Av: Sjur Jansen
Er kristne pliktige til å gjøre tjeneste i en menighetsmodell som sliter ut lederne og skuffer medlemmene?
I bøker om menighetsledelse står det gjerne at å lede en tradisjonell menighet er vanskeligere enn å lede et land. Bør det ikke ringe det en bjelle her? Har Jesus, Paulus, Peter eller noen andre sagt at det er denne ”verre-enn-å-lede-et-land”-modellen kristne må bruke når de skal samles? Hvorfor velge en modell som bare kristne statsministerkandidater kan makte å lede?
Hvem har bestemt at en menighet skal bestå av en scene, en haug med virkegrener, kor, dramagrupper, ansatte, et svært budsjett, store lokaler, egen parkeringsplass, hierarki, en haug med frivillige, kafeer, bokhandel, konserter, kirkebenker, prestedrakter, barnehage, skole, utleievirksomhet, en haug med komitemøter, medlemskort, vaktmestere, aktiviteter, håndhilsere i døra, brannøvelser, prekener holdt med statsministerkvalitet, osv osv?
Jeg hørt om mange nok menighetsledere på ulike nivåer som er slitne av administrasjon, ledelse og menighet.”Det er ikke dette som er mitt egentlige kall”, hører jeg de si. Egentlig er de interessert i mennesker, i bønn osv. Men de er fanget av en gammel tradisjon som sier at de skal gjøre tjeneste i en modell som er vanskeligere enn å styre et land.
Hvorfor er modellen så vanskelig? ”Problemet” er at folk kommer til menigheten og forventer at lære og liv er forent. De regner med at lederskapet og menigheten skal se dem, snakke med dem, svare på teologiske spørsmål, megle ved samlivsproblemer, gi dem håndsrekninger osv. Dette river og sliter i lederne som ikke har tid til begge deler. De har ikke tid til å både lage visjoner, administrere, preke, motivere til gulvvasketjeneste samtidig som de skal se enkeltmennesker.
Og når nye medlemmer kommer inn i menigheten, og observerer at scenen og alle aktivitetene er normalen for menighetsliv, så kommer de med mange egne ideer som passer til denne modellen. Det vil si: De ønsker kvelder med diktopplesning. Eller trille-barnevogn-med-ferske-foreldre-grupper. Eller konserter med kristenrock. Eller politikerdebatter på scenen. Eller oppstart av bokhandel. Eller hva som helst. Alle ideene må så gjennom hierarkiet for godkjenning. Dette tar lang tid. Hvordan er økonomien? Er det nok frivillige? Hvilken gruppe skal prioriteres når det gjelder bruk av rom?
Dermed blir medlemmene dobbelt frustrert. Ikke blir de sett, og ikke får de ideene sine gjennom.
Modellen sliter ut lederne. Og den skuffer menigheten.
Men heldigvis fins det altså en annen modell. Det er en modell som ikke krever statsministerkandidater. Den kan utløse det allmenne prestedømme. Modellen heter organiske hussamlinger.
Menighet behøver ikke være vanskeligere enn å åpne hjemmet, sette over litt mat, samtale litt, be litt, og stå sammen om noen håndsrekninger. Det kalles husmenighet.
Er kristne pliktige til å gjøre tjeneste i en menighetsmodell som sliter ut lederne og skuffer medlemmene?
I bøker om menighetsledelse står det gjerne at å lede en tradisjonell menighet er vanskeligere enn å lede et land. Bør det ikke ringe det en bjelle her? Har Jesus, Paulus, Peter eller noen andre sagt at det er denne ”verre-enn-å-lede-et-land”-modellen kristne må bruke når de skal samles? Hvorfor velge en modell som bare kristne statsministerkandidater kan makte å lede?
Hvem har bestemt at en menighet skal bestå av en scene, en haug med virkegrener, kor, dramagrupper, ansatte, et svært budsjett, store lokaler, egen parkeringsplass, hierarki, en haug med frivillige, kafeer, bokhandel, konserter, kirkebenker, prestedrakter, barnehage, skole, utleievirksomhet, en haug med komitemøter, medlemskort, vaktmestere, aktiviteter, håndhilsere i døra, brannøvelser, prekener holdt med statsministerkvalitet, osv osv?
Jeg hørt om mange nok menighetsledere på ulike nivåer som er slitne av administrasjon, ledelse og menighet.”Det er ikke dette som er mitt egentlige kall”, hører jeg de si. Egentlig er de interessert i mennesker, i bønn osv. Men de er fanget av en gammel tradisjon som sier at de skal gjøre tjeneste i en modell som er vanskeligere enn å styre et land.
Hvorfor er modellen så vanskelig? ”Problemet” er at folk kommer til menigheten og forventer at lære og liv er forent. De regner med at lederskapet og menigheten skal se dem, snakke med dem, svare på teologiske spørsmål, megle ved samlivsproblemer, gi dem håndsrekninger osv. Dette river og sliter i lederne som ikke har tid til begge deler. De har ikke tid til å både lage visjoner, administrere, preke, motivere til gulvvasketjeneste samtidig som de skal se enkeltmennesker.
Og når nye medlemmer kommer inn i menigheten, og observerer at scenen og alle aktivitetene er normalen for menighetsliv, så kommer de med mange egne ideer som passer til denne modellen. Det vil si: De ønsker kvelder med diktopplesning. Eller trille-barnevogn-med-ferske-foreldre-grupper. Eller konserter med kristenrock. Eller politikerdebatter på scenen. Eller oppstart av bokhandel. Eller hva som helst. Alle ideene må så gjennom hierarkiet for godkjenning. Dette tar lang tid. Hvordan er økonomien? Er det nok frivillige? Hvilken gruppe skal prioriteres når det gjelder bruk av rom?
Dermed blir medlemmene dobbelt frustrert. Ikke blir de sett, og ikke får de ideene sine gjennom.
Modellen sliter ut lederne. Og den skuffer menigheten.
Men heldigvis fins det altså en annen modell. Det er en modell som ikke krever statsministerkandidater. Den kan utløse det allmenne prestedømme. Modellen heter organiske hussamlinger.
Menighet behøver ikke være vanskeligere enn å åpne hjemmet, sette over litt mat, samtale litt, be litt, og stå sammen om noen håndsrekninger. Det kalles husmenighet.
Kommentarer