torsdag 20. oktober 2011

Det kirken trenger, er ikke hierarki, men venner.

Ofte hører jeg at man bør ha et lederskap i menighetslivet, for da kan det rydde opp hvis noen er slemme. Aftenposten skriver derimot i dag at hierarki kan gjøre det vanskelig å si fra, for når overgriperen er en leder, da må man si fra enda lenger opp i systemet, noe det er høy terskel for. 

Ved å ha lederskap, kjører man med enda høyere risiko, for da gir man maktmennesker mer makt. Man får også færre som sier fra, for man tenker at det er jo lederskapets jobb å rydde opp.

Det menighetslivet trenger, er ikke lederskap, men venner som har fått gode verdier under huden, som er stødige, som tør si sin mening, og som kjenner ansvar for andre. Det kan man få hvis man satser på det allmenne prestedømme og ikke-hierarkiske hussamlinger.

Med ikke-hierarkiske hussamlinger, da vokser det allmenne prestedømme frem i hver person. Hver person vet at samlingen er avhengig av at alle tar ansvar. De fleste får også trent seg i å holde innslag eller si sin mening. Hver og en kan protestere hvis et innslag inneholder tvilsom teologi eller dårlige verdier.

Samlingens rammer legger til rette for at alle blir bygget opp til å bli stødige. Man blir vant til å tenke gjennom ting og ikke bare godta en påstand. Man blir vant til å si fra. Man blir vant til å støtte andre.

Jeg hevder ikke at husmenigheter er uten problemer. Men jeg hevder at lederskapsargumentet som skal forhindre overgrep, ikke er sterkt, spesielt når man ser på hva man mister i samme slengen.

Ingen kommentarer: