Bladet M2, som utgis av Pinsebevegelsen, har nå et temanummer om samtale. Forsiden er en slags vitsetegning av en som holder en preken samtidig som folk i salen ikke vil høre etter før vedkommende begynner å bry seg om hvert enkelt menneske.
Inne i bladet står det at monologen er død, og det i et intervju med Egil Svartdahl som kanskje er Norges beste til å preke.
En annen artikkel har overskriften «Hjerter vinnes i dialog«.
Redaktør Anne Gustavsen skriver i sin lederartikkel at man behøver ikke være karismatisk evangelist for å dele evangeliet med mennesker, for samtaler og relasjoner fungerer vel så godt som prekener.
Ja, det er dette jeg har ment i en del år nå. Det er fint at samtale får høyere status. Men det hjelper lite hvis man vil holde fast på de tradisjonelle rammene. Når pastorene fremdeles mener søndagens samling i kirkebygningen er det viktigste som skjer, da fortsetter det meste som før. Da læres menigheten opp til at vitsetegningen på forsiden av M2 er idealet: I kristne samlinger er monologer viktigere enn samtaler. Og skal du gjøre en innsats som virkelig betyr noe i Guds rike, da må du være flink til å tale.
I bladet står det også om en ny menighet som kalles Mosaic. Den har prioritert annerledes enn tradisjonen. Man møtes i små grupper den ene uken og til noe som ligner tradisjonell gudstjeneste den andre uken. Med dette har man i det minste likestilt dialogen og monologen. Man har altså ikke bare snakket pent om dialogen, men man har endret strukturen i menigheten.
Vanligvis er det slik at pastorer mener det er fint med husgrupper. Men når det kommer til stykket, så skal aldri husgruppene prioriteres foran gudstjenesten og pastorens monolog.
En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. En annen undersøkelse viser at familiene snakker ikke om tro i 90 % av kristne hjem. Men: En tredje undersøkelse viser at små menighetsfellesskap vokser med 22 % i året.
Min konklusjon er at det handler ikke bare om holdninger, men også om ordninger. Når pinsevenner kjeder seg i monologsamlinger, så utløses ikke samtaler om tro. Man kan ikke forvente at dialoger om tro skal vokse frem i dagliglivet når det er monolog som er rammen i menighetens samlinger.
Dagens ordninger binder dialogen. Hvis man ikke er villig til å gjøre noe med ordningene, da bør man ta en kikk på holdningene sine.
Det er også verdt å merke seg at de første kristne ikke hadde kirker. De møttes til et godt måltid i hjemmene. Pinsepastorer bør forklare hvorfor de går inn for en annen ordning enn de første kristne.
Jeg har skrevet om pinsevenner og samtale tidligere:
Ledere vil samtale, men ikke i gudstjenestene
Givende samtaler mellom kristne
Utslitte pastorer nok en gang
Flere og bedre samtaler i menighetene
Samtale om lederskap
Her er menighetsstrukturer som ser enkeltmennesker
Inne i bladet står det at monologen er død, og det i et intervju med Egil Svartdahl som kanskje er Norges beste til å preke.
En annen artikkel har overskriften «Hjerter vinnes i dialog«.
Redaktør Anne Gustavsen skriver i sin lederartikkel at man behøver ikke være karismatisk evangelist for å dele evangeliet med mennesker, for samtaler og relasjoner fungerer vel så godt som prekener.
Ja, det er dette jeg har ment i en del år nå. Det er fint at samtale får høyere status. Men det hjelper lite hvis man vil holde fast på de tradisjonelle rammene. Når pastorene fremdeles mener søndagens samling i kirkebygningen er det viktigste som skjer, da fortsetter det meste som før. Da læres menigheten opp til at vitsetegningen på forsiden av M2 er idealet: I kristne samlinger er monologer viktigere enn samtaler. Og skal du gjøre en innsats som virkelig betyr noe i Guds rike, da må du være flink til å tale.
I bladet står det også om en ny menighet som kalles Mosaic. Den har prioritert annerledes enn tradisjonen. Man møtes i små grupper den ene uken og til noe som ligner tradisjonell gudstjeneste den andre uken. Med dette har man i det minste likestilt dialogen og monologen. Man har altså ikke bare snakket pent om dialogen, men man har endret strukturen i menigheten.
Vanligvis er det slik at pastorer mener det er fint med husgrupper. Men når det kommer til stykket, så skal aldri husgruppene prioriteres foran gudstjenesten og pastorens monolog.
En undersøkelse viser at pinsevenner kjeder seg i gudstjenestene. En annen undersøkelse viser at familiene snakker ikke om tro i 90 % av kristne hjem. Men: En tredje undersøkelse viser at små menighetsfellesskap vokser med 22 % i året.
Min konklusjon er at det handler ikke bare om holdninger, men også om ordninger. Når pinsevenner kjeder seg i monologsamlinger, så utløses ikke samtaler om tro. Man kan ikke forvente at dialoger om tro skal vokse frem i dagliglivet når det er monolog som er rammen i menighetens samlinger.
Dagens ordninger binder dialogen. Hvis man ikke er villig til å gjøre noe med ordningene, da bør man ta en kikk på holdningene sine.
Det er også verdt å merke seg at de første kristne ikke hadde kirker. De møttes til et godt måltid i hjemmene. Pinsepastorer bør forklare hvorfor de går inn for en annen ordning enn de første kristne.
Jeg har skrevet om pinsevenner og samtale tidligere:
Ledere vil samtale, men ikke i gudstjenestene
Givende samtaler mellom kristne
Utslitte pastorer nok en gang
Flere og bedre samtaler i menighetene
Samtale om lederskap
Her er menighetsstrukturer som ser enkeltmennesker