Willow døper om husgruppene

En av de store lede(r)stjernene for menighetsliv har lenge vært Willow Creek i USA. Under denne merkelappen har det spredd seg en menighetsmodell til mange land som går ut på blant annet dette:

• Størst mulig gudstjenester med tyngdepunkt på scenen med bra musikk, preken og drama
• Mange aktiviteter i ulike rom ellers i uka
• Fokus på lederskap og pyramidestruktur
• Flest mulig medlemmer loses inn i tjeneste i det store menighetsapparatet
• Etter hvert også en satsing på husgrupper underlagt stormenigheten

Også mange norske menigheter har vært preget av denne måten å tenke menighet på. Men i et par-tre års tid har enkelte personer i Norge sagt at denne modellen har såpass mange svakheter at man bør ”snu menighetene opp ned” og satse på husmenigheter. Men til nå har det ikke vært gjennomslag for å tenke nytt. Begrepet husmenighet har blitt møtt med kritikk.
Det er litt uklart om Willow legger bort ledermodellen med pyramidestruktur. Randy Frazee heter en kar som for halvannet år siden ble hyret inn som undervisningspastor til en av de største kjempekirkene i USA: South Barrington-baserte Willow Creek Community Church. Han sier:

”Jeg er her for å sørge for at Willow går fra å være en tradisjonell menighet med husgrupper til å bli en samling av husmenigheter fra hvert nabolag. Disse kan gjerne også samles til større fellessamlinger.” Han sier han skal “turning it upside down”.

Dette høres veldig bra ut. Men det gjenstår å se om dette er delvis retorikk for å tilpasse seg en ny trend. Det er ganske mange som har hoppet av stormenighetene i USA for å satse på selvstendige husmenigheter. Er det virkelig slik at Willow-miljøet ønsker det samme? Ledertanken og pyramidemodellen har til nå vært en av bærebjelkene i Willow-modellen.

Husmenighetstilhengere er ikke i mot å samles i store fellessamlinger nå og da. Men tyngdepunktet ligger i små hussamlinger og i mellomstore samlinger med et par-tre husmenigheter. Storsamlinger er sjeldne. Willow-miljøet derimot, ser ut til fremdeles å legge tyngdepunktet i de store samlingene, for hver husmenighet skal ha samling bare en gang i måneden.

Men man kan få inntrykk av at rekrutteringen til disse hussamlingene skal skje litt mer organisk i nabolaget, og ikke ved at et sentralt lederskap sender folk til hver hussamling. Det er i tilfelle positivt hvis man går fra en organisatorisk modell til en organisk modell. Men er det virkelig sant at Willow satser på dette?

Randy Frazee får meg i tvil når han sier dette: "Neighborhood groups like those associated with Willow Creek have an advantage over independent house churches because of that connection to a large organization".

Ja, det er fint å ha storsamlinger også. Det mener nesten alle. Og kjempekirker har på plass alt som trengs av lokaler og mikrofoner, og det er fint. Men i dette sitatet ser det ut til at hussamlingene ikke selvstendige, men de er bare nabogrupper underlagt stormenigheten.

Foreløpig bygger jeg min kommentar på kun én artikkel fra Daily Herald. Det gjenstår å se om dette virkelig er en ny modell som ”snur alt opp ned” eller om de bare omdøper husgrupper (small groups) til husmenighet (house church) og fortsetter omtrent som før.