Av Sjur Jansen
I det nye testamentet ser vi at det var mann som nylig var blitt kristen som døpte Paulus. Det var ikke en kirkelig embetsperson i form av en prest, pastor eller biskop som utførte håndspåleggelse og dåp.
Også Filip er et eksempel på det allmenne prestedømme, han reiste rundt på egen hånd og evangeliserte og døpte. Heller ikke Filip var pastor, prest eller biskop.
Da apostlene var døde, vokste det frem hierarkier i menighetene. Snart fikk man bybiskoper og landsbiskoper. Dette er begreper som ikke finnes i Det nye testamentet. Allerede omkring år 160 kom det protester på de nye kirkeordningene. Montanus fikk på denne tiden en stor tilhengerskare. Han mente at kristne kunne ha direkte kontakt med Den hellige ånd og at alle burde være prester. Vanlige kristne ble oppfordret til å døpe og lede nattverdsfeiringen. Paulus var det store forbildet for montanistene.
Alt dette støtter jeg. Men Montanus hadde synspunkter som jeg overhodet ikke støtter. Han trodde nesten at han var Gud selv. Men poenget i denne artikkelen er ikke å drøfte dette, men å vise at det allmenne prestedømme har vært under debatt fra første stund. Vel, ikke fra første stund. For i starten var det nok ikke debatt. Jeg kjenner ikke til noen som mente at dåpen av Paulus var ugyldig. Først måtte selvsagt det allmenne prestedømme settes under press og fjernes, før protestene dukket opp.
FORSVANT PÅ 700-TALLET
Embetskirken var motstandere av montanistene, bortsett fra biskop Ireneus i Lyon som forsøkte å bygge en viss bro med skrifter og relasjoner. Men snart fornektet embetskirken de dåpshandlingene som montanistene foretok. Kjetterstempelet kom frem, og keiser Honorius utstedte dødstraff for montanistene i år 407 og bevegelsen forsvant etter hvert fra historien, bortsett fra noen rester på 700-tallet.
MARTYRDØD OG SUKSESJON
En viss overlapp mellom embetskirken og montanistene var det ved synet på martyrdøden. Ignatius (år 110), som er den første som ivrig argumenterer for embetskirke, gledet seg til sin martyrdød. Det samme gjaldt for montanistene. Blant dem skulle du helst ikke forsøke å flykte hvis du ble utsatt for forfølgelser eller fare for martyrdød.
En annen overlapp er at begge gruppene mente å bevise en ubrutt linje bakover til urmenighetene, noe som ikke burde være så veldig vanskelig for noen av dem, da det er snakk om bare 70 år etter at den siste av apostlene gikk bort.
Embetskirken mente å vise en apostelsuksesjon, men montalistene mente å vise en profetsuksesjon.
Blant de urkristne tuslet det rundt både aposteler og profeter som reiste mellom menighetene. I hver menighet var det en gruppe av eldste. I etterbibelsk tid innførte man en toppleder på hvert sted. Enkelte mener at disse topplederne ikke likte innblandingen fra de omreisende profetene, og at dette var en av grunnene til at embetskirken stadig ble strammere hierarkisk. Man godtok opprinnelig apostlene fordi disse var opptatt av læren. Det var håndfast. Men profetene som fortsatte å reise rundt, skapte bry for hver menighetsleder med sin åndelighet.
FAREN VED DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Så dukker superåndelige Montanus opp på banen og kaller seg profet. Og når han tar helt av og tror at han nesten er Gud selv, så blir det siste spiker i kista for profetene. Og det allmenne prestedømme. Embetskirken strammer inn. Vi må ikke ha profeter, for de er jo gale, og vi må ikke ha et allment prestedømme for det slipper løs gale mennesker i menighetene.
Slik er debatten også i dag. Faren for overgrep, feil teologi og gale mennesker gjør at man ikke slipper løs det allmenne prestedømme. Kun prest eller pastor skal døpe.
Men det var det allmenne prestedømmet som døpte Paulus.
Mitt syn er at vi må slippe løs det allmenne prestedømme selv om det innebærer en risiko for gale mennesker. For det er flere fordeler enn ulemper med det allmenne prestedømme.
Dessuten inneholder også hierarkiene risiko. Det har historien vist. Siden begge modeller inneholder risiko, bør vi holde oss til originalmodellen som døpte Paulus: Det allmenne prestedømme.
Kilder:
Frikirkens historie, en bok av Gunnar Westin
Wikipedia, internettleksikon
Det nye testamentet
Catholic Encyclopedia på internett
I det nye testamentet ser vi at det var mann som nylig var blitt kristen som døpte Paulus. Det var ikke en kirkelig embetsperson i form av en prest, pastor eller biskop som utførte håndspåleggelse og dåp.
Også Filip er et eksempel på det allmenne prestedømme, han reiste rundt på egen hånd og evangeliserte og døpte. Heller ikke Filip var pastor, prest eller biskop.
Da apostlene var døde, vokste det frem hierarkier i menighetene. Snart fikk man bybiskoper og landsbiskoper. Dette er begreper som ikke finnes i Det nye testamentet. Allerede omkring år 160 kom det protester på de nye kirkeordningene. Montanus fikk på denne tiden en stor tilhengerskare. Han mente at kristne kunne ha direkte kontakt med Den hellige ånd og at alle burde være prester. Vanlige kristne ble oppfordret til å døpe og lede nattverdsfeiringen. Paulus var det store forbildet for montanistene.
Alt dette støtter jeg. Men Montanus hadde synspunkter som jeg overhodet ikke støtter. Han trodde nesten at han var Gud selv. Men poenget i denne artikkelen er ikke å drøfte dette, men å vise at det allmenne prestedømme har vært under debatt fra første stund. Vel, ikke fra første stund. For i starten var det nok ikke debatt. Jeg kjenner ikke til noen som mente at dåpen av Paulus var ugyldig. Først måtte selvsagt det allmenne prestedømme settes under press og fjernes, før protestene dukket opp.
FORSVANT PÅ 700-TALLET
Embetskirken var motstandere av montanistene, bortsett fra biskop Ireneus i Lyon som forsøkte å bygge en viss bro med skrifter og relasjoner. Men snart fornektet embetskirken de dåpshandlingene som montanistene foretok. Kjetterstempelet kom frem, og keiser Honorius utstedte dødstraff for montanistene i år 407 og bevegelsen forsvant etter hvert fra historien, bortsett fra noen rester på 700-tallet.
MARTYRDØD OG SUKSESJON
En viss overlapp mellom embetskirken og montanistene var det ved synet på martyrdøden. Ignatius (år 110), som er den første som ivrig argumenterer for embetskirke, gledet seg til sin martyrdød. Det samme gjaldt for montanistene. Blant dem skulle du helst ikke forsøke å flykte hvis du ble utsatt for forfølgelser eller fare for martyrdød.
En annen overlapp er at begge gruppene mente å bevise en ubrutt linje bakover til urmenighetene, noe som ikke burde være så veldig vanskelig for noen av dem, da det er snakk om bare 70 år etter at den siste av apostlene gikk bort.
Embetskirken mente å vise en apostelsuksesjon, men montalistene mente å vise en profetsuksesjon.
Blant de urkristne tuslet det rundt både aposteler og profeter som reiste mellom menighetene. I hver menighet var det en gruppe av eldste. I etterbibelsk tid innførte man en toppleder på hvert sted. Enkelte mener at disse topplederne ikke likte innblandingen fra de omreisende profetene, og at dette var en av grunnene til at embetskirken stadig ble strammere hierarkisk. Man godtok opprinnelig apostlene fordi disse var opptatt av læren. Det var håndfast. Men profetene som fortsatte å reise rundt, skapte bry for hver menighetsleder med sin åndelighet.
FAREN VED DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Så dukker superåndelige Montanus opp på banen og kaller seg profet. Og når han tar helt av og tror at han nesten er Gud selv, så blir det siste spiker i kista for profetene. Og det allmenne prestedømme. Embetskirken strammer inn. Vi må ikke ha profeter, for de er jo gale, og vi må ikke ha et allment prestedømme for det slipper løs gale mennesker i menighetene.
Slik er debatten også i dag. Faren for overgrep, feil teologi og gale mennesker gjør at man ikke slipper løs det allmenne prestedømme. Kun prest eller pastor skal døpe.
Men det var det allmenne prestedømmet som døpte Paulus.
Mitt syn er at vi må slippe løs det allmenne prestedømme selv om det innebærer en risiko for gale mennesker. For det er flere fordeler enn ulemper med det allmenne prestedømme.
Dessuten inneholder også hierarkiene risiko. Det har historien vist. Siden begge modeller inneholder risiko, bør vi holde oss til originalmodellen som døpte Paulus: Det allmenne prestedømme.
Kilder:
Frikirkens historie, en bok av Gunnar Westin
Wikipedia, internettleksikon
Det nye testamentet
Catholic Encyclopedia på internett
Kommentarer