Fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse? Nei, målet er transformasjonstjeneste.

Jeg mener både transaksjonsledelse og transformasjonsledelse er feil å koble sammen med menighetsliv. 

Transaksjonsledelse innebærer en form for handel. En leder betaler sine arbeidere for å gjøre en jobb. Transformasjonsledelse derimot, betyr ingen betaling, men lederen overbeviser andre til å gjøre et stykke arbeid. Lederen oppnår dette ved å entusiastisk male frem en viktig visjon, slik får de andre indre motivasjon.

Begge deler er egentlig ok i utgangspunktet, så lenge det er basert på frivillighet og ikke manipulasjon eller maktbruk. Problemet i menighetssammenheng, er at både betaling og motivasjon kobles til lederens organisasjon. Primært burde man heller ha konsentrert seg om å gjøre en innsats i Guds rike generelt.

Det kan være overlapp mellom lederens organisasjon og Guds rike. Det er jo fint å ha en organisasjon som hjelper fattige for eksempel. Men lederens rike kan også stå i strid med Guds rike. Paulus i NT oppfordrer for eksempel alle i menigheten om å holde innslag når det er samling, og videre at vi skal undervise hverandre, støtte hverandre, oppmuntre hverandre og rettlede hverandre. Altså en flat struktur. De fleste pastorstrukturer er i dag derimot hierarkiske.

Med en lederorganisasjon blir det vanskelig å oppnå oppfordringene fra Paulus, for ofte ender man opp med at lederne har større rettigheter til å holde innslag enn ikke-lederne. Og ofte ender man opp med at oppmuntringer nedprioriteres, man gir ikke rom for slikt i samlingene, for lederen skal ha ordet, for å transformere et eller annet, eller lederen skal delegere.

I menighetsliv er det vanlig å mene at transaksjonsledelse (betaling) er negativt, og transformasjonsledelse (motivering) er positivt. Det paradoksale er at pastorer og mange av deres underordnede får fast lønn eller honorarer, man benytter seg altså gjerne av transaksjonsledelse selv om man egentlig er mot.

Ja, selve grunnmuren i menigheten er basert på transaksjon. Lederen uttrykker nemlig at det er "helt nødvendig" at medlemmene gir gaver til menigheten, ellers må man legge ned og det blir ingen samlinger eller prekener. Noe som er helt feil, for man kan ha samlinger helt gratis i hjemmene slik de første kristne praktiserte.

Jeg mener det er ikke feil å be andre om en tjeneste. Det er heller ikke feil å være leder for et prosjekt. Det er heller ikke feil å eie en bedrift. Man kan også gjerne gjøre en handel med en venn i menigheten, selge en bil for eksempel.

Men når menighetslederen bruker sin motiverende kraft, sin transformasjonsledelse, er det gjerne koblet til rettigheter som lederen oppnår. Samtidig får kjærlighetsverdiene dårligere rammer, og det er i strid med det menighetslivet jeg mener å se i NT.

Flat struktur betyr ikke at at alle er like. Folk har selvsagt ulike gaver. Noen er flinkere til å gi oppmuntringer enn andre. Men oppfordringen i NT om å gi oppmuntringer, går til hele menigheten.

Man kan ikke innføre prekemonopol, oppmuntringsmonopol eller nattverdmonopol og si det er ok fordi man kaller det transformasjonsledelse og er koblet til en visjon.

I stedet mener jeg det er viktigere å drøfte transformasjonstjeneste. Ordet leder er da byttet ut med tjener. Hierarki og særrettigheter er borte. Da handler det ikke lenger om å bli indre eller ytre motivert til en innsats i lederens organisasjon. Men det handler om å bli motivert til en innsats i Guds rike. Og det handler om at alle er like mye verdt, for da er det ikke bare de som kan bidra i lederens organisasjon som er verdt noe.

Transformasjonstjeneste kan for eksempel bety at du overbeviser en bekjent om noen mellommenneskelige verdier du står for. Eller en tro du har. Eller hvilken teologi du mener er rett. Og så kan du motivere personen til å gjøre en konkret innsats som ikke er koblet til din organisasjon, men til noe som du tror passer vedkommendes gaver eller situasjon.

Da bidrar man i Guds rike, ikke i pastorens rike.

Jeg mener ikke at menighetslivet må være helt pengeløst. Men det er forskjell på å gi penger til en reisende predikant og det å gi en pastor fast lønn. En reisende predikant får ikke så lett en hierarkisk posisjon. At en som er på besøk, får mer taletid enn de som bor der fast, betyr ikke så mye når man ser året under ett. Men når en pastor får fast lønn, da innebærer det ofte at pastoren skal preke hver søndag og for øvrig gis rett til å bestemme i menigheten. Da mener jeg man går vekk fra de bibelske idealene.

Når pastoren får fast lønn og bygger et hierarki, da tror jeg han samtidig setter bremser på det som kalles det allmenne prestedømme. Hvis man ansetter en til å holde prekener i samlingene, da er det lett å tenke at man selv ikke har ansvar mer. Man skal få noe igjen for det man betaler for, ikke sant?

Med transformasjonstjeneste bidrar man til å få flere tjenere i Guds rike. Men det er vanskelig å telle opp effekten. Det er lettere å telle opp hva som er oppnådd etter transformasjonsledelse, for alt skjer jo i organisasjonen man selv styrer. Men det kan likevel være mye mer som blir oppnådd med transformasjonstjeneste, for Gud er mye flinkere til å organisere enn vi. Gud vet best hvem som bør kobles med hvem og hvor behovene er.