Av Sjur Jansen
Jeg tror husmenighet er den beste ordningen for menigheter. I tradisjonelle stormenigheter blir man ikke sett, man har liten livsutvikling og det allmenne prestedømme bremses. Men husmenigheter løser ikke alle problemer. Man kan ikke med kjærlighet trekke visdomstenner i husmenigheten. Det må gjøres hos tannlegen. Folk i psykisk ubalanse bør få proff hjelp. Det er heller ikke alle husmenigheter som har kompetanse til å ta i mot narkomane. Men noen kan.
Selv om husmenighet ikke dekker alle situasjoner, er husmenighet likevel den beste ordningen for det grunnleggende menighetsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare livsproblemer, men like mye livsgleder. Det er ikke lett å dele ukens fine opplevelser med sidemannen på gudstjenestebenken. Men hjemme går det fint. Også i husgrupper underlagt en stormenighet kan man dele gleder. Men i slike grupper har man litt dårligere tid fordi man blant annet skal møtes som stormenighet hver uke, og man har mange virkegrener i stormenigheten som krever innsats. Dette trekker tid og krefter ut av husgruppen. I husgrupper er det gjerne også en leder som har et program som skal følges. I husmenigheter derimot, møtes man sjeldnere som stormenighet, derfor har man bedre tid når man møtes hjemme.
Men selv om husmenighet som ordning generelt er bedre enn tradisjonelle menigheter, kan ikke husmenighet løse alt. Husmenighet er nytt i Norge. Vi mangler erfaringer. Vi må starte helt fra bunnen av med å gjette hva som er riktig å gjøre. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til de tilfellene som er for tunge for husmenigheten? Jeg tror løsningen er i to deler:
1) Nettverk av husmenigheter. Slik kan personer i livskriser få hjelp hos den husmenigheten som har skreddersydd kompetanse og ressurser.
2) Spesialiserte grupper, stiftelser, organisasjoner eller personer, som ikke er husmenigheter.
Ja, men hvorfor ikke bare bygge en stor menighet med alt dette innebygget? Nei, det er fordi man får så mange bivirkninger av et slikt storopplegg. Folk flest blir ikke sett når menigheten blir et stort apparat. Folk flest får ikke livsutvikling i et slikt system. Et slikt opplegg krever et byråkrati.
Dessuten klarer ikke en stormenighet å være spesialist på alt. Det er bedre at profesjonelle organisasjoner tar seg av folk som er i psykisk ubalanse. I mitt forslag blir folk sett i husmenigheten og får livsutvikling der. Alt fra undervisning til omsorg kan bli bedre enn i en tradisjonell menighet. Husmenigheter har også en forebyggende effekt. Hvis man treffer venner jevnlig, så er den mindre fare for på bli deprimert. Og hvis noe er for stort for husmenigheten, så fins det hjelp å få i organisasjoner.
Mitt synspunkt er altså dette: Selvstendig kristen husmenighet + selvstendig kristen organisasjon er bedre enn selvstendig kristen menighet med virkegrener under seg.
I tillegg til dette, ser jeg for meg kurs og bøker som kan hjelpe husmenigheter slik at de makter å sette grenser, og slik at husmenigheten vet hvordan man kan gå frem når et "tungt tilfelle" ramler inn døra.
IKKE HUSMENIGHET ALENE
De som er tilhengere av tradisjonell menigheter, maler ofte et bilde av husmenigheter som om de står isolert alene. Men husmenigheter bør ha kontakt med andre husmenigheter, tradisjonelle menigheter, enkeltpersoner, organisasjoner osv. Slik er det også i de husmenighetene jeg kjenner til. Når man skal drøfte hva som er best av tradisjonell menighet og husmenighet, må man sammenligne riktig. Det er slik:
Tradisjonell menighet: Tyngdepunkt i storsamlinger, aktiviteter og virkegrener. En del av menigheten deltar også i husgrupper.
Husmenighet: Tyngdepunkt i småsamlinger. Har også en kontakt med andre menigheter, storsamlinger og organisasjoner.
I si at husmenighet bare består av hussamling, er like feil som å si at tradisjonell menighet bare består av gudstjeneste. Når man skal sammenligne de to menighetsordningene, må man ta med alt på begge sider. Hver del på hver side må også ses i sammenheng med de andre delene.
"Vi har jo husgrupper", kan tradisjonalistene si og dermed mene at de har dekket opp husmenighetsdimensjonen. Men som regel er det bare et mindretall i menigheten som er med i husgrupper. Og stormenigheten suger krefter ut av husgruppene. Det skjer ikke i husmenigheter. I stormenighet har man heller ikke den organiske effekten i husgruppene slik husmenigheter har.
Jeg tror husmenighet er den beste ordningen for menigheter. I tradisjonelle stormenigheter blir man ikke sett, man har liten livsutvikling og det allmenne prestedømme bremses. Men husmenigheter løser ikke alle problemer. Man kan ikke med kjærlighet trekke visdomstenner i husmenigheten. Det må gjøres hos tannlegen. Folk i psykisk ubalanse bør få proff hjelp. Det er heller ikke alle husmenigheter som har kompetanse til å ta i mot narkomane. Men noen kan.
Selv om husmenighet ikke dekker alle situasjoner, er husmenighet likevel den beste ordningen for det grunnleggende menighetsfellesskapet. Dette gjelder ikke bare livsproblemer, men like mye livsgleder. Det er ikke lett å dele ukens fine opplevelser med sidemannen på gudstjenestebenken. Men hjemme går det fint. Også i husgrupper underlagt en stormenighet kan man dele gleder. Men i slike grupper har man litt dårligere tid fordi man blant annet skal møtes som stormenighet hver uke, og man har mange virkegrener i stormenigheten som krever innsats. Dette trekker tid og krefter ut av husgruppen. I husgrupper er det gjerne også en leder som har et program som skal følges. I husmenigheter derimot, møtes man sjeldnere som stormenighet, derfor har man bedre tid når man møtes hjemme.
Men selv om husmenighet som ordning generelt er bedre enn tradisjonelle menigheter, kan ikke husmenighet løse alt. Husmenighet er nytt i Norge. Vi mangler erfaringer. Vi må starte helt fra bunnen av med å gjette hva som er riktig å gjøre. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til de tilfellene som er for tunge for husmenigheten? Jeg tror løsningen er i to deler:
1) Nettverk av husmenigheter. Slik kan personer i livskriser få hjelp hos den husmenigheten som har skreddersydd kompetanse og ressurser.
2) Spesialiserte grupper, stiftelser, organisasjoner eller personer, som ikke er husmenigheter.
Ja, men hvorfor ikke bare bygge en stor menighet med alt dette innebygget? Nei, det er fordi man får så mange bivirkninger av et slikt storopplegg. Folk flest blir ikke sett når menigheten blir et stort apparat. Folk flest får ikke livsutvikling i et slikt system. Et slikt opplegg krever et byråkrati.
Dessuten klarer ikke en stormenighet å være spesialist på alt. Det er bedre at profesjonelle organisasjoner tar seg av folk som er i psykisk ubalanse. I mitt forslag blir folk sett i husmenigheten og får livsutvikling der. Alt fra undervisning til omsorg kan bli bedre enn i en tradisjonell menighet. Husmenigheter har også en forebyggende effekt. Hvis man treffer venner jevnlig, så er den mindre fare for på bli deprimert. Og hvis noe er for stort for husmenigheten, så fins det hjelp å få i organisasjoner.
Mitt synspunkt er altså dette: Selvstendig kristen husmenighet + selvstendig kristen organisasjon er bedre enn selvstendig kristen menighet med virkegrener under seg.
I tillegg til dette, ser jeg for meg kurs og bøker som kan hjelpe husmenigheter slik at de makter å sette grenser, og slik at husmenigheten vet hvordan man kan gå frem når et "tungt tilfelle" ramler inn døra.
IKKE HUSMENIGHET ALENE
De som er tilhengere av tradisjonell menigheter, maler ofte et bilde av husmenigheter som om de står isolert alene. Men husmenigheter bør ha kontakt med andre husmenigheter, tradisjonelle menigheter, enkeltpersoner, organisasjoner osv. Slik er det også i de husmenighetene jeg kjenner til. Når man skal drøfte hva som er best av tradisjonell menighet og husmenighet, må man sammenligne riktig. Det er slik:
Tradisjonell menighet: Tyngdepunkt i storsamlinger, aktiviteter og virkegrener. En del av menigheten deltar også i husgrupper.
Husmenighet: Tyngdepunkt i småsamlinger. Har også en kontakt med andre menigheter, storsamlinger og organisasjoner.
I si at husmenighet bare består av hussamling, er like feil som å si at tradisjonell menighet bare består av gudstjeneste. Når man skal sammenligne de to menighetsordningene, må man ta med alt på begge sider. Hver del på hver side må også ses i sammenheng med de andre delene.
"Vi har jo husgrupper", kan tradisjonalistene si og dermed mene at de har dekket opp husmenighetsdimensjonen. Men som regel er det bare et mindretall i menigheten som er med i husgrupper. Og stormenigheten suger krefter ut av husgruppene. Det skjer ikke i husmenigheter. I stormenighet har man heller ikke den organiske effekten i husgruppene slik husmenigheter har.
Kommentarer