For noen år siden søkte jeg gjennom alle stedene i NT hvor ordet hverandre står. Det er mange oppfordringer til kristne om å ta vare på hverandre. Vi skal undervise hverandre, be for hverandre, osv. Dette skriver jeg om i boken min.
Alle disse hverandreoppfordringene er vanskelig å leve ut i tradisjonelle kirker der man sitter på benker og hører en preken. Men når oppfordringene står i NT, da mener jeg kristne har plikt til å finne rammer der oppfordringene har en sjanse til å leves ut. Selv har jeg landet på husmenighet som ramme. Det betyr ikke at alt går på skinner, men rammene er i alle fall bedre enn i vanlige gudstjenester.
Alle hverandreverdiene gir et innblikk i hvordan de første kristne tenkte og hva de la vekt på når de var sammen. Jeg har vært på utallige kristne gudstjenester og samlinger, men jeg kan ikke huske at noen har snakket om disse hverandrepoengene samlet sett.
Men for omkring et år siden traff jeg en kar som var opptatt av de samme oppfordringene. Han er fra Canada og har selv skrevet om hverandreverdiene i sin bok.
På nettet kom jeg her om dagen over enda en fyr som er opptatt av det hverandreverdiene. Han snakker om dette i en video.
I hussamlinger, der man ikke er så mange, og der man gjerne møtes rundt et måltid, ligger forholdene til rette for å bygge hverandre. Men ikke noe kommer automatisk, bortsett fra at det blir automatisk dialog og ikke kun monolog.
Da jeg første gang hørte ordet husmenighet, var jeg skeptisk. Jeg tenkte det var for intimt og sektaktig. Men saken er at vi oppfører oss som vanlige venner som møtes til middag. Den eneste forskjellen er at vi samtaler om teologiske temaer, vi ber, og vi kan komme med et innslag hvis vi vil. Vi har ingen sjef som skal bestemme hvem som skal si noe eller noe slikt. Derfor glir samtalen på en naturlig måte, som når venner er sammen. Et slikt menighetsliv kan virkelig anbefales.
Liste over hverandreverdiene i NT finner du her.
På nettet kom jeg her om dagen over enda en fyr som er opptatt av det hverandreverdiene. Han snakker om dette i en video.
I hussamlinger, der man ikke er så mange, og der man gjerne møtes rundt et måltid, ligger forholdene til rette for å bygge hverandre. Men ikke noe kommer automatisk, bortsett fra at det blir automatisk dialog og ikke kun monolog.
Da jeg første gang hørte ordet husmenighet, var jeg skeptisk. Jeg tenkte det var for intimt og sektaktig. Men saken er at vi oppfører oss som vanlige venner som møtes til middag. Den eneste forskjellen er at vi samtaler om teologiske temaer, vi ber, og vi kan komme med et innslag hvis vi vil. Vi har ingen sjef som skal bestemme hvem som skal si noe eller noe slikt. Derfor glir samtalen på en naturlig måte, som når venner er sammen. Et slikt menighetsliv kan virkelig anbefales.
Liste over hverandreverdiene i NT finner du her.
Kommentarer