Av Sjur Jansen
Hva mener egentlig Jesus i Matteus 23 der han sier at vi ikke skal kalle noen for far, lærer eller mester? Jeg tror Jesus sier vi ikke skal lage hierarkier. Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til en leder. Vi skal være som søsken, og ha Gud som far.
Matteus 23 er en av mange bibeltekster som brukes av organiske husmenigheter for å argumentere for at det ikke skal være hierarki i kristne samlinger (menigheter). Her er et utdrag av Matteus, kapittel 23:
"De [skriftlærde og fariseerne] binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og minneduskene store. De elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene, og de ser gjerne at folk hilser dem på torget og kaller dem 'rabbi'. Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."
I andre sammenhenger der Jesus bruker familieord som søsken, mor osv om mennesker, ser det ikke ut til at ordene skal forstås bokstavelig. Derfor tror jeg ikke at Jesus her kommer med et forbud mot jeg omtaler min biologiske far for far eller at jeg sier lærer til en som er lærer på en ungdomsskole. Det må være en dypere mening enn det bokstavelige.
Jeg tror poenget er at ingen i menigheten skal være vår åndelige autoritet, det er det bare Gud som skal være.
En prest (som etter mitt syn skal fungere som en slags vert for hussamlingen) kan gjerne være som en far eller mor omsorgsmessig. Presten kan også gjerne lære bort. Det virker slik innledningsvis i denne teksten. Men mennesker er mennesker. De gjør feil, akkurat som fariseerne og de skriftlærde. De kan ha feil holdninger, tolke feil, osv. Derfor er det bare Gud som skal være vår åndelige autoritet.
Katolske nettsider gir meg det inntrykk at katolikkene har et annet opplegg. Der bestemmer for eksempel biskopen at presten skal flyttes fra en menighet til en annen. Biskopen har siste ord og kan overkjøre en persons kall. I eksempelet jeg leste om var presten lei seg for å bli forflyttet fra et arbeid som fungerte bra og som han var engasjert i, men han bøyde seg for biskopens ord.
Videre tror jeg Jesus mener vi ikke skal være disipler av presten, pastoren eller biskopen, men disipler av Kristus.
Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til presten som om presten er vår far og vi er prestens barn. Vi skal ikke løpe til presten med alle våre spørsmål i livet. Presten eller noen andre skal ikke være vår guru.
Det grunnleggende kristne fellesskapet (menighet) må derfor være ikke-hierarkisk. Men etter mitt syn kan det gjerne være hierarki i andre kristne sammenhenger, for eksempel en kristen barnehage/skole/kor. For der har hierarkiet, i hvertfall i utgangspunktet, smalere makt. Det er mer snakk om en jobb som skal utføres. Der er det mindre fare for at vi blir stående i et avhengighetsforhold til lederen i alle livets dimensjoner.
I menighetslivet som dukket opp etter Jesus, omtales noen som hyrder og lærere, andre som apostler, evangelister, profeter osv. Og det oppfordres til å rette seg etter menighetens (vei-)ledere. Og husvertene (de eldste) oppfordres til å være gode forbilder. Hvordan henger dette sammen? Sa ikke Jesus at man ikke skal kalle noen for lærer, far eller mester? Jeg synes dette setter tjenestene i menigheten i et bra perspektiv. Ingen skal være hovedleder. Ingen skal være guru. Men det skal være mange tjenester utfyller hverandre.
PAULUS SIER "SØNN", KALLER HAN SEG DA "FAR"?
Når Paulus hilser til Timoteus, sier han "mitt ektefødte barn i troen". Meningen her tror jeg er å vise hvem som motiverte hvem til å bli en kristen. Et bibeleksikon jeg har, mener dette.
Timoteus-navnet dukker opp den tredje gangen Paulus er i Lystra. Da omtales han som nyfrelst (dvs disippel). Timoteus hadde vokst opp i et kristen hjem. Men siden Paulus omtaler han som sin ektefødte i troen, må det ha vært Paulus som overbeviste ham om å bli en kristen den første eller andre gangen Paulus var i Lystra. Kanskje Paulus også døpte Timoteus.
Paulus skriver forøvrig: "Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far."
Meningen her tror jeg er å fortelle hvor hardt og iherdig Timoteus har hjulpet Paulus. Vel, det er slik jeg tolker det med Jesu ord som bakteppe. Katolske prester derimot mener det er riktig at folk kaller dem for far. Og i karismatiske kretser snakkes det om "åndelige fedre". Jeg skjønner at man henter inspirasjon fra denne Paulus-teksten til å la seg kalle far, men synes dette er farlig nær guru-fenomenet Jesus sier vi skal holde oss unna. "Slik en sønn hjelper sin far" klinger i mine ører som et engangsbilde for å forklare noe annet.
MARIA SOM ”MOR” TIL JOHANNES
Hvilke andre steder er det Jesus bruker begreper som far, mor, søsken osv? Et sted er da Jesus hang på korset.
”Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.”
Poenget her tror jeg var at Johannes skulle ta vare på Maria omsorgsmessig. Jeg ser i hvertfall ingen annen åpenbar grunn. Det ser ikke ut til at Jesus mente at Johannes bokstavelig skulle kalle Maria for ”mor”. Men Johannes skulle ta vare på henne som om hun var hans egen mor. Det var ikke det bokstavelige som var poenget, men det dypere innholdet: omsorgen.
DISIPLENE SOM ”MOR OG SØSKEN”
Et annet sted Jesus bruker foreldre-ordet, er her: «Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne snakke med deg.» Men Jesus svarte ham: «Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?» Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: «Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.»Det ser ikke ut til at dette skal forstås bokstavelig, altså at Jesus kalte enkelte av sine kvinnelige disipler for mor eller at han nektet for at Maria var hans mor. Det er den dypere mening som er poenget.
Det ser ikke ut til at Jesus gir kristne forbud mot å kalle ekte lærere eller foreldre for lærer, far eller mor. Men det gis heller ingen oppfordring til å kalle andre med slike navn i form av en guru. Du må gjerne være et forbilde for andre. Det er også fint om du har en hyrdeaktig innstilling og er omsorgsfull. Har du noe å lære bort, er også det fint. Men ikke la folk ha deg som et holdepunkt eller lederfigur i livet. Den plassen skal Gud ha. Slik tolker jeg denne teksten.
Hva mener egentlig Jesus i Matteus 23 der han sier at vi ikke skal kalle noen for far, lærer eller mester? Jeg tror Jesus sier vi ikke skal lage hierarkier. Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til en leder. Vi skal være som søsken, og ha Gud som far.
Matteus 23 er en av mange bibeltekster som brukes av organiske husmenigheter for å argumentere for at det ikke skal være hierarki i kristne samlinger (menigheter). Her er et utdrag av Matteus, kapittel 23:
"De [skriftlærde og fariseerne] binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og minneduskene store. De elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene, og de ser gjerne at folk hilser dem på torget og kaller dem 'rabbi'. Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."
I andre sammenhenger der Jesus bruker familieord som søsken, mor osv om mennesker, ser det ikke ut til at ordene skal forstås bokstavelig. Derfor tror jeg ikke at Jesus her kommer med et forbud mot jeg omtaler min biologiske far for far eller at jeg sier lærer til en som er lærer på en ungdomsskole. Det må være en dypere mening enn det bokstavelige.
Jeg tror poenget er at ingen i menigheten skal være vår åndelige autoritet, det er det bare Gud som skal være.
En prest (som etter mitt syn skal fungere som en slags vert for hussamlingen) kan gjerne være som en far eller mor omsorgsmessig. Presten kan også gjerne lære bort. Det virker slik innledningsvis i denne teksten. Men mennesker er mennesker. De gjør feil, akkurat som fariseerne og de skriftlærde. De kan ha feil holdninger, tolke feil, osv. Derfor er det bare Gud som skal være vår åndelige autoritet.
Katolske nettsider gir meg det inntrykk at katolikkene har et annet opplegg. Der bestemmer for eksempel biskopen at presten skal flyttes fra en menighet til en annen. Biskopen har siste ord og kan overkjøre en persons kall. I eksempelet jeg leste om var presten lei seg for å bli forflyttet fra et arbeid som fungerte bra og som han var engasjert i, men han bøyde seg for biskopens ord.
Videre tror jeg Jesus mener vi ikke skal være disipler av presten, pastoren eller biskopen, men disipler av Kristus.
Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til presten som om presten er vår far og vi er prestens barn. Vi skal ikke løpe til presten med alle våre spørsmål i livet. Presten eller noen andre skal ikke være vår guru.
Det grunnleggende kristne fellesskapet (menighet) må derfor være ikke-hierarkisk. Men etter mitt syn kan det gjerne være hierarki i andre kristne sammenhenger, for eksempel en kristen barnehage/skole/kor. For der har hierarkiet, i hvertfall i utgangspunktet, smalere makt. Det er mer snakk om en jobb som skal utføres. Der er det mindre fare for at vi blir stående i et avhengighetsforhold til lederen i alle livets dimensjoner.
I menighetslivet som dukket opp etter Jesus, omtales noen som hyrder og lærere, andre som apostler, evangelister, profeter osv. Og det oppfordres til å rette seg etter menighetens (vei-)ledere. Og husvertene (de eldste) oppfordres til å være gode forbilder. Hvordan henger dette sammen? Sa ikke Jesus at man ikke skal kalle noen for lærer, far eller mester? Jeg synes dette setter tjenestene i menigheten i et bra perspektiv. Ingen skal være hovedleder. Ingen skal være guru. Men det skal være mange tjenester utfyller hverandre.
PAULUS SIER "SØNN", KALLER HAN SEG DA "FAR"?
Når Paulus hilser til Timoteus, sier han "mitt ektefødte barn i troen". Meningen her tror jeg er å vise hvem som motiverte hvem til å bli en kristen. Et bibeleksikon jeg har, mener dette.
Timoteus-navnet dukker opp den tredje gangen Paulus er i Lystra. Da omtales han som nyfrelst (dvs disippel). Timoteus hadde vokst opp i et kristen hjem. Men siden Paulus omtaler han som sin ektefødte i troen, må det ha vært Paulus som overbeviste ham om å bli en kristen den første eller andre gangen Paulus var i Lystra. Kanskje Paulus også døpte Timoteus.
Paulus skriver forøvrig: "Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far."
Meningen her tror jeg er å fortelle hvor hardt og iherdig Timoteus har hjulpet Paulus. Vel, det er slik jeg tolker det med Jesu ord som bakteppe. Katolske prester derimot mener det er riktig at folk kaller dem for far. Og i karismatiske kretser snakkes det om "åndelige fedre". Jeg skjønner at man henter inspirasjon fra denne Paulus-teksten til å la seg kalle far, men synes dette er farlig nær guru-fenomenet Jesus sier vi skal holde oss unna. "Slik en sønn hjelper sin far" klinger i mine ører som et engangsbilde for å forklare noe annet.
MARIA SOM ”MOR” TIL JOHANNES
Hvilke andre steder er det Jesus bruker begreper som far, mor, søsken osv? Et sted er da Jesus hang på korset.
”Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.”
Poenget her tror jeg var at Johannes skulle ta vare på Maria omsorgsmessig. Jeg ser i hvertfall ingen annen åpenbar grunn. Det ser ikke ut til at Jesus mente at Johannes bokstavelig skulle kalle Maria for ”mor”. Men Johannes skulle ta vare på henne som om hun var hans egen mor. Det var ikke det bokstavelige som var poenget, men det dypere innholdet: omsorgen.
DISIPLENE SOM ”MOR OG SØSKEN”
Et annet sted Jesus bruker foreldre-ordet, er her: «Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne snakke med deg.» Men Jesus svarte ham: «Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?» Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: «Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.»Det ser ikke ut til at dette skal forstås bokstavelig, altså at Jesus kalte enkelte av sine kvinnelige disipler for mor eller at han nektet for at Maria var hans mor. Det er den dypere mening som er poenget.
Det ser ikke ut til at Jesus gir kristne forbud mot å kalle ekte lærere eller foreldre for lærer, far eller mor. Men det gis heller ingen oppfordring til å kalle andre med slike navn i form av en guru. Du må gjerne være et forbilde for andre. Det er også fint om du har en hyrdeaktig innstilling og er omsorgsfull. Har du noe å lære bort, er også det fint. Men ikke la folk ha deg som et holdepunkt eller lederfigur i livet. Den plassen skal Gud ha. Slik tolker jeg denne teksten.
Kommentarer
Det greske ordet som oversettes til veiledere her, er paidagogos. På den tiden brukte grekerne og romerne slaver til å oppdra barna. Det vil si en slave fulgte barna til skolen og sørget for at de oppførte seg skikkelig, fikk nok å spise osv. Dette gjaldt sønnene i huset. En direkte oversettelse av ordet, er gutteleder, en som leder gutter til læreren/skolen. Senere i historien fikk dette ordet en annen betydning, da overtok slaven undervisningen og var en huslærer.
Det hjelper altså ikke ha ti tusen slike paidagogos når det gjelder de dype spørsmål i livet.
Paidagogos gir bare en overfladisk oppdragelse. Paulus setter to grupper opp mot hverandre til sammenligning, den ene gruppen er de som bringer Guds ord til folk, og den andre gruppen er de som bare driver med overflateoppdragelse.
I gruppen som bringer Guds ord til folk, er Paulus en av mange. Han nevner flere fedre, og kaller seg selv som en far.
For å skille mellom teknisk oppdragelse/omsorg/undervisning og formidling av evangeliet, kaller Paulus seg og andre for fedre. Det er slik uttrykket defineres: ”Det var jeg som ble deres far da jeg gav dere evangeliet.”
Tidligere i brevet skriver Paulus: ”Derfor må ingen rose seg av å være tilhenger av noe menneske”. Og: ”Herren er min dommer. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer” Og: ”Hvem gir deg rang framfor andre?”
Når han så kaller seg for far, tror jeg det gir uttrykk for tre poenger: 1) Forklare hvem som kom med Guds ord til hvem. 2) Hans omsorgsfølelse for alle som blir kristne etter hans forkynnelse/samtale/motivering. 3) Forklare forskjellen mellom mer teknisk oppdragelse/undervisning/omsorg og evangeliet.
Jeg tror Paulus bruker paidagogos i overført betydning. Det fantes ikke slaver som fulgte menighetens folk til samlingen. Men i denne menigheten var det blitt splittelse og krangel, det viser brevet ellers. De som sto bak krangelen hadde bare overfladiske argumenter, mente Paulus. Hvis de kjente evangeliet skikkelig, ville de ha stått sammen med de andre kristne.
I denne menigheten var det ikke bare teologisk splittelse, men folk lå i rettssaker med hverandre og hadde et seksualliv som selv de ikke-kristne syntes var over grensen. Det hadde ikke hjulpet med titusener av paidagogos i den menigheten, mener Paulus.
Uttrykket kan også kanskje være ment slik: Det er mange som tar med en venn til menighetens samlinger. Men det hjelper ikke med mange slike "paidagogos" når menighetens samlinger ikke er etter evangeliet. Det er jo bare krangel der. Derfor trengs det noen som forteller hva evangeliet går ut på.
Begrepet far er her ment som den som kommer med evangeliet. Hvis naboen din tar i mot evangeliet og blir en kristen etter en samtale med deg, er du naboens ”evangelie-far”. Men du bestemmer ikke over naboen av den grunn, hverken i menigheten eller utenfor. Du er heller ikke naboens åndelige hierarkiske leder som en slags guru, for det fins mange ”fedre”/lærere/evangelister/diakoner/kristne osv som naboen kan henvende seg til for å få utdypt hva evangeliet går ut på.
Paulus sier forøvrig ikke at menigheten skal være hans etterfølgere. Han sier at vær mine etterlignere (ha meg som forbilde). Ordet som brukes på gresk er mimetai. På norsk vil vi kanskje si mime. Altså gjøre det samme som en annen. Herme. Kopiere. Ordet ble brukt om skuespillere (som altså mimet/etterlignet andre). Det betyr ikke at Paulus er lederen/sjefen og står i et hierarki.
I enkelte oversettelser står det etterfølger og ikke etterligner. Men når man ser hvordan ordet ble brukt opprinnelig på gresk, tror jeg etterligne er en riktigere uttrykk.