Jeg pleier å sammenligne menighet med venner. I
menighetslivet skal vennene bygge hverandre opp. Da er det nødvendig at
rammene for samlingene legger til rette for samtale. Hver person er unik. Og
ingen er perfekt. Og alle har ulike gaver. Kanskje både venn a, b og c må
komme med innspill for å kunne bygge venn d akkurat i dag.
Slik er det ikke i typiske hierarkiske menighetsorganisasjoner. Der tar man mindre
hensyn til at hver person er unik. Lederen forsøker gjerne å endre alle samtidig,
med samme medisin til alle. Menigheten får slagside etter de gavene lederen har. Alle må
gjennom det samme programmet. Alle må høre den samme prekenen. Ingen motargumenter eller justeringer. Alle skal bli
motivert til innsats i lederens visjon, ikke til hva Gud kaller hver enkelt
til.
De første kristne holdt hjemmesamlinger, de hadde ikke
kirker. Man samlet seg rundt et måltid. Det var ingen leder som bestemte hvem
som skulle si noe, ingen hadde prekemonopol. Men alle kunne komme med innslag.
Ved å samles på denne måten, kan man ta personlige hensyn, og det er mange
gaver som kommer til uttrykk.
I dag er det slik at en del tradisjonelle menigheter har startet
hjemmegrupper. Da plasserer man gjerne en leder i hver gruppe, kanskje også en
nestleder også. Alle andre venner klarer å spise middag sammen uten lederskap.
Men tradisjonelle menigheter tror at det blir som å fly uten pilot og det hele
vil ende i katastrofe.
Er du virkelig redd for det? Tør du ikke spise middag med
noen kristne venner uten å ha et lederskap etablert rundt bordet?
Hvis du
derimot tror det kommer til å gå helt bra, hvorfor går du da inn for at
husgruppene til den store menigheten er nødt til å ha leder og nestleder i hver
gruppe?
Når man frir seg fra ledertvangstrøya mange
tradisjonelle menigheter har, da tror jeg det allmenne prestedømme vil vokse.
Det er ikke gjort på to kvelder. Det allmenne prestedømme vokser sakte. Men når
det vokser, så blir det mye mer solid enn en topptung kirke. Flate strukturer
deiser ikke bakken slik som topptunge strukturer kan gjøre.
Kommentarer
Men hva med den virkelig vanskelige biten: Innholdet, substansen, i samværet med andre?
Kommer noe godt på bordet, blir noe sundt og velsmakende servert? Om nødvendig med ord...?
Strategi eller et forsøk på svar:
Det er opp til oss deltagere å ordne det iflg. Paulus. Ingen ting kommer av seg selv, spesielt ikke gode ting her i en fallen verden.
Tenk over det, hver og en har et ansvar og noe å bidra med. Nødvendigvis er det ikke bare teologisk labbelensk som bygger opp oss mennesker i åndelig forstand (heller ikke hjemmesnekrete kjepphester). Vi må gjør det enkelt, begynne å oppføre oss som ... folk. Gi et brød og ikke en stein når noen er sultne!
-