fredag 28. oktober 2011

Hvor mye organisk menighetsliv kan man få ut av en scenekirke?

Her er en film som skal forklare hva organisk og enkel menighet betyr, på to minutter: 

Her er en reklamefilm for, ja, det ser du etter hvert:



Her er en fyr som mener det er mer slitsomt i organiske husmenigheter enn i tradisjonelle kirker, men han går likevel inn for organiske husmenigheter:

Her er en annen reklamefilm for kristne hjemmesamlinger. Damen på filmen setter pris på å delta i organiske samlinger fordi det er toveiskommunikasjon:


Filmen over er fra en stormenighet som heter The meeting house. Den har 75 ansatte og 6.000 besøkende til gudstjeneste hver søndag. 25 % av de 5.000 medlemmene er engasjert også i menighetens hussamlinger, eller huskirker som de kaller det. 

Jeg synes dette ofte er situasjonen der stormenigheter vil holde fast på ukentlige storsamlinger, da er det vanskelig å få alle involvert i hussamlinger. Selv om denne menigheten satser veldig hardt på hussamlinger, velger 75 % å ikke involvere seg i det. 

Hvis man bestemmer seg for at hussamlingene er viktigere enn storsamlingene, da tror jeg flere blir med i hussamlingene. Det hadde vel ikke vært noen krise om man møttes til storsamling kun annenhver søndag? Eller en gang i måneden? En gang i kvartalet? 

Stormenigheten har som mål å gå fra 25 % til 50 % medlemsdeltagelse i hussamlingene. Dette har et budsjett på 1 million dollar. Selv om man setter organisk liv høyt, og har visjon om å doble det, henger man likevel fast i et tradisjonelt mønster der kirke koster penger.

Jeg synes det er fint at stormenigheter har hussamlinger, da opplever i alle fall noen det organiske livet der man har rom til å bygge hverandre. 

Å motta eller gi kjærlighet er bra i seg selv, målet er så å kunne gi noe også utenfor samlingene, hvis man har krefter til det. 

Men dessverre blir hussamlinger som er koblet til stormenigheter, tappet for krefter som legges igjen i stormenigheten. Noen må jo vaske gulvet i kirken. Og noen må bære mikrofoner. Og noen må ordne regnskapet. Og penger må samles inn til nye stoler. Slik blir det mindre igjen til at hver og en kan å gi noe til enkeltmennesker utenfor kirkens organisering.

Men når jeg nå stiller spørsmål ved stormenigheter, kan det passe med en animasjonsfilm som kommer med kritikk av organiske husmenigheter:


Organisk, hva betyr det? Når tradisjonelle kirker satser på hussamlinger, er det gjerne et opplegg der man blir plassert i en husgruppe, og der må man være. Slik er det gjerne med lederskap, da er det noen som gjerne vil styre andre i håp om å få en optimal løsning. Hierarkiet og systemet skal bestemme hvem som skal møtes. Men da blir det ikke organisk. The meeting house har et annet opplegg enn å styre folk inn i bestemte grupper:


Og da tenker jeg noen vil kritisere og si at det blir egoisme og at alle heller må tåle de andre man havner sammen med. "Bær over med hverandre" skriver Paulus i NT. Ja, idealet er å ha romslig holdning, men det må være lov å ha to tanker i hodet, eller i hjertet, på en gang.

Det tre måter man kan bli med i en husgruppe:
  1. Du tilhører en tradisjonell menighet og lederskapet plasserer deg der etter at du har stått på en venteliste for en ledig plass.
  2. Du finner en husgruppe på internett og møter opp plutselig.
  3. Du blir invitert, eller du spør en du kjenner.
Det er variant 3 som er mest relasjonell.

Nok om det. The meeting house har gode reklamefilmer. Her er en til:


Filmen er proff, men viser samtidig hva stormenigheter drar på seg av ekstratjenester, slik jeg nevnte over. Det er ofte jakt på frivillige. Så annonserer man fra scenen, i menighetsbladet eller andre steder. Og så må man drive en slags ansettelsesprosess og finne hvem som passer hvor. Så må man ha ledere som skal passe på at de frivillige gjør jobben sin. Og dermed må man ha ledersamlinger der hovedlederen forteller om hva den overordnede visjonen er og hvor man skal sende kvitteringer og hvilket passord hver avdeling har på kopimaskinen. 

Puh, det drar på seg mer og mer, noen må samle trådene. "Nei, jeg tror vi må ha en administrasjonssjef." "Da må vi samle inn mer penger." "Ok, men da må pastoren bruke mer av scenetiden til å snakke om penger." Og slik vokser det. Har man først en scenekirke, blir det mindre igjen til det organiske livet. Og folk sier: "Nei, jeg er både med i regnskapsgruppa og har vakter for å styre storskjermen, da orker jeg ikke å være med i hussamlinger også."

Jeg mener derfor at man bør sette kjærligheten først, det vil si ha tid til enkeltmennesker. Generelt er da rammene best slik:
  • få samlet
  • toveiskommunikasjon
  • ikke-hierarki
  • organisk, det vil si ikke bundet av programmer
Da The meeting house skulle feire sine 25 år i 2011, hadde de et show, se filmen under. Du verden så proft, en nytelse å høre musikken, se danserne og kjenne stemningen. Dette er hva mange pastorer drømmer om. Selv om for eksempel de fleste pinsemenigheter i Norge har omkring 50 medlemmer, organiserer de menighetslivet på en lignende måte. Man bygger en scene, henger opp lyskastere og storkjermer, og gir underholdning fra scenen. 

For bare 10-20 år siden var det uhørt å kalle noe for en scene i en pinsemenighet. Den gangen brukte man det mer nøytrale ordet plattform. Men i dag er scenekirkene forlengst på plass. Målet er gjerne å bli enda proffere på scenen, holde prekener som støttes av skreddersydde filminnslag produsert av menigheten, og ha profesjonelle solister som synger sanger som er avtalt skal passe til temaet i prekenen. 


Man snakker om kjærlighet og visjoner på scenen, men tviholder samtidig på scenesamlingene hver søndag - hvor det er lite plass til kjærlighet eller det visjonene har som mål.

Jeg er ikke mot storsamlinger eller show, men jeg mener man må velge et annet tyngdepunkt. Show er greit, men det bør være annenprioritet. Når det er sagt, så kos deg med den fine musikken her:  


Her er noe jeg har skrevet før om organisk menighetsliv:

Ingen kommentarer: