tirsdag 11. oktober 2011

Kristne hussamlinger? Nei, det er vel ikke ekte menigheter...

Et kristent ektepar i Oslo inviterte for tre år siden naboene hjem til det som heter Alpha-kurs. Kurset går gjennom sentrale kristne trosspørsmål og gir deltakerne anledning til å samtale om spørsmålene rundt et måltid. Naboene likte samlingene, så man fortsatte å møtes hver uke også etter kurset. Da er det samtale, fellesskap og bønn. Det går på rundgang hvem som åpner hjemmet sitt.

Dette forteller Pinsebevegelsens avis KS, som ba professor Jan Inge Jenssen ved Ansgar Teologiske høgskole kommentere saken. Han stiller seg i utgangspunktet positiv til at kristne inviterer folk hjem. Men han mener slike husgrupper ikke må bli noen erstatning for menighetsbygging.

Jeg forstår ikke hva professoren mener. Er ikke slike husgrupper menigheter da? Paulus kaller jo flokken som samles hjemme hos Priska og Akvillas, for menighet.

Når Jenssen skal beskrive denne vennegruppen, sier han: "Det ligner på mange måter den kristne kirken i Det nye testamentet." Ja, nettopp. Men likevel er han ikke fornøyd.

Han fortsetter: "Samtidig er jeg et menighetsmenneske, og tror det finnes rimelig god dekning i Bibelen for å bygge en bærekraftig menighet for fremtiden. Slike grupper er svært personavhengige, og kan miste mye av bærekraften om sentrale enkeltpersoner for eksempel flytter." Derfor mener han at slike grupper bare må være et supplement til en menighet.

Jeg mener det er motsatt. Det blir bærekraftig ved at man er i slike grupper, slik at det allmenne prestedømme vokser i hver enkelt person. Det blir bærekraftig ved at man bytter på hvilket hjem man samles i. Det blir bærekraftig når alle må ta ansvar og ikke bare være et supplement til noe eller bare si ja til vedtak fra et lederskap.

Med slike grupper spiller det ingen rolle om noen flytter, for alle er vant med å invitere, og alle er vant med å komme med innslag, og alle er vant med at samlingene kan tilpasses. Det er veldig lett å fortsette eller starte opp et annet sted. Man behøver ikke være flink til å tale, synge eller sjefe. Terskelen er lav.

Jeg mener det er tradisjonelle kirker som ofte er personavhengige. Jenssen skriver på sin nettside at pastoren må ha en visjon for menigheten og visjonen må legges frem med entusiasme gang på gang. Lederen skal være sterk og handlekraftig. Tenk deg en tradisjonell kirke med en en slik populær pastor som preker hver søndag. Så flytter han. Hva skjer da? Vil virkelig ingen bli skuffet og holde seg borte?

Man må sammenligne likt med likt. Hvis man først drar inn risikoen ved at noen flytter fra slike hjemmegrupper, da må den samme risikoen nevnes for den tradisjonelle menigheten med en visjonær pastor. Når pastoren flytter, kan det kanskje forsvinne 100 personer, noe som tilsvarer 10 hjemmegrupper. Hvis derimot en populær person flytter fra en av hjemmegruppene, vil ikke 100 personer forsvinne. Hjemmegrupper er altså mer bærekraftige enn tradisjonelle pastorstyrte menigheter.

Jeg forstår ikke hva Jenssen mener. På den ene siden sier han at det er feil å være personavhengig, på den andre siden går han nettopp inn for det ved å tale varmt for en sterk og visjonær pastor.

Det er typisk å være skeptisk til kristne vennegrupper i hjemmene, de holder liksom ikke de tradisjonelle mål, de har lav status (selv om de altså ligner den første kirken man kan lese om i Bibelen). Det er noe positivt med dem, men når det kommer til stykket, da må de innse at de må finne seg en sterk leder, en organisasjon, en kirkebygning, noe skikkelig. Slik er det vanlig å mene.

Jeg mener motsatt. Mange tror at den første trosbekjennelse var "Jesus er Herre". Det indikerer hvem kristne skal ha som visjonær leder og organisasjonsbygger. I Det nye testamentet kan man lese om de mange verdiene man skal ha som ideal i menighetslivet. Disse verdiene kan få god plass til å utfolde seg hvis man er i små grupper i hjemmene. Verdiene får ikke like god plass i tradisjonelle menigheter.

Jeg har ikke dermed sagt at det er feil med storsamlinger. Men jeg mener det kan være et fint supplement. Jeg har altså motsatt syn av hva som er vanlig.

6 kommentarer:

Benedicte sa...

Amen :) Jeg kunne ikke blitt mer enig! Det er jo derfor jeg følger bloggen din ;-)

Thomas Rake sa...

Jeg har også samme menighetssym som deg; dvs. storsamlingen er supplementet.

Jeg stiller meg undrende til arrgumentasjonen som brukes for et tradisjonelt menighetssyn. Som du også påpeker henger ikke argumentasjonen sammen, og jeg har enda tilgode og møte en argumentasjon for en slik menighetsforståelse som er bibelbasert. Det er nesten alltid andre moment som dras inn. I tilfellet som du henviser til er argumentet at det er mulig at lederen flytter (???!!!!)

Håper du fortsetter å løfte frem det allmenne prestedømme!! Jeg liker det :-)

Jan Inge Jenssen sa...

Små grupper er etter mitt skjønn helt nødvendig og ikke et supplent, men en bærebjelke i en velfungerende menighet. At man etablerer slike grupper i nabolag er supert. De er imidlertid på samme måte som en liten tradisjonell menighet sårbare fordi de nødvendigvis blir mer personavhengige. I en større menighet har en mulighet til å tilføre smågrupper ledere og medlemmer som av en eller annen grunn mister sin leder eller nøkkelmedlemmer. Det gir bærekraft. Dessuten kan trolig smågrupper over noen år, som småmenigheter, utvikle et klamt miljø fordi det hele tiden er få mennesker som forholder seg til hverandre. I en større menighet vil kontaktflaten til flere mennesker motvirke dette.
Jeg tror også det kan være vanskelig å assimilere tenåringer inn i slike grupper. Jeg er far til tre menighetaktive tenåringer og tror neppe de ville vært med far eller mor i ei lita gruppe eller vært fornøyd med å ha sin kristne tilhørighet primært i ei lita gruppe med unge. Menighetsmiljøet de er så heldig å få være med i gir dem en stor omgangskrets av kristne og gjør at de kan få bruke sine gaver.
Jeg vil også bemerke at smågrupper som menighetskonsept ikke har dokumentert særlig (tallmessig)suksess i land med en rimelig grad av religionsfrihet.
Jeg er ikke teolog, men mener å ha fått med meg at det de paulinske menighetene hadde et klart hierarki. Dette viser f.eks. dr. Andrew Clarke ved University of Aberdeen i sin bok " A Pauline theology of church leadership. Dessuten vil jeg påpeke at grupper uten en formell lederstruktur (hierarki) står i fare for å utvikle usunne uformelle strukturer, hvor maktmennesker lett kan få en for sterk posisjon. Å være smågrupper innenfor en større menighetorganisasjon kan avhjelpe slike utfordringer ved at ledere i stormenigheten kan oppdage og stoppe det.
Menigheter bør etter mitt skjønn ha visjonære ledere med evne til å lede menigheter. Det er ikke alltid like lett å erstatte slike ledere, men i en menighet med 100, 200 eller mer, og med gode styringstrukturer bør det være bærekraft til og holde virksomheten i gang og rekruttere en ny. Med gode lederutviklingsprogrammer kan i mange tilfeller slike ledere vokse fram innfor egen menighetsorganisasjon, f.eks. vellykkede gruppeledere.

Sjur Jansen sa...

Takk for kommentar, Jenssen. Jeg sendte deg en e-post slik at du hadde sjansen til å svare meg på bloggen.

Slik du argumenterer, får jeg inntrykk av at det er risikabelt å delta i et kristent menighetsliv, og at et hierarki er redningen. Vi definerer nok menighetsliv ganske forskjellig.

Når du inviterer fem seks kristne venner til middag, starter du da med å etablere et hierarki, sånn for sikkerhets skyld for å forhindre maktovergrep? Hvis ikke, passer du da på å unngå kristelige aktiviteter som bønn, nattverd, oppmuntringer og teologiske temaer?

Når det gjelder vekst, så viser en undersøkelse fra 2011 at små enkle fellesskap vokser mest. Men jeg liker ikke å argumentere med de beste veksttallene, for det er verdiene som er viktigst. Det kan være lett å få vekst ved å trykke på de rette knappene, for eksempel ha en karismatisk scenepastor og drive menigheten som en bedrift. Derfor skal man ikke nødvendigvis herme etter hva som gir mest vekst. Man må gå etter hva som rett. Og da skriver Paulus for eksempel at vi skal underordne oss hverandre og undervise hverandre. Hvordan forholder du deg til slike bibelvers?

Jeg har for øvrig ikke sagt du er nødt til treffe kun fem seks kristne venner resten av året og at du ikke får lov til å snakke med andre eller ikke kan delta i eller besøke andre menigheter eller arrangementer. Argumenter om klamhet kan derfor legges bort.

Ett spørsmål til: Du mener at menighetslivet skal bestå av en hierarkisk pastor med en visjon. Kan du nevne navnene på noen slike pastorer i NT? Jeg tenker ikke på misjonærer hvor den ene drar østover og den andre vestover, men på pastorer.

Thomas Rake sa...

Takk Jan Inge for at du utdyper hva dine synspunkter er. Jeg er uenig i en god del av det du sier, men la meg kommenter en ting og så si noe om hva jeg tror er avgjørende for samtalen.

Du sier "at grupper uten en formell lederstruktur (hierarki) står i fare for å utvikle usunne uformelle strukturer, hvor maktmennesker lett kan få en for sterk posisjon." Dette er sant og det er jeg enig i at kan være en fare, men fra norsk kirkehistorie de siste 10 årene vil jeg påstå at hierarkisk struktur ikke er et løsningen for unngå dette. Stikkordet er Levende Ord og deres nettverk. Det finnes også andre eksempler.

Prøv å forestill deg følgende scenario: Si at man har 1000 mann i små fellesskap (da har mann ca 50 fellesskap med 20 i hver). Hvis det da skulle skje at en leder (et maktmenneske som får for sterk posisjon) faktisk leder dette på ville veier, hvor mange folk vil det da gå ut over? I dette tilfelle kun ett fellesskap bestående av 20 personer. Si, så at man har 1000 mann i en mer tradisjonell menighetstruktur av mer eller mindre hierarkisk struktur, og lederen (et maktmenneske som får for sterk posisjon) faktisk leder dette på ville veier, hvor mange folk vil det da gå ut over? Sannsynligvis de fleste.

Jeg er pragmatikker, og av og til er det bra og sette to ytterpunkt opp mot hverandre og å tvinges til å velge...

Hele denne samtalen bunner i menighetssyn. Jeg forstår menighet som en organisk enhet. Fra dyre- og planteriket er det som bestemmer en arts evne til å overlev ikke hvor lenge arten lever, men artens evne til å reprodusere seg. Jeg tenker det samme om menighet. Overført til kirke er det slik jeg ser det ikke viktig om et bestemt fellesskap varer i 30 år. Det er ikke et mål. Det er viktig og et mål at fellesskapet reproduserer seg i nye fellesskap. Hvis det gitte fellesskapet varer i kun 3 år, men har reprodusert seg i 3 nye fellesskap, er det helt strålende og mye bedre enn å ha et fellesskap som varer lenge før det "dør".

Sjur Jansen sa...

På Amazon fant jeg boken Jenssen viser til. Man kan lese de første sidene gratis. Andre bruddstykker finner man på Google. Forfatteren sier på side 1 at når vi i våre dager kaller «pastors, ministers, elders, deacons« for «leaders«, så gjorde ikke de første kristne det. Den gangen fant man derimot ordet leder brukt i synagogen eller i statsapparatet. Ja, helt enig. Men så bruker forfatteren likevel ordet leder i resten av boken og går inn for hierarki blant kristne.

De som går inn for hierarki blant kristne, tar ulike utgangspunkt:

1) Bedriftslivet (visjon, foretaksviksomhet)
2) Tradisjonen (kirkehistoriens biskop-prest-diakon som kom etter brevene)
3) NT (Paulus ber sine venner gjøre ditt etter datt)

De to første gruppene tar altså ikke utgangspunkt i Bibelen, men henter inspirasjon og argumenter andre steder. Det er slik jeg opplever Jenssen når han mener en menighet skal ledes av en pastor som har en visjon. Jeg fikk ikke noe svar på hvor han finner slike visjonspastorer i NT, for de finnes jo ikke i NT.

Jeg fikk heller ikke noe oppklaring når det gjelder min artikkels utgangspunkt, nemlig spørsmålet om kristne hussamlinger er menigheter eller ikke. Jenssen justerte seg litt fra hva han sa til KS og mener nå at husgrupper ikke er supplement, men en helt nødvendig bærebjelke. Men, så langt er husgruppene fremdeles ikke menigheter ser det ut til, i hans øyne. De er bare menighet fordi de er en del av en større menighet. På en måte overprøver han da Paulus som kobler ordet menighet til hjemmene han hilser til.

Problemet for hierarkister, hvis de aksepterer husgrupper som menigheter, er at da begynner hierarkiet å rakne. For når de generelt mener at menigheter skal ha en pastor som har en visjon, og ingen skal være over pastoren og hans visjon, da må jo også husmenigheter ha slike visjonspastorer. Og dermed kan ikke en stormenighet styre over en husmenighet.

Boken Jenssen viser til, tar utgangspunkt i NT (så langt jeg kan se av det lille jeg har lest). Jeg tilbakeviser mange slike argumenter i min egen bok. For eksempel kan man se at vennene til Paulus sendte ham rundt omkring, det var ikke enveis initiativer, men gjensidig underordning.