mandag 2. juli 2012

Derfor kan ikke mutasjoner gi ekte evolusjon

Tenk deg at du er dataprogrammerer. Så kommer sjefen din og sier at du skal programmere en mobiltelefon til å kunne laste ned apper. Greit, sier du, og setter i gang. Så kommer sjefen tilbake og sier at hun glemte en liten ting. Det er at koden du skal skrive, skal også kunne leses baklengs. Den skal da fortelle hvordan mobiltelefonen spiller av mp3-filer. Hva?! sier du, det er jo umulig.

Men slik er mye av DNA-et ditt. Det er ikke snakk om noen korte setninger, men hele kapitler av DNA kan leses forlengs og baklengs. Bokstavene koder da for helt ulike ting.

Som om dette ikke var nok, så er DNA-koden overlappende, det vil si at to helt ulike beskjeder deler noen bokstaver, nesten som kryssord. Det er omtrent slik: "Husk å vanne blomstene på hytta må du male veggen." I den setningen er "på hytta" overlappende.

La oss si en kollega skal skrive av DNA-koden som du har, og hun bommer på en bokstav, det er det samme som en tilfeldig mutasjon. Det betyr at koden blir dårligere. Hytta blir til åytta eller øytta og koden slutter å virke. Kollegaen din har ikke bare ødelagt koden som sa at du skal vanne på hytta, men også koden som sa at du skulle male veggen på hytta. I tillegg er koden som går baklengs også ødelagt. Tre koder er ødelagt på én gang. Det er derfor mutasjoner ikke gir evolusjon. Selv om flaks kan endre en bokstav til noe positivt, blir andre koder ødelagt samtidig.

Hvis du tar den teksten du leser nå og endrer en tilfeldig bokstav, altså helt tilfeldig uten å lete etter en forandring som gir logikk, da blir teksten dårligere. Gjør du det samme to ganger, blir teksten enda dårligere. Slik er det også med mutasjoner. Selv om du etter mange tilfeldige forsøk skulle ende opp med en forbedring av én bokstav, har det hopet seg opp med mange feil ellers i teksten. Dette kan måles genereasjon for generasjon blant mennesker. Det hoper seg opp med negative feil, for det mest sannsynlige er nettopp feil, ikke at man forbedrer teksten opp til et høyere nivå ved hjelp av tilfeldigheter.

Dessverre samler du opp minst 100 negative mutasjoner gjennom livet. Disse gir du videre til dine barn som selv samler sine egne 100 og ender på 200. Det hoper seg opp med mutasjoner i menneskeheten. Hvis menneskene, eller menneskelignende dyr, har eksistert i hundretusener av år, da hadde vi vært utryddet av negative mutasjoner mange ganger. Det at vi i det hele tatt lever, er et bevis på at menneskeheten er ung.

Hvis du skulle høre om en positiv mutasjon, må du sjekke om mutasjonen har ødelagt andre koder samtidig. Noen mutasjoner gir for eksempel hjelp mot en spesiell sykdom, men lager andre plager samtidig.

Du må også sjekke om den positive mutasjonen faktisk innebærer fjerning av informasjon. Noen ganger er det en fordel å slette litt kode. La oss si et dataprogram sender beskjed om å skrive ut ark, men så er printeren tom for papir. Du får stadig beskjeder på skjermen om at det mangler ark, det er irriterende for nå er du i gang med å sende en e-post og ønsker ikke bli forstyrret i jobben din. Så skjer det en mutasjon, noe av programmet blir slettet og det mister evnen til å skrive ut ark, herlig, nå slipper du de masete beskjedene om å legge papir i skriveren. Dette er en "positiv" mutasjon. Men saken er at programmet er blitt mindre avansert, det har mistet evnen til å printe ut ark!

Slik er det også med mennesker og DNA. Man kan ikke få en fisk til å bli et menneske ved å fjerne DNA fra fisken. Man kan ikke få et dataprogram til å gi beskjed om å printe, ved å fjerne koden som sier "skriv ut nå".

Derfor kan ikke mutasjoner gi ekte evolusjon. Mutasjoner ødelegger eller fjerner informasjon i svært mye større grad enn de klarer å løfte informasjon opp på et høyere nivå. Derfor går det dessverre nedover med oss, ikke oppover. Og det er ikke teori, men målbart.

Ingen kommentarer: