mandag 17. oktober 2011

Tør du spise middag uten lederskap?

Jeg pleier å sammenligne menighet med venner. I menighetslivet skal vennene bygge hverandre opp. Da er det nødvendig at rammene for samlingene legger til rette for samtale. Hver person er unik. Og ingen er perfekt. Og alle har ulike gaver. Kanskje både venn a, b og c må komme med innspill for å kunne bygge venn d akkurat i dag.


Slik er det ikke i typiske hierarkiske menighetsorganisasjoner. Der tar man mindre hensyn til at hver person er unik. Lederen forsøker gjerne å endre alle samtidig, med samme medisin til alle. Menigheten får slagside etter de gavene lederen har. Alle må gjennom det samme programmet. Alle må høre den samme prekenen. Ingen motargumenter eller justeringer. Alle skal bli motivert til innsats i lederens visjon, ikke til hva Gud kaller hver enkelt til.

De første kristne holdt hjemmesamlinger, de hadde ikke kirker. Man samlet seg rundt et måltid. Det var ingen leder som bestemte hvem som skulle si noe, ingen hadde prekemonopol. Men alle kunne komme med innslag. Ved å samles på denne måten, kan man ta personlige hensyn, og det er mange gaver som kommer til uttrykk.

I dag er det slik at en del tradisjonelle menigheter har startet hjemmegrupper. Da plasserer man gjerne en leder i hver gruppe, kanskje også en nestleder også. Alle andre venner klarer å spise middag sammen uten lederskap. Men tradisjonelle menigheter tror at det blir som å fly uten pilot og det hele vil ende i katastrofe.

Er du virkelig redd for det? Tør du ikke spise middag med noen kristne venner uten å ha et lederskap etablert rundt bordet?

Hvis du derimot tror det kommer til å gå helt bra, hvorfor går du da inn for at husgruppene til den store menigheten er nødt til å ha leder og nestleder i hver gruppe?

Når man frir seg fra ledertvangstrøya mange tradisjonelle menigheter har, da tror jeg det allmenne prestedømme vil vokse. Det er ikke gjort på to kvelder. Det allmenne prestedømme vokser sakte. Men når det vokser, så blir det mye mer solid enn en topptung kirke. Flate strukturer deiser ikke bakken slik som topptunge strukturer kan gjøre.

1 kommentar:

Anonym sa...

Absolutt en solid og bærekraftig struktur skissert her. Egentlig den lette biten.

Men hva med den virkelig vanskelige biten: Innholdet, substansen, i samværet med andre?

Kommer noe godt på bordet, blir noe sundt og velsmakende servert? Om nødvendig med ord...?

Strategi eller et forsøk på svar:
Det er opp til oss deltagere å ordne det iflg. Paulus. Ingen ting kommer av seg selv, spesielt ikke gode ting her i en fallen verden.


Tenk over det, hver og en har et ansvar og noe å bidra med. Nødvendigvis er det ikke bare teologisk labbelensk som bygger opp oss mennesker i åndelig forstand (heller ikke hjemmesnekrete kjepphester). Vi må gjør det enkelt, begynne å oppføre oss som ... folk. Gi et brød og ikke en stein når noen er sultne!


-