir det til at man ikke legger vekt på argumentene.

UNNTAKENE SOM GIR DEG RETT TIL Å SI I FRA
Bevere sier det er lov å irettesette en autoritet (for eksempel en diktator) som er på kollisjonskurs med Guds bud, men man skal ikke fortelle vitser om autoriteten eller være uhøflig. I tillegg har vi lov til å ikke adlyde autoriteten hvis vi tvinges til å gjøre en synd. Jeg forstår det slik: Er du mann (da er du autoriteten i hjemmet i følge Bevere), da kan du be kona hente avisen, men du har ikke lov til å be henne lyve.

Hvis en autoritet er i ferd med å ta en idiotisk beslutning, har man anledning til å informere om ulike fakta slik at autoriteten selv kan komme på bedre tanker, men man må holde seg ydmyk og være forsiktig, kommer det frem i boka.

Forøvrig kan du forlate en pastor og hans menighet hvis det er soleklart at vedkommende har gjort en tydelig synd. Det holder ikke med gråsone-synd. Og synden skal helst være offentlig kjent slik at det ikke er tvil.

Dette må etter mitt syn bety tomme kirker verden over om ikke så lenge. Hvilken pastor kan si at han er uten synd?

Bevere nevner Jesus som ikke forsvarte seg og svarte tilbake da han ble fanget av Pilatus. Hvis Jesus hadde vært uhøflig og ikke æret autoriteten Pilatus, ville Jesus ha mistet Faderens beskyttelse, mener han. Hva da når Jesus og Johannes flesker til overfor fariseere og skriftlærde og skjeller dem ut?

DIAKONORDET
Når Bevere er så streng angående rangordenen, burde han ha vært mer presis når han skal forklare hierarkiet. Tidlig i boka sier han at rekkefølgen er misjonær, profet, lærer. Men på side 172 er rekkefølgen blitt til misjonær, profet, evangelist, pastor, lærer.

På samme side i boka sier han at det greske ordet for tjenester er diakonia, og at dette ordet ble brukt om de fem tjenestene i menigheten som har åndelig autoritet og som han kaller embeter: misjonær, profet, evangelist, pastor, lærer.

Bevere tenker altså slik:
Tjeneste (diakonia) = de fem embeter
Tjener (diakonos) = folk som er i tjeneste, men som ikke har et embete

Dette systemet rakner fort. I Kolloserbrevet 1.23 kaller Paulus seg for diakonos. Han hadde altså ikke noe embete, men var bare en menighetstjener? Ja, gjerne for meg som har et organisk ikke-hierarkisk teologisk syn. Men for Bevere rakner begrepene. Han hevder at Paulus både hadde et embete og ikke hadde embete.

I Romerbrevet kaller Paulus Føbe for diakonos. Hvis man velger å gå for at diakonos var autoriteter, så må man samtidig gå inn for at kvinner var autoriteter. Gjør Bevere det?

I Efeserne 4:11 i Bibelen dukker det opp noe interessant, det står: ”Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige [=alle kristne] til tjeneste [diakonia] så Kristi kropp bygges opp,...”

Leser man teksten rett frem, skal alle kristne inn i det Bevere kaller embete. Men det blir i tilfelle surr med Beveres teologi. Alle kan ikke være ledere. Alle kan ikke være øverst. Men det passer fint med mitt syn om gjensidig underordning, altså at alle er på linje.

Skal man følge Beveres logikk, der man tviholder på at ordet diakonia betyr embete, må Efeserne 4.11 bety at de fem embetene skal kun brukes til å lære opp folk til de fem embetene. De fem embetene skal altså ikke brukes til å lære opp menighetstjenere (diakonos), virkegrensledere, lovsangsledere, sentralbordansvarlig osv. Den varianten har jeg ikke hørt før.

HVA MED ET ORGANISASJONSKART?
Når rangordenen er så viktig, burde Bevere ha vist et organisasjonskart fra Det nye testamentet og plassert konkrete personer der. Hvem var for eksempel pastor i menigheten som holdt samlinger hjemme hos Priska og Akvillas? Og hvem var lærer over den pastoren, og hvem var profet over den læreren? Med et organisasjonskart er det lettere å se om det er hold i teologien, altså at den stemmer overens med Bibelen.

Fins det eksempler i NT der en profet beordrer en lærer? Det er ikke mange eksempler på profeter i NT, men et sted står det om noen karer som kom tuslende til Antiokia og varslet om en sultkatastrofe. Da tok noen ferske kristne initiativ og samlet inn penger. Men det står ikke noe om at profetene måtte adlydes. Hvis profetene måtte adlydes, er det rart at lærere, evangelister og pastorer ikke var på banen og deltok i innsamlingen.

Finnes det eksempler på at en lærer bestemmer over en pastor? Eller eksempler på at en pastor kommer med en visjon som hele menigheten må følge? Eller en overpastor som sier til en underpastor at ”du må slutte med hussamlinger!” Jeg selv sliter med å komme på noen slike eksempler, men Bevere burde ha vist dem slik at folk kan sjekke om teologien har hold. Altså at landskapet stemmer med kartet hans.

NÅDEGAVER DEGRADERES
Bevere degrader nådegaver. Embeter står over nådegaver, skriver han. ”Guds rikes autoritet strømmer ned gjennom disse embetene, ikke gavene. (...) En person kan være mer begavet enn pastoren sin, likevel står pastoren, som innehar et embete med autoritet, over den begavede personen.”

INNSATT AV GUD
Beveres sterkeste argument er at NT sier at konger og styresmakter er innsatt av Gud (Paulus brev til romerne kapittel 13). Men det går an å diskutere hva som menes med begrepet. Og det går an å diskutere hvordan kristne skal forholde seg til begrepet.

Tidligere i NT, ved diakonvalget, kommer det frem at ”å innsette” betyr ”å be for”. Apostlene trakk seg tilbake og lot menigheten bestemme hvem som skulle bli diakoner. Apostlene fikk bare klippe den røde snoren og be for dem som menigheten hadde bestemt skulle være diakoner, det var innsettelsen. Senere i NT, i andre sammenhenger, ser det ut til ”å innsette” betyr ”å innsette”. Det er ulik bruk av ordet, derfor kan man ikke være skråsikker på hva Paulus mener.

I GT står det at Gud satte grenser mellom folkene (landene). Gud ønsker antagelig lov og orden i hvert land. Å sabotere dette, er å sette seg opp mot Guds vilje. At det fins lover som straffer kriminelle, er bare fint, ser det ut til at Paulus mener. Det er også riktig å betale skatt. Men å gjøre dette til en adlyd-teologi, er å gå for langt. Jesus sa: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Her aner jeg at man skal ha et edruelig, og ikke robotaktig, forhold til statsmakten. Det er stor forskjell demokratiske land og diktatorland. Jeg tror Jesus gir oss et visst slingringsmonn i hvordan man skal oppføre seg. Kristne smugler gjerne bibler inn i diktatorland selv om det er forbudt.

”Frihet i Kristus”, sa Paulus. Man skal oppføre seg skikkelig, men ikke være en robot.

GUDS RIKE IKKE NÆR, MEN ALLEREDE PÅ PLASS?
Hvis Guds rike, slik Bevere hevder, består av myndighetspersoner som skatteoppkrevere, kirkeledere, arbeidsgivere, statsråder, byråkrater, foreldre osv, hvorfor sa da Jesus at "Guds rike er nær"? Guds rike må i følge Bevere allerede ha vært etablert rundt Jesus med alle disse myndighetspersonene. Det er noe som ikke stemmer. Mon tro om Guds rike er noe helt annet enn myndighetspersoner.

Og hva med den frie vilje? Verden virker skjebnestyrt i denne teologien. Finnes det ikke autoritetspersoner som har tilranet seg sin posisjon med spisse albuer eller ved å ligge med sjefen? Har Gud utstyrt disse med spisse albuer og sex-triks? Har Gud brøytet vei for disse?

HVA ER VEIEN FREM TIL BEVERES TEOLOGI?
Tidlig i boka forteller Bevere at han som ung jobbet mye i store internasjonale misjonsorganisasjoner og store menigheter. Mange mener som ham at det fungerer dårlig med demokrati i slike sammenhenger og at man må ha én toppleder som bestemmer visjonen som alle andre må rette seg etter. Ja, det kan man alltids diskutere. Men poenget er at utgangspunktet er feil.

Blant de urkristne fantes det ikke store misjonsorganisasjoner. Det fantes ikke engang kirkebygninger. I husmenighetene var det plass til en håndfull mennesker. Misjonsteamet til Barnabas, Paulus og Markus besto av tre personer. Jesus sendte ut to og to. Når folk begynner å klage på organiseringen i tradisjonelle menigheter og organisasjoner, bør de først prøve ut små husmenigheter og små misjonsteam. Det er det bibelske utgangspunktet. Deretter kan de gjøre seg opp en mening om det er påkrevende å innføre hierarkier i de sammenhengene og om de finner støtte for noe slikt i Bibelen.

Menighetssamlingene blant de urkristne var, så langt jeg kan forstå, så organiske at de ikke engang hadde møteleder. Det fantes ikke virkegrener, sangledere og toppledere.

Motivasjonen til å ønske seg et sterkt lederskap, og kanskje også lete etter en autoritesteologi, tar utgangspunkt i et menighetsliv som man ikke finner i Bibelen. Før folk sier ja takk til Beveres teologi, bør de tenke gjennom dette.

MANIPULERENDE BØNN
Boka åpner med en bønn som jeg synes er manipulerende. Alle kristne tolker Bibelen og har gjort seg opp en mening om hva de tror er riktig. Så møtes man til enten åpne drøftinger eller mer heftige diskusjoner. Men jeg synes det blir overtramp hvis en meningsmotstander ber meg bli med på en bønn til Gud som går ut på at jeg skal bli overbevist om at meningsmotstanderen har rett.

SELV OM DU ER FEMTI ÅR, SÅ MÅ DU SPØRRE PAPPAEN DIN FØRST
Så, til slutt, en spesialvariant av dette covering-systemet: Bevere sier at så lenge du ikke har giftet deg, er din far din autoritet. Dette gjelder også om du er femti år og har bodd hjemme fra siden du var tyve. Det er ikke bare snakk om at du skal be om råd og tips. Nei, regelen er som alltid med autoriteter: Adlyd!

Smakebiter fra Det allmenne prestedømme

Husmenigheter i NT

Reklamefilm fra Bevere