Av Sjur Jansen
Man skal være ekstra interessert i menighetsmodeller for å tenne på overskriften. Saken er den at jeg er blitt tilhenger av en enklere og mer organisk form for menighetsliv enn hva som er vanlig i Norge i dag. Men mange sier at det er ubibelsk og at det er best at menigheter består av en eller annen form for pyramidestruktur, det vil si lederskap med underordnede, et hierarki.
Debatten går på flere blogger. Skal man legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter, eller skal man legge tyngdepunktet i lederdominerte større menigheter? Hva sier Det nye testamentet om menighetsmodeller? Og i hvilken grad er vi som kristne pliktige til å følge urorganiseringen i dag?
Her er en kort beskrivelse av de ulike synene på hvordan man tror urmenighetene var organisert. I andre artikler argumenterer jeg for at den siste varianten på denne listen er den mest sannsynlige urorganiseringen, selv om det kan være detaljer jeg bommer på.
VERDENSPYRAMIDE?
Jesus overlot til Peter å være øverste sjef for en kjempepyramide av underordnede i mange land. Etter hvert ga Peter verdensroret til Jakob, og Peter ble bybiskop i Roma. Senere overtok Roma topplederskapet fra Jerusalem.
APOSTELPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide, men hver apostel etablerte en mengde menigheter i ulike land. I hver menighet plasserte de en toppleder og et menighetsstyre. Hvert menighetsstyre bestemte hvem som skulle være mellomledere.
BYPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide eller apostelpyramider, men i hver by var det en toppleder som hadde et menighetsstyre. Under der kom menighetstjenerne. Nederst kom medlemmene i menigheten. Apostler og profeter kunne komme på besøk med sine formaninger.
MENIGHETSPYRAMIDER?
Det var hverken verdenspyramide, apostelpyramider eller bypyramider, men det var flere menigheter i hver by. Hver menighet var en pyramide med en toppleder, menighetsstyre og menighetstjenere. Muligens kunne menighetsmøtet/styret kaste topplederen.
NÅDEGAVEPYRAMIDER?
Argumentene for dette synet er i flere kategorier.
a) Noen nådegaver er viktigere enn andre og står hierarkisk høyere. Har du en nådegave med lavere status, må du rette deg etter en som har en nådegave med høyere status. Apostelnådegaven står over eldstenådegaven. Ledernådegave står over evangelistnådegave.
b) Ulike personer hadde visjoner. Andre kristne, for eksempel deler av en menighet, en hel menighet, eller mange menigheter, underordnet seg slike ledere og lot dem bestemme. Under hver visjonsbærer, for eksempel en apostel, en toppleder i en menighet eller en omsorgsleder, kunne det være en pyramide av medarbeidere.
c) Noen hadde nådegaven til å lede. De hadde kanskje ikke visjoner, men for at det ikke skulle bli rot i menighetene, måtte noen lede, noen måtte ha retten til å skjære igjennom.
Alt dette kan kanskje kalles nådegavebasert lederskap. Men det var ikke ett fast embetssystem som det var obligatorisk å kopiere over alt, pyramidene kunne variere.
HUSMENIGHETSPYRAMIDER?
Hver husmenighet hadde en sjef. Sammen med de andre husmenighetslederne utgjorde dette et styre i byen som kunne bestemme over menighetens fellestiltak, og godkjenne nye husverter. Men det var ingen toppleder over styret. Bortsett fra at man holdt god kontakt med ulike apostler som kom med formaninger, oppmuntringer og undervisning.
NÅDEGAVEBASERT TJENERSKAP? (INGEN PYRAMIDER)
Det var ingen pyramider. Menighetene hadde ingen toppleder. Man møttes i husmenigheter. Fra apostlenes side var det en sterk anbefaling om at de som skulle være husvert, måtte være stødige personer som ikke lot samlingene bli til fyllefester. Og hver husvert måtte ha satt seg inn i den kristne lære slik at man var sikret at i det minste noen i menigheten kunne si i mot hvis noen ville innføre en annen lære, for eksempel hvis noen ville innføre matregler. Da oppfordret gjerne apostelen: ”Følg deres veiledere”, noe som kunne bety at man burde høre på husvertene som hadde både hyrde- og lære-ansvar på én gang, og/eller man burde høre på dem som hadde undervisning som sin spesielle nådegave, en slags lærer-type som kjente Skriften godt, eller det kunne bety at man burde høre på menighetstjenerne (diakonene) som både hadde greie på mat og på Skriften, eller høre på dem som brakte Guds ord til området, kort sagt noen som har satt seg inn i hva kristen lære går ut på.
Husmenighetene møttes også til fellessamlinger. Ulike nådegaver kunne være i sving: lærere og hyrder (husverter), lærere (undervisning), fellessamlingsvert, profeter, menighetstjenere (ordnet mat i fellessamlingen, drev omsorgsarbeid i eget hjem, drev noe undervisning), oppmuntringspersoner som bidro via solosang eller skriftord, folk på besøk fra andre menigheter.
Alle underordnet seg alle. Da det var fellessamling, ga man kanskje fellessamlingsverten litt rom for å lede kvelden innenfor en verts rolle, men han eller hun var ikke leder for menigheten.
Beslutninger ble tatt litt her og der. En gang var det en gruppe ferske kristne som samlet inn penger og sendte til fattige i en annen menighet. Resten av menigheten var ikke involvert. En annen gang var det hele menigheten som fikk to apostler av gårde på en studietur. En tredje gang var det Den hellige ånd som fikk to apostler til å dra på en misjonsreise. En fjerde gang var det apostelen selv som bestemte at han ville dra.
Man kunne operere på egen hånd slik Filip gjorde, eller man kunne operere sammen slik Paulus og Barnabas gjorde, eller man kunne operere som hel menighet. Det var svært organisk med mye overlapp mellom nådegavene. Det var bare noen få nådegaver som hadde karakter av "tjeneste", altså en mer fast form over tid. Det gjaldt for eksempel husvertene som jevnlig åpnet hjemmene, og det gjaldt menighetstjenere. Siden disse tjenestene var faste, var det viktig at hele menigheten, det vil si de alle husmenighetene i området, stilte seg bak. Men det betydde ikke at de som var i en fast tjeneste bestemte over menigheten.
Når Paulus ramser opp det som bygger opp menigheten, er det en blanding av det vi i dag kaller nådegaver og det vi i dag kaller tjenester. Det ser dermed ut til at det vi i dag kaller tjenester ikke hadde en formell status den gangen.
Det fantes ikke virkegrensmenigheter slik som i dag med kor, avdelinger for ulike aldre, osv.
Folk kunne hjelpe hverandre. Markus hjalp Barnabas og Paulus på en misjonsreise. Noen vil kanskje bruke ordet pyramide om de interne forholdene i dette misjonsteamet. Men det er kanskje mer riktig å si at Markus rett og slett hjalp de to andre en stund. Og så hoppet han av når det passet. Det er lov å gjøre andre en tjeneste. At Markus hjalp de to andre, kan være et argument for nådegavebasert ledelse. Men da må man i tilfelle ta med at et slikt isolert lederskap kunne veksle. Neste gang var det Paulus som underordnet seg et apostelteam eller en menighet. Når alle underordner seg alle på en slik måte, blir det feil å kalle det nådegavebasert ledelse. Nådegavebasert tjeneste er kanskje et bedre ord. For jeg mener å ha gode argumenter for at det ikke fantes toppledere i menighetene. Hvis man skal blande inn ordet leder, så må det være på isolerte områder og med vekslende effekt. Hvis man skal bruke ordet nådegavebasert ledelse, kan det ikke dreie seg om å lede en menighet.
Altså: Alle er tjenere. Alle må underordne seg alle. Men tjenere kan ta initiativ, kan formane, kan oppmuntre, kan gi hjelp, kan få hjelp. Menigheten styres i fellesskap. Det går bra for det er ikke så mye å styre. Husmenighetene ordner seg selv. Ved fellessamlingene kan det være greit med et forsiktig "lederskap" slik at selve samlingen ikke bryter sammen i en debatt om hvilket rom man skal samles i. Ved isolerte prosjekter kan man hjelpe hverandre. Fint at noen tar initiativ og at andre hjelper til. Neste gang er det motsatt.
SE ENKELTMENNESKER. GI LIVSUTVIKLING. GJØR ALLE TIL PREST.
I det siste halve året har jeg lest mye i Det nye testamentet for å finne ut av urorganiseringen og jeg oppdager stadig noe nytt. Jeg gjør noen bommerter her og der, og da retter jeg opp så langt jeg husker i gamle artikler. Men jeg gjør sikkert også noen bommerter jeg ikke vet om.
Utgangspunktet er at jeg ønsker at dagens norske menigheter skal bedre se enkeltmennesker. En forutsetning for å kunne gi eller ta i mot kjærlighet, er at man ser enkeltmennesker. Jeg ønsker også at det å delta i en menighet skal bety en enda større årlig livsforvandling enn hva som er vanlig i dag. Og jeg ønsker at det allmenne prestedømme skal bli utløst i Norge.
Dagens tradisjoner og rammer bremser mine tre ønsker. Det er snakk om organiseringen, måten man møtes på, hvem som får lov å snakke og hvem som ikke får lov å snakke i samlingene, osv. Derfor graver jeg i tradisjonene og rister i rammene. Jeg mener mange av dagens tradisjoner er oppstått i etterbibelsk tid. Dette kan oppleves provoserende. Men jeg ønsker selvsagt alle tradisjonelle menigheter alt godt.
Man skal være ekstra interessert i menighetsmodeller for å tenne på overskriften. Saken er den at jeg er blitt tilhenger av en enklere og mer organisk form for menighetsliv enn hva som er vanlig i Norge i dag. Men mange sier at det er ubibelsk og at det er best at menigheter består av en eller annen form for pyramidestruktur, det vil si lederskap med underordnede, et hierarki.
Debatten går på flere blogger. Skal man legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter, eller skal man legge tyngdepunktet i lederdominerte større menigheter? Hva sier Det nye testamentet om menighetsmodeller? Og i hvilken grad er vi som kristne pliktige til å følge urorganiseringen i dag?
Her er en kort beskrivelse av de ulike synene på hvordan man tror urmenighetene var organisert. I andre artikler argumenterer jeg for at den siste varianten på denne listen er den mest sannsynlige urorganiseringen, selv om det kan være detaljer jeg bommer på.
- Verdenspyramide
- Apostelpyramider
- Bypyramider
- Nådegavepyramider
- Menighetspyramider
- Husmenighetspyramider
- Ingen pyramider
VERDENSPYRAMIDE?
Jesus overlot til Peter å være øverste sjef for en kjempepyramide av underordnede i mange land. Etter hvert ga Peter verdensroret til Jakob, og Peter ble bybiskop i Roma. Senere overtok Roma topplederskapet fra Jerusalem.
APOSTELPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide, men hver apostel etablerte en mengde menigheter i ulike land. I hver menighet plasserte de en toppleder og et menighetsstyre. Hvert menighetsstyre bestemte hvem som skulle være mellomledere.
BYPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide eller apostelpyramider, men i hver by var det en toppleder som hadde et menighetsstyre. Under der kom menighetstjenerne. Nederst kom medlemmene i menigheten. Apostler og profeter kunne komme på besøk med sine formaninger.
MENIGHETSPYRAMIDER?
Det var hverken verdenspyramide, apostelpyramider eller bypyramider, men det var flere menigheter i hver by. Hver menighet var en pyramide med en toppleder, menighetsstyre og menighetstjenere. Muligens kunne menighetsmøtet/styret kaste topplederen.
NÅDEGAVEPYRAMIDER?
Argumentene for dette synet er i flere kategorier.
a) Noen nådegaver er viktigere enn andre og står hierarkisk høyere. Har du en nådegave med lavere status, må du rette deg etter en som har en nådegave med høyere status. Apostelnådegaven står over eldstenådegaven. Ledernådegave står over evangelistnådegave.
b) Ulike personer hadde visjoner. Andre kristne, for eksempel deler av en menighet, en hel menighet, eller mange menigheter, underordnet seg slike ledere og lot dem bestemme. Under hver visjonsbærer, for eksempel en apostel, en toppleder i en menighet eller en omsorgsleder, kunne det være en pyramide av medarbeidere.
c) Noen hadde nådegaven til å lede. De hadde kanskje ikke visjoner, men for at det ikke skulle bli rot i menighetene, måtte noen lede, noen måtte ha retten til å skjære igjennom.
Alt dette kan kanskje kalles nådegavebasert lederskap. Men det var ikke ett fast embetssystem som det var obligatorisk å kopiere over alt, pyramidene kunne variere.
HUSMENIGHETSPYRAMIDER?
Hver husmenighet hadde en sjef. Sammen med de andre husmenighetslederne utgjorde dette et styre i byen som kunne bestemme over menighetens fellestiltak, og godkjenne nye husverter. Men det var ingen toppleder over styret. Bortsett fra at man holdt god kontakt med ulike apostler som kom med formaninger, oppmuntringer og undervisning.
NÅDEGAVEBASERT TJENERSKAP? (INGEN PYRAMIDER)
Det var ingen pyramider. Menighetene hadde ingen toppleder. Man møttes i husmenigheter. Fra apostlenes side var det en sterk anbefaling om at de som skulle være husvert, måtte være stødige personer som ikke lot samlingene bli til fyllefester. Og hver husvert måtte ha satt seg inn i den kristne lære slik at man var sikret at i det minste noen i menigheten kunne si i mot hvis noen ville innføre en annen lære, for eksempel hvis noen ville innføre matregler. Da oppfordret gjerne apostelen: ”Følg deres veiledere”, noe som kunne bety at man burde høre på husvertene som hadde både hyrde- og lære-ansvar på én gang, og/eller man burde høre på dem som hadde undervisning som sin spesielle nådegave, en slags lærer-type som kjente Skriften godt, eller det kunne bety at man burde høre på menighetstjenerne (diakonene) som både hadde greie på mat og på Skriften, eller høre på dem som brakte Guds ord til området, kort sagt noen som har satt seg inn i hva kristen lære går ut på.
Husmenighetene møttes også til fellessamlinger. Ulike nådegaver kunne være i sving: lærere og hyrder (husverter), lærere (undervisning), fellessamlingsvert, profeter, menighetstjenere (ordnet mat i fellessamlingen, drev omsorgsarbeid i eget hjem, drev noe undervisning), oppmuntringspersoner som bidro via solosang eller skriftord, folk på besøk fra andre menigheter.
Alle underordnet seg alle. Da det var fellessamling, ga man kanskje fellessamlingsverten litt rom for å lede kvelden innenfor en verts rolle, men han eller hun var ikke leder for menigheten.
Beslutninger ble tatt litt her og der. En gang var det en gruppe ferske kristne som samlet inn penger og sendte til fattige i en annen menighet. Resten av menigheten var ikke involvert. En annen gang var det hele menigheten som fikk to apostler av gårde på en studietur. En tredje gang var det Den hellige ånd som fikk to apostler til å dra på en misjonsreise. En fjerde gang var det apostelen selv som bestemte at han ville dra.
Man kunne operere på egen hånd slik Filip gjorde, eller man kunne operere sammen slik Paulus og Barnabas gjorde, eller man kunne operere som hel menighet. Det var svært organisk med mye overlapp mellom nådegavene. Det var bare noen få nådegaver som hadde karakter av "tjeneste", altså en mer fast form over tid. Det gjaldt for eksempel husvertene som jevnlig åpnet hjemmene, og det gjaldt menighetstjenere. Siden disse tjenestene var faste, var det viktig at hele menigheten, det vil si de alle husmenighetene i området, stilte seg bak. Men det betydde ikke at de som var i en fast tjeneste bestemte over menigheten.
Når Paulus ramser opp det som bygger opp menigheten, er det en blanding av det vi i dag kaller nådegaver og det vi i dag kaller tjenester. Det ser dermed ut til at det vi i dag kaller tjenester ikke hadde en formell status den gangen.
Det fantes ikke virkegrensmenigheter slik som i dag med kor, avdelinger for ulike aldre, osv.
Folk kunne hjelpe hverandre. Markus hjalp Barnabas og Paulus på en misjonsreise. Noen vil kanskje bruke ordet pyramide om de interne forholdene i dette misjonsteamet. Men det er kanskje mer riktig å si at Markus rett og slett hjalp de to andre en stund. Og så hoppet han av når det passet. Det er lov å gjøre andre en tjeneste. At Markus hjalp de to andre, kan være et argument for nådegavebasert ledelse. Men da må man i tilfelle ta med at et slikt isolert lederskap kunne veksle. Neste gang var det Paulus som underordnet seg et apostelteam eller en menighet. Når alle underordner seg alle på en slik måte, blir det feil å kalle det nådegavebasert ledelse. Nådegavebasert tjeneste er kanskje et bedre ord. For jeg mener å ha gode argumenter for at det ikke fantes toppledere i menighetene. Hvis man skal blande inn ordet leder, så må det være på isolerte områder og med vekslende effekt. Hvis man skal bruke ordet nådegavebasert ledelse, kan det ikke dreie seg om å lede en menighet.
Altså: Alle er tjenere. Alle må underordne seg alle. Men tjenere kan ta initiativ, kan formane, kan oppmuntre, kan gi hjelp, kan få hjelp. Menigheten styres i fellesskap. Det går bra for det er ikke så mye å styre. Husmenighetene ordner seg selv. Ved fellessamlingene kan det være greit med et forsiktig "lederskap" slik at selve samlingen ikke bryter sammen i en debatt om hvilket rom man skal samles i. Ved isolerte prosjekter kan man hjelpe hverandre. Fint at noen tar initiativ og at andre hjelper til. Neste gang er det motsatt.
SE ENKELTMENNESKER. GI LIVSUTVIKLING. GJØR ALLE TIL PREST.
I det siste halve året har jeg lest mye i Det nye testamentet for å finne ut av urorganiseringen og jeg oppdager stadig noe nytt. Jeg gjør noen bommerter her og der, og da retter jeg opp så langt jeg husker i gamle artikler. Men jeg gjør sikkert også noen bommerter jeg ikke vet om.
Utgangspunktet er at jeg ønsker at dagens norske menigheter skal bedre se enkeltmennesker. En forutsetning for å kunne gi eller ta i mot kjærlighet, er at man ser enkeltmennesker. Jeg ønsker også at det å delta i en menighet skal bety en enda større årlig livsforvandling enn hva som er vanlig i dag. Og jeg ønsker at det allmenne prestedømme skal bli utløst i Norge.
Dagens tradisjoner og rammer bremser mine tre ønsker. Det er snakk om organiseringen, måten man møtes på, hvem som får lov å snakke og hvem som ikke får lov å snakke i samlingene, osv. Derfor graver jeg i tradisjonene og rister i rammene. Jeg mener mange av dagens tradisjoner er oppstått i etterbibelsk tid. Dette kan oppleves provoserende. Men jeg ønsker selvsagt alle tradisjonelle menigheter alt godt.
Kommentarer