Alle trekker frem dialog som løsning på det meste, enten det er undervisning, kjærlighet eller konflikter. Men i gudstjenester er dialog forbudt. Noe så enkelt som ordvalgene en pastor eller prest bruker i en preken, skaper noen ganger sår. Men det gis ikke mulighet til å rydde opp.
ER DET MULIG Å BYGGE HVERANDRE I GUDSTJENESTEN?
Et av mine forslag til å endre gudstjenestene er å erstatte benkene med bord, stoler og kaffe, og å ha obligatorisk åpen kommentarrunde etter prekenen. Jeg tror det er lettere å bygge hverandre da, og bibeltekster kan bli bredere behandlet når flere deltar.
Forslaget så jeg gjengitt negativt på en annen blogg som ”pludring” under gudstjenesten. Ordvalget viser en rangordning der bare prest eller pastor er klok nok til å si noe fornuftig i gudstjenesten. Alle andre er så dumme, eller har satt seg så dårlig inn i den kristne lære, eller er så uåndelige, at de bør sitte musestille når lederen taler. Når lederen snakker er det kloke ord, når de andre snakker er det pludring.
GUDSTJENESTE DER KJÆRLIGHET ER NEDPRIORITERT?
Hvis det ikke gis rom for samtale, får gudstjenesten færre dimensjoner. Det gis da ikke mulighet til å bygge opp andre. Presten kan komme med noen generelle oppmuntringer til alle på én gang, men de er utvannet og passer bare til halvparten av forsamlingen. Det er når man kan snakke med hverandre at man kan gi skreddersydde oppmuntringer. Ved å si nei til samtale i gudstjenesten, nedprioriterer man muligheten til å utveksle kjærlighet og til å bygge hverandre. ”Elsk hverandre!” er en av oppfordringene i NT. Er det mulig uten samtale? Er det mulig å gi kjærlighet uten å kjenne til andres tanker og behov?
FØLGER IKKE EGNE RÅD
På samlivskurs lærer man å gjenta med egne ord hva ektefellen nettopp sa, slik blir man først enige om hva som ble sagt, før man diskuterer hva man eventuelt er uenige om eller hvordan man kan hjelpe hverandre med noe. Menigheter rundt omkring arrangerer gjerne slike kurs, men vil ikke bruke samlivsgrepene i egne gudstjenester. Det er ikke tillatt å gjengi pastorens poeng med egne ord.
ALLE ANDRE ANBEFALER DIALOG
Når politikere og prester skal finne løsninger på konflikter, så sier de alltid: dialog. Man må snakke sammen, ellers kommer man ikke videre. Men i gudstjenester er det enveiskommunikasjon.
Er man på skole, kan man rekke opp hånda og komme med en kommentar eller et spørsmål. Det er lagt opp slik for at undervisningen skal bli best mulig. Man lærer mer når man kan delta, kommentere, stille spørsmål. Men slikt er ulovlig i gudstjenester.
Hører man et foredrag i næringslivet, gis det mulighet til å kommentere. Avisene har kommentarspalter, bloggene det samme. I gammeltestamentlig tid var det alltid mulig å stille spørsmål etter at en lærer hadde undervist i tempelet. I nytestamentlig tid ser vi at Paulus bruker mye samtale, ja han til og med gråter sammen med folk. Over alt er det dialog, men ikke i gudstjenestene.
Det skrytes av at menigheter er demokratiske, at et styre eller et menighetsmøte kan justere lederen. Men i mange menigheter holdes kvinner utenfor styret og kan derfor ikke delta i demokratiets muligheter. Og menighetsmøte holdes bare et par ganger i året og da er det plass til bare de mest nødvendige økonomiske avgjørelsene. Heller ikke i demokratiske menigheter er dialog en prioritert dimensjon.
Hvorfor kan man ikke si det rett ut: ”Vi er mot dialog”.
SER NYTTEN AV ANDRES RAMMER
Pastorer og andre kristne ledere kommenterer gjerne i andres blogger, men de tillater ikke noen å kommentere deres prekener. Det er et paradoks. Pastorer og andre kristne ledere blir noen ganger såret av hva som blir skrevet i blogger. Da varsler de bloggforfatteren om dette ved å benytte seg av bloggens rammer og gi en kommentar og starte en samtale. De ser nytten av å ha slike rammer, men de vil ikke innføre slike rammer når det gjelder gudstjenesten. Jeg forstår det ikke.
Det er helt klart et problem for dialogen når det er ekstra mange som er samlet på samme plass. Men å tviholde på dagens gudstjensterammer og forby kommentarer i plenum eller samtaler ved bordene, forstår jeg ikke.
Hvis man ser nytten av samtale, kan man som første grep justere gudstjenestens rammer. Hvis man synes det var positivt, kan man ta neste grep, det er å legge tyngdepunktet i husmenigheter. Så kan de store samlingene der dialogen har sine begrensninger, komme som annenprioritering.
UHELDIG ORDVALG ELLER UENIGHET?
Noen ganger er et ordvalg rett og slett uheldig. Man provoserer mer enn man får frem sitt poeng. Andre ganger er man rett og slett uenige i sak. Ved begge tilfellene er det klokt med samtale. Men hvis menighetens ordninger ikke gir rom for å leve ut gode holdninger, så er man like langt. Samlingenes rammer har mye å si for bibeltekstforståelse, antall håndsrekninger, antall oppmuntringer, antall konflikter med lokk på osv. Prester og pastorer har kanskje prekt lenge nok nå om holdninger. Det er på tide å se på menighetens ordninger.
ER DET MULIG Å BYGGE HVERANDRE I GUDSTJENESTEN?
Et av mine forslag til å endre gudstjenestene er å erstatte benkene med bord, stoler og kaffe, og å ha obligatorisk åpen kommentarrunde etter prekenen. Jeg tror det er lettere å bygge hverandre da, og bibeltekster kan bli bredere behandlet når flere deltar.
Forslaget så jeg gjengitt negativt på en annen blogg som ”pludring” under gudstjenesten. Ordvalget viser en rangordning der bare prest eller pastor er klok nok til å si noe fornuftig i gudstjenesten. Alle andre er så dumme, eller har satt seg så dårlig inn i den kristne lære, eller er så uåndelige, at de bør sitte musestille når lederen taler. Når lederen snakker er det kloke ord, når de andre snakker er det pludring.
GUDSTJENESTE DER KJÆRLIGHET ER NEDPRIORITERT?
Hvis det ikke gis rom for samtale, får gudstjenesten færre dimensjoner. Det gis da ikke mulighet til å bygge opp andre. Presten kan komme med noen generelle oppmuntringer til alle på én gang, men de er utvannet og passer bare til halvparten av forsamlingen. Det er når man kan snakke med hverandre at man kan gi skreddersydde oppmuntringer. Ved å si nei til samtale i gudstjenesten, nedprioriterer man muligheten til å utveksle kjærlighet og til å bygge hverandre. ”Elsk hverandre!” er en av oppfordringene i NT. Er det mulig uten samtale? Er det mulig å gi kjærlighet uten å kjenne til andres tanker og behov?
FØLGER IKKE EGNE RÅD
På samlivskurs lærer man å gjenta med egne ord hva ektefellen nettopp sa, slik blir man først enige om hva som ble sagt, før man diskuterer hva man eventuelt er uenige om eller hvordan man kan hjelpe hverandre med noe. Menigheter rundt omkring arrangerer gjerne slike kurs, men vil ikke bruke samlivsgrepene i egne gudstjenester. Det er ikke tillatt å gjengi pastorens poeng med egne ord.
ALLE ANDRE ANBEFALER DIALOG
Når politikere og prester skal finne løsninger på konflikter, så sier de alltid: dialog. Man må snakke sammen, ellers kommer man ikke videre. Men i gudstjenester er det enveiskommunikasjon.
Er man på skole, kan man rekke opp hånda og komme med en kommentar eller et spørsmål. Det er lagt opp slik for at undervisningen skal bli best mulig. Man lærer mer når man kan delta, kommentere, stille spørsmål. Men slikt er ulovlig i gudstjenester.
Hører man et foredrag i næringslivet, gis det mulighet til å kommentere. Avisene har kommentarspalter, bloggene det samme. I gammeltestamentlig tid var det alltid mulig å stille spørsmål etter at en lærer hadde undervist i tempelet. I nytestamentlig tid ser vi at Paulus bruker mye samtale, ja han til og med gråter sammen med folk. Over alt er det dialog, men ikke i gudstjenestene.
Det skrytes av at menigheter er demokratiske, at et styre eller et menighetsmøte kan justere lederen. Men i mange menigheter holdes kvinner utenfor styret og kan derfor ikke delta i demokratiets muligheter. Og menighetsmøte holdes bare et par ganger i året og da er det plass til bare de mest nødvendige økonomiske avgjørelsene. Heller ikke i demokratiske menigheter er dialog en prioritert dimensjon.
Hvorfor kan man ikke si det rett ut: ”Vi er mot dialog”.
SER NYTTEN AV ANDRES RAMMER
Pastorer og andre kristne ledere kommenterer gjerne i andres blogger, men de tillater ikke noen å kommentere deres prekener. Det er et paradoks. Pastorer og andre kristne ledere blir noen ganger såret av hva som blir skrevet i blogger. Da varsler de bloggforfatteren om dette ved å benytte seg av bloggens rammer og gi en kommentar og starte en samtale. De ser nytten av å ha slike rammer, men de vil ikke innføre slike rammer når det gjelder gudstjenesten. Jeg forstår det ikke.
Det er helt klart et problem for dialogen når det er ekstra mange som er samlet på samme plass. Men å tviholde på dagens gudstjensterammer og forby kommentarer i plenum eller samtaler ved bordene, forstår jeg ikke.
Hvis man ser nytten av samtale, kan man som første grep justere gudstjenestens rammer. Hvis man synes det var positivt, kan man ta neste grep, det er å legge tyngdepunktet i husmenigheter. Så kan de store samlingene der dialogen har sine begrensninger, komme som annenprioritering.
UHELDIG ORDVALG ELLER UENIGHET?
Noen ganger er et ordvalg rett og slett uheldig. Man provoserer mer enn man får frem sitt poeng. Andre ganger er man rett og slett uenige i sak. Ved begge tilfellene er det klokt med samtale. Men hvis menighetens ordninger ikke gir rom for å leve ut gode holdninger, så er man like langt. Samlingenes rammer har mye å si for bibeltekstforståelse, antall håndsrekninger, antall oppmuntringer, antall konflikter med lokk på osv. Prester og pastorer har kanskje prekt lenge nok nå om holdninger. Det er på tide å se på menighetens ordninger.
Kommentarer