Gå til hovedinnhold

Hvem er toppleder i menigheten, pastoren eller Gud?

Are Karlsen setter ulike verdier i menighetslivet opp mot hverandre. På den måten rister han i holdninger og tradisjoner og tvinger folk til å tenke gjennom viktige poenger. På bloggen sin tester han denne gangen dette: "Åndens ledelse - ikke pastor".

Det er ikke så ofte, men noen ganger opplever jeg Åndens ledelse. En gang var jeg for eksempel sammen med en håndfull kristne mennesker, og det ble en kort bønnestund. Jeg kjente ikke de andre, bare noen av dem litt. Plutselig fikk jeg en indre overbevisning om at en av personene hadde trøbbel med sine foreldre. Jeg er vanligvis svært forsiktig i bønnestunder, og jeg har høy terskel før jeg legger hendene på noen, men denne gangen kjente jeg slags plikt til å gjøre noe med saken. Jeg la en hånd forsiktig på vedkommende og ba en bønn om at det problematiske forholdet skulle ordne seg. Vedkommene hørte hva jeg ba om og brast sammen i gråt.

- Hvordan kunne du vite om konflikten med foreldrene? spurte vedkommende etterpå og takket for bønnen.

Man kan begynne med bortforklaringer. Alle har kanskje i det minste bittelitt problemer med sine nærmeste? Eller vedkommende var kanskje bare glad for at noen brydde seg i det hele tatt og ville kanskje reagert på samme måte om jeg hadde bedt for bikkja? Men denne gangen handler ikke debatten om Gud fins, eller om Gud snakker til mennesker. Debatten forutsetter at man er enig om at det hender at Gud har noe på hjertet også i våre dager. Spørsmålet Are Karlsen stiller er hva som skjer hvis man da setter inn en toppleder i menigheten.

Foreløpig setter jeg opp disse risiko-påstandene angående hva som kan skje hvis man setter en toppleder over menigheten:

  • Viktige beskjeder fra Gud må godkjennes av topplederen
  • Hverdagsbeskjeder fra Gud til enkeltmennesker kan bli hindret av stress, samt av rammene ved storsamlingene

HVA NÅR GUD IKKE SNAKKER?
Det går lenge mellom hver gang jeg opplever noe slik som jeg fortalte om innledningsvis. Folk er forskjellig. Noen opplever slikt nesten daglig. Andre kristne opplever det aldri.

Gud driver ikke med detaljstyring hver dag. Hvordan skal man forholde seg i mellomtiden? Her er noen eksempler (ikke uttømmende) på hva en menighet kan holde på med:

  • samlinger
  • bønn
  • oppmuntringer
  • undervisning
  • samtaler
  • måltider
  • hjelpe fattige

Når jeg leser listen, ser jeg for meg at dette kan skje i all enkelhet i en husmenighet. Når andre leser listen, ser de for seg at alt skal skje i et større menighetsapparat med virkegrener og en toppleder. Men da blir rammene anderledes.

NATURLOVEN VED TOPPLEDERE
De fleste toppledere ønsker seg en større menighet med enda flere aktiviteter og medlemmer. Det virker nesten som en naturlov når man innsetter en toppleder. Tanken om at menigheten skal bli svær og travel, kommer automatisk.

De fleste er vel enige om at hvis man har det travelt, så er det vanskeligere å høre om Gud har noe på hjertet. Det er ikke uvanlig at stressede menighetsledere reiser langt inn i skogen til spesielle kapeller der de kan finne roen og lytte til Gud sammen med noen få andre. Ingen beslutninger skal tas der, det er regelen. Til og med telefon er noen ganger forbudt. Man skal spise, be og samtale. Eller være helt stille i perioder.

Hvorfor ikke ta stresset ved roten? Hva med å organisere menigheten på en helt annen måte, for eksempel legge tyngdepunktet i hussamlinger der man starter med måltid, samtale og færre beslutninger? Hvis menighetslivet er så stressende og tappende for krefter at man må rømme til skogs, er man ikke da inne i et feil spor?

REDSEL FOR OVERGREP
På den ene siden tror jeg Gud kan snakke til mennesker. På den andre siden skjer det overgrep når enkelte manipulerer folk med religiøse vendinger. Man kan redusere faren for overgrep ved å ha et strengt program, ha tunge tradisjoner og nekte folk å si noe i gudstjenesten. Men samtidig gir man da Gud færre sjanser til å snakke.

STANSER INTERAKTIVITETEN PÅ TVERS
Toppledere liker å legge tyngdepunktet i store samlinger. Men når alle retter oppmerksomheten mot en scene, betyr det samtidig at interaktiviteten mellom personene ellers i salen reduseres. Det vesle eksempelet jeg nevnte om meg selv over, ville det ikke vært rom for i en vanlig gudstjeneste. Det er altså ikke bare stress som kan komme i veien, men også rammene som ikke gir rom for interaktivitet på tvers.

HVEM ER DET SOM SNAKKER?
I visse kretser går det inflasjon i religiøse uttrykk. Pastoren sier "da sa Gud til meg at" i nesten hver preken. Selv i komitémøter pakker man inn argumentene i et religiøst språk, da er det verre å si i mot. Heldigvis er de fleste menigheter i Norge ikke slik. Men samtidig er det en redsel for å slippe løs åndeligheten. Den redselen skjønner jeg godt. Det fins gærninger som ønsker å breie seg i romsligere rammer.

Jeg er selv skeptisk. Hvis en leder skulle finne på å si at Gud har bestemt at jeg skal gjøre lederen en tjeneste, vil jeg lure på hvorfor ikke Gud brukte en annen person enn lederen til å gi den beskjeden.

Men noen ganger er jeg ikke like skeptisk. En person jeg kjenner var på reise og besøkte mange menigheter i Norge. På hver plass opplevde vedkommende at lokale personer ba den samme bønnen over vedkommende. Da må man begynne å lure på om Gud forsøker å si noe.

Det er fare for at noe kan gå tapt på veien når vi innsetter toppledere som lager profesjonelle aktivitetskirker med tyngdepunkt på scenen og streng regi. De fleste som er engasjert i menighetsliv ønsker vel å slippe til Åndens ledelse. Men samtidig er vi engstelige for å åpne rammene ved samlingene fordi det fins manipulerende folk.

I noen miljøer tolkes Åndens ledelse til at topplederen har fått en storvisjon for menigheten og at Gud holder fast på den visjonen hele tiden. I andre miljøer tolkes Åndens ledelse til at Gud gir mer hverdagslige beskjeder og oppmuntringer på kryss og tvers.

HVA ER VIKTIGST? SMÅ ELLER STORE SAMLINGER?
Mange menigheter ser ulempene og begrensningene som storsamlinger har, og starter husgrupper som en ekstraaktivitet. Men hvorfor ikke starte i den andre enden? Hvorfor ikke legge tyngdepunktet i hussamlinger som nå og da søker sammen i større fellessamlinger? Man sier gjerne at små og store samlinger utfyller hverandre. Men er det virkelig nøyaktig 50-50? Eller har den ene typen samlinger litt flere fordeler og litt bedre rammer enn den andre? Jeg tar stilling og sier at de små samlingene er litt viktigere enn de store. Men det er visst veldig provoserende å si dette høyt.

Are Karlsens blogg finner du her

Kommentarer