Superleder eller demokrati i menigheten? Ingen av delene!

Av Sjur Jansen
Skal du bruke rød genser eller blå genser? I et slikt spørsmål ligger det innbakt en påstand om at du bør ha på genser. Men hvorfor ikke skjorte?

Ofte blir debattene trange i tradisjonelle menigheter. Man har for eksempel et kirkebygg, og så begynner man å diskutere hvilke aktiviteter som skal prioriteres inne i kirkebygget. Men da har man forutsatt at man skal oppholde seg i kirkebygget. Hvorfor det? Hvorfor ikke bytte ut genseren med en skjorte? Hvorfor ikke bytte ut kirkebygget med husmenigheter?

Noe slikt oppdaget jeg da jeg var engasjert i en stormenighet. I inngangspartiet til kirken var det stadig utstillinger og stands fra alle virkegrenene. Ofte ryddet ikke virkegrenene etter seg. Noen ganger var det kollisjon mellom to utstillinger. Noen ganger skulle det være bryllup, og da burde det være pent og ryddig, men det var det ikke. Først tenkte jeg at her må det organiseres og lages kjøreregler, og man må ha en leder som sjekker at folk gjør det de har fått beskjed om. Men så slo tanken meg: Hvis vi kvitter oss med hele inngangspartiet, så er vi kvitt problemene!

Dette er bare smart hvis man vinner noe bedre i alternativet. Og det mener jeg man gjør hvis man satser på husmenigheter. Da utløses organismekrefter og muligheter for kjærlighetshensyn på en helt annen måte enn i tradisjonelle menigheter.

Det er ikke alltid man kan kvitte seg med problemet på en slik måte. Men det er verdt å sjekke før man gir seg. Det gjelder også når man diskuterer menighetsmodeller.

HIERARKI ELLER DEMOKRATI
Når man diskuterer organisasjonsmodeller for menigheter, pleier man å ta utgangspunkt i to modeller: Hierarki eller demokrati. Men hvorfor ikke elskekrati?

La meg først si litt om de vanlige modellene; hierarki og demokrati. I menigheter hvor det ikke er demokrati, har lederen valgt seg selv som leder og lager et hierarki under seg. Så fins det også menigheter med demokrati. Men selv et demokrati forutsetter hierarki. For det første er flertallet hierarkisk over mindretallet. For det andre utnevnes hierarkiske ledere. Mange blir til og med ansatt og er dermed beskyttet av loven. Det er bare hvis lederen gjør noe svært galt, stjeler fra menighetskassen eller noe slikt, at han får sparken. I praksis er derfor lederne hierarkisk over resten av menigheten. Det er bare på fine organisasjonskart at man plasserer menighetsmøtet på toppen. I det virkelige liv er det noe annet. Da er det musikklederen som bestemmer hvilke fellessanger menigheten skal synge og hvem som skal synge solosang.

ULEMPEN MED HIERARKI
Ulempen med hierarki er at det bruker kreftene på de sterke, ikke på de svake. De som kan støtte visjonen til lederen, får oppmerksomhet og blir løftet oppover i hierarkiet. Men de svake, eller de som Gud har en plan med som ikke passer lederens planer, blir oversett. Hierarkier innebærer også retten til å ikke ta hensyn.

HVA ER ALTERNATIVET?
Hvis både hierarkier og demokratier ender opp som hierarkier, hva er da alternativet? Jo, vi kan kalle det elskekrati. Dette høres kanskje ut til å handle bare om holdninger. Altså at "hvis bare alle er glad i hverandre, så løser alt seg". Men holdninger er bare den ene foten i elskekratiet. Den andre foten er ordninger. For eksempel størrelsen på menigheten, samt gjensidig underordning av medlemmene, og hvilken type prosjekter man gir seg i kast med.

MÅ VÆRE LITEN
Elskekrati forutsetter at menigheten er liten. Det vil si husmenighet. Hvis menigheten er for stor, bryter opplegget sammen. Elskekrati betyr at man ikke samles som ledere, ansatte, medlemmer og frivillige, men som venner, bekjente og gjester.

Det betyr at fellesskap er viktigere enn prosjekter. Og at de prosjektene man eventuelt har, er mindre. I fellesskap diskuterer husmenigheten seg frem til for eksempel håndsrekninger som alle, eller noen, blir med på. Male huset til naboen, for å ta noe enkelt. Prosjektene handler mer om enkeltmennesker enn om foretak. Husmenigheter bygger ikke kristne barnehager, men kan kanskje passe barnet til en sliten aleneforelder på omgang én gang i uka. Prosjektene er mindre, men mer skreddersydd.

FORDELENE MED ELSKEKRATI

• Fordi gruppen er liten, tas beslutninger mye raskere enn i en demokratisk-hierarkisk stormenighet. De som trenger en håndsrekning, er glad for at det går fort. De slipper å vente halvannet år på at saken skal opp i menighetens styre eller virkegren.
• Fordi gruppen er liten, er det matematisk større sannsynlighet for at alle blir enig.
• Fordi gruppen er liten vil det være direkte kobling mellom de som har oppdaget behovet for et kjærlighetsprosjekt og de som utfører prosjektet. Det er en verdi i seg selv. Byråkratiske ledd kan fjernes. Og motivasjonen øker. Og kjærligheten blir mer presis, de som gjør tjeneste vet akkurat hva som skal gjøres.
• Fordi gruppen er liten, kan hele menigheten i samlet flokk delta i kjærlighetsprosjektet. Det binder menigheten sammen. Det er ingen som sier: "Dette er ikke mitt bord/avdeling/virkegren."
• Elekekrati betyr også at man blir bedre sett og at det allmenne prestedømme har større mulighet til å bli utløst.

DEMOKRATI ELLER ELSKEKRATI BEST VED UENIGHET?
Men hva hvis husmenigheten ikke blir enig? Skal man da ha demokratisk avstemming? Nei. Det er forsåvidt greit å ta en håndsopprekning for å lodde stemningen. Men hvis det er 7 som er for å male huset til den slitne naboen og 6 som er i mot, kan man ikke etter et demokratisk system pushe hele menigheten til å ta malekosten fatt fordi det er flertall. Slik er det i et vanlig demokrati: Hvis 51 % stemmer for høyere skatt, må alle 100 % betale høyere skatt. Flertallet bestemmer. Men i en menighet må elskekratiet tre i kraft når man er uenig. Og da fins det mange løsninger:

a) Det kan være at de 6 slett ikke er i mot å hjelpe naboen, men de er akkurat nå selv slitne. De 7 overbevises om at menigheten må prioritere seg selv en periode og menigheten utsetter maleprosjektet.

Personlige forhold som slitenhet ville dessverre aldri ha kommet frem i en tradisjonell menighet. Der er menighetsmøtet for stort. I tillegg er menighetslivet delt opp i to grupper som ikke snakker sammen: Virkegrener (tjenester) og husgrupper (personlige forhold).

b) Eller det kan være at de 6 slett ikke er slitne, men de vil prioritere et annet kjærlighetsprosjekt akkurat nå. For eksempel samle inn penger til en person som er i økonomikrise. Menigheten blir da enig om at de 6 samler inn penger og de 7 maler naboens hus.

Er det ikke slik en familie eller en venneflokk fungerer, da? Man lodder stemningen, diskuterer litt, og så finner man en løsning der man tar hensyn til hverandre.

I husmenigheter kan man ta personlige hensyn. Og alle kommer til orde. Dette er umulig i stormenigheter fordi man er for mange samlet på ett sted. Derfor tvinges man til å bruke demokrati-hierarki i stormenigheter: Noen legger frem en sak (som først siles av styret), og så må alle (som gidder å møte opp) stemme, og så må mindretallet godta å få tredd beslutningen ned over hodet. Normalt er det ikke en gang en demokratisk opplegg fordi man har ikke tid til å ha mange saker på menighetsmøtene som er sjeldne. Til vanlig er det derfor en leder som skjærer igjennom. Ordene man bruker i slike sammenhenger stemmer ikke med virkeligheten: "Kjære venner." "Vi er en stor familie". For når venner og familier tar beslutninger, passer man først på å sjekke personlige forhold, og deretter tar man hensyn til dem. Som sagt så går lederskap ut på at noen har retten til å ikke ta hensyn. Hvis lederen skal ta 100 % hensyn, kan man like gjerne fjerne retten.

Eksempel på demokrati: En tradisjonell menighet har samlet inn penger som skal gis til fattige. Men så oppstår et problem: Musikklederen holder en fabelaktig tale på menighetsmøtet og overbeviser 51 % av menigheten til å bruke pengene til innkjøp av nytt flott flygel. Hva skjer? Etter avstemming, der 51 % stemmer for et flygel, brukes alle pengene til dette. Flertallet bestemmer. Halvparten av menigheten er nå jublende fornøyd. Den andre halvparten er kjempesure. Det er en spent situasjon som man bærer med seg videre.

Eksempel på elskekrati: En husmenighet har samlet inn penger til fattige. Men så oppstår et problem: Et medlem overbeviser 51 % av de andre om at pengene heller skal brukes til en koselig menighetstur. En demokratisk avstemming er utelukket, derfor må man diskutere seg frem til en løsning som er mest mulig skreddersydd til problemet. Etter hvert blir man enig om at halvparten av pengene skal sendes til fattige og halvparten skal brukes til menighetstur. Ingen i menigheten er nå superfornøyd. Ingen fikk jo viljen sin 100 %. Men alle er tilfredse. Alle har kommet til orde. Man har funnet en løsning som tar hensyn til alle. Stemningen er mindre spent enn i stormenigheten som nærmest er blitt delt i to.

Det er mulig elskekratiet finner en helt annen løsning enn å bruke halvparten av pengene til hvert sitt prosjekt, poenget er at elskekratiet ikke er bundet opp i demokrati eller hierarki. I en stormenighet er det umulig med elskekrati fordi matematisk må man diskutere halve natta i et halvt år for å bli enig fordi det er for mange deltagere i gruppen.

HUSMENIGHETER OG STYRINGSFORM
Hvis man bare skal se på hvor raskt man tar beslutninger, er det slik:

1. Diktator
2. Minimenighet med demokrati
3. Minimenighet med elskekrati
4. Middelsstor menighet med demokrati
5. Stor menighet med demokrati

Men raske beslutninger er ikke det eneste man må legge vekt på i menighetslivet.

Det er ikke alltid det er nødvendig at alle er enige. Men hvis det er en forutsetning, så kan en liten gruppe med demokrati gi kjappere beslutninger enn elskekrati. Det holder jo at 51 % av gruppen er enig før man tar en beslutning. Det tar lenger tid å få 100 % av gruppen enig. Man kan altså argumentere mot demokrati i stormenigheter (fordi det går tregt), men for demokrati i husmenigheter (fordi det går kjapt). Dette fordi i husmenigheter vil alle ha en sjanse til å komme til orde. Da gir ikke demokratiet like mange uheldige bivirkninger. Men jeg vil likevel holde en knapp på elskekratiet. Hvis husmenigheten har en demokratisk grunnmur, er jeg redd for at man for ofte vil ty til denne måten å avgjøre saker på. Det kan skape spenninger på samme måte som i stormenigheten som er beskrevet tidligere. Spenningene vil dog være mindre enn i stormenigheten fordi alle har en sjanse til å uttale seg.

Men det gjør selvsagt ingenting om man lar flertallet bestemme hva man skal ha til middag. Eller at man sier: "Jeg foreslår at vi denne gangen avgjør saken demokratisk". Da har man ikke demokrati som grunnmur, men som en praktisk løsning når det passer.

Men hvis man har demokrati som grunnmur, så velger man etter hvert en leder. Og denne lederen har en visjon eller et program som skal gjennomføres. Og så begynner man å prioritere dem som best kan støtte visjonen - de sterkeste. Og man ønsker å vokse. Prosjektene blir stadig større. Så dukker bivirkningene opp. Enkeltmennesker blir ikke sett.

HVORFOR IKKE LEDERSTYRT MENIGHET?
Det fins altså et alternativ til demokratiske stormenigheter. Det heter elskekratisk husmenighet. Men til nå er det få som har valgt dette i Norge. Frem til nå har det eneste alternativet til demokratisk stormenighet vært at menigheten skal styres av en karismatisk og hierarkisk superleder. "Demokrati fungerer ikke" sier de som tiltrekkes av denne løsningen. De synes menighetens fremdrift går for tregt. "Vi må ha tydelig lederskap. Vi må ha visjoner. Vi må bygge noe stort. Gud gir visjoner bare til enkeltmennesker, ikke til hele menigheter. Derfor må vi ha en sterk leder som viser veien fremover."

Teoretisk kan man tenke seg at dette er en idealmodell fordi det er bare de som lar seg motivere av lederen som velger å bli med. Når alle som deltar synes lederen er en kjempegrei og klok person, så vil de bøye seg lett for dennes beslutninger. Men blir det slik i praksis? Mennesker er fulle av ideer. Og vi er alle forskjellige, derfor vil det alltid være noen som ser en bedre løsning enn den lederen går for. Og jo flere lederen har etter seg, er det matematisk økende sannsynlighet for at stadig flere i flokken tenker ut bedre løsninger enn lederen. Lederen kan umulig være superklok på alle områder, derfor sier lederen nei til stadig flere smarte løsninger. Frustrasjonen sprer seg. Betaling må til for å holde på folk. Enten i form av lønn, eller i form av bedre stoler i salen og bedre musikk.

I visjonstyrte hierarkiske menigheter med en superleder ved roret, lar man visjonen gå foran verdiene. Man må blåse i at alle skal bli hørt. Man må blåse i å ta menneskelige hensyn når enkeltpersoner er slitne. Man må blåse i de beste ideene. Etter noen år hvor alt går oppover, begynner det derfor å butte, og menigheten stanser opp. Det vil si det blir gjennomtrekk. Stadig nye tiltrekkes av superlederen samtidig som det er en stadig strøm ut bakdøra. Når folk ikke føler seg elsket, men bare blir oppfordret til å gjøre tjeneste for visjonen, og ens egne ideer ikke kan tas i bruk, mister folk interessen.

Hvis det er så forferdelig som jeg beskriver her, hvorfor fungerer visjoner og hierarkier i bedrifter da? 1) I bedrifter får ansatte betaling. Folk sitter igjen med mer penger enn de kreftene de legger inn. Og da har man motivasjon til å fortsette selv om en del av sine egne ideer blir knust. Forøvrig vil folk selvsagt ha en arbeidsplass der de trives. Men pengene teller mest. Tenk deg at du roper ut i lunsjen på en stor bedrift: "Sorry alle sammen, men ingen vil få lønn fra nå av!" Hvor mange ville fortsatt gå på jobben? 2) Folk forventer ikke på en arbeidsplass å bli elsket. Folk forventer heller ikke å få mulighet til å spre kjærlighet. Ingen blir skuffet over dette.

Bedrifter lever av handel. Ved å bytte varer, kan mange få det bedre. I denne prosessen utløses det ofte et overskudd/forbedring til ansatte, eiere og kunder. Handel er ofte positivt. Men det nytter ikke å si til et gatebarn i Brasil at handel er bra. Gatebarnet må få kjærlighet på flere plan enn det økonomiske. Og det må skje nå, ikke når handelen i landet har økt levestandarden om tre generasjoner. Det er blant annet dette evangeliet handler om.

Selv om (som regel) handel er bra, og lederskap er bra, og bedrifter er bra, og betaling er bra, så gjelder ikke dette ved alle livets områder. I menigheter skal man først og fremst bygge mennesker, og dette skal/må skje uten at man selv jager etter en fortjeneste eller at man bare velger ut de med mest potensiale for visjonen. Derfor må man tenke anderledes enn i bedrifter. Hierarki er bra for bedrifter, men ikke for menigheter.

HVORFOR ER DET DA OK MED HIERARKI I KRISTNE ORGANISASJONER?
Hvis hierarki ikke er bra for menigheter, hvorfor er det da bra for kristne organisasjoner? Forskjellen er at menigheter skal utøve bred kjærlighet internt, mens kristne organisasjoner skal utøve smal kjærlighet eksternt. Kristne organisasjoner har ikke som første prioritering de menneskene som tilfeldigvis passerer forbi utenfor organisasjonen. Heller ikke de som arbeider i organisasjonen er første prioritet, selv om de kommer høyere opp på listen. Øverst på prioriteringslisten er topplederens visjon. Sluttbrukerne. Et eksempel er bygging av barnehjem til gatebarn i Brasil. Det er et flott organisasjonsprosjekt som gir kjærlighet. Og med hierarki blir det fart på visjonen. Bra. Men internt i organisasjonen har kjærligheten dårligere rammer enn i en ikke-hierarkisk husmenighet.

Jeg sier ikke at det er automatikk i husmenigheter. Jeg sier bare at rammene er bedre. I en husmenighet er det bedre rammer for å bli bygget i tre dimensjoner: Ditt forhold til Gud, ditt forhold til andre, ditt forhold til deg selv. Det er bedre rammer for intern kjærlighet, altså at folk ser deg og dine behov, og at du ser andre og deres behov. Kort sagt: I husmenighet er det lettere å gi en oppmuntring fordi du oppdager hva du kan si som en oppmuntring. Og hvis du kan oppleve dette fordi rammene gjør det mulig, kan også naboen din oppleve det hvis han blir med i husmenigheten. Men naboen vil ikke oppleve like skreddersydde oppmuntringer hvis han deltar i et storhierarki i en kristen organisasjon. For den er preget av jobbing og travelhet. Han blir ikke engang invitert inn! For han passer ikke inn i visjonen. Naboen er jo ikke et gatebarn fra Brasil.

Kristne organiasjoner med visjoner, hierarki og masse jobbing er kjempebra - for helt bestemte smale oppgaver som skal levere ekstern kjærlighet. Men et slikt styresett er ikke ment for menigheter.

Nå var jeg grei som valgte noe så fint som et barnehjem som eksempel på hva en kristen organisasjon bygger. Dessverre er det mange menigheter som ligner på kristne organisasjoner i struktur, men der prosjektene bare en kopi av fjorårets kirketradisjon - altså prosjekter som betyr svært lite for enkeltmennesker. Man synger i kor, preker og holder gudstjenester der det er lite kjærlighet å hente fra benken foran. Hverken den interne eller den eksterne kjærligheten er noe å skrive hjem om. Menighetslivet er en dårlig hybrid. Man bruker en struktur som passer til å gi kjærlighet utad, samtidig som prosjektene er innadrettet. For å rydde opp i dette, ser jeg ingen annen løsning ennå dele menigheter og kristne organisasjoner. Kristne bør først få mer varme i det interne menighetslivet. Da er ikke-hierarkisk husmenighet den beste løsningen. Der ser man hele mennesker. Som nummer to kan man bli med i en kristen hierarkisk organisasjon som er strømlinjeformet for å løse en smalsporet oppgave.

En del tradisjonelle menigheter forsøker seg på begge deler. Det går ikke. De har forstått at det lønner seg å samle seg i små husgrupper hvis man skal oppleve mer intern kjærlighet. Men når man oppretter slike grupper, tør man ikke samtidig å kutte ned på de gamle kirketradisjonene. Dermed er man like kort.

Hierarki passer til slike kjærlighetsprosjekter:

• Flydropp av tepper ved et katastrofeområde. Dette er upresis kjærlighet til en stor gruppe. Noen trenger ikke tepper, men medisiner. Andre trenger hverken tepper eller medisiner, men en hånd å holde i. Men ved en katastrofe kan det likevel være riktig at noen pøser på med det man har (f eks tepper) - i stor skala fortest mulig. For å få til et så stort enkeltprosjekt, må man ha hierarki.
• Bygging av barnehjem. Dette er presis kjærlighet til en utvalgt gruppe. Men de som gjør tjeneste, opplever lite kjærlighet internt i organisasjonen.

Ikke-hierarki passer til slike kjærlighetsprosjekter:

• Menighetsfellesskap. Dette er presis kjærlighet til mange enkeltmennesker. Ikke mange under samme paraply, men mange når man legger sammen alle husmenighetene. Ikke-hierarkiske husmenigheter kan se hele mennesker, og er ikke et smalsporet opplegg der man kun deler ut mat eller kun underviser eller kun gjør tjeneste eller kun prioriterer en utvalgt gruppe.

Derfor trengs det ledere (hierarki/demokrati) i kristne organisasjoner, og tjenere (elskekrati) i kristne (hus-)menigheter.

KAN EN FLOTT VISJON FJERNE BIVIRKNINGENE?
Hva hvis visjonen til stormenigheten er å bygge en kjærlighetsfull menighet, da? En menighet som ser enkeltmennesker? Er det da optimalt med demokrati-hierarki? Nei, for da er vi tilbake til argumentene for hvorfor elskekrati er bedre enn demokrati-hierarki. For å bygge enkeltmennesker tredimensjonalt, unngå spenninger, gi kjærligheten best mulig rammer, ikke gjøre forskjell på svake og sterke, ikke bruke opp kreftene på indirekte byråkrati-tjenester, samt ha bibelsk gjensidig underordning og forhindre slagside i nådegaver, må menigheten være liten og ikke-hierarkisk. Verdiene må settes foran visjonene.

Både kristne organisasjoner og kristne organismer kan altså spre kjærlighet. Men kristne organisasjoner sprer mest kjærlighet utenfor organisasjonen. Kristne organismer sprer mest kjærlighet internt. "Elsk hverandre" er oppfordringen i Det nye testamentet.

Det fins altså ikke bare to menighetsmodeller, men tre:

• sterkt hierarkisk med superleder (stormenighet)
• demokratisk med noe svakere hierarki (stormenighet)
• ikke-hierarkisk husmenighet (minimenighet)

Når folk spør om man bør ha superleder i menigheten eller om det er best med demokrati, svarer jeg: Ingen av delene. Det fins nemlig enda en løsning.