Av Sjur Jansen
Da disiplene diskuterte hvem av dem som var størst, plasserte Jesus et barn midt mellom dem og holdet armene beskyttende rundt barnet. Slik oppførsel er å være størst.
Og vi kjenner alle de andre hintene vi får: om gi et glass vann, om besøke noen i fengsel, osv. Jeg synes det er stor avstand mellom disse verdiene og hva dagens kristenledere lærer bort. En amerikansk suksesspastor skriver i en av sine bøker om lederskap hva han gjorde da han kom til en middelsstor menighet (mine uthevinger):
"Oppgaven som lå foran meg var klar og tydelig. Jeg måtte fjerne de svake lederne jeg hadde og få inn nye. (...) Jeg erstattet de svakeste umiddelbart med de beste arbeiderne jeg kunne finne. Så begynte jeg å jobbe med middelsjiktet. (...) Ved slutten av det tredje året var jeg ferdig med utrenskningen. (...) På mindre enn ti år ble menigheten tre ganger så stor. Og det årlige budsjettet vokste fra 0,8 mill til 5 millioner dollar."
Det gir selvsagt et endimensjonalt bilde å trekke noen få setninger ut av en bok. Lederskap i menigheter går ikke bare ut på å fjerne de svake, men også å få i gang grupper som kan hjelpe svake. Selvsagt. Likevel skurrer et slikt lederskapsopplegg for meg. Lederskap har den bivirkningen at man graderer folk etter hvilken innsats de kan gjøre og hvor flinke de er. Tjenerskap bryr seg ikke om det. Tjenerskap besøker folk i fengsel selv om de innsatte ikke kan bidra med innsats i en visjon. Men det er ikke tjenerskap som er forbildet for norske frimenighetspastorer i dag. Forbildet er sterkt lederskap. På ti år kan man da bli tre ganger så stor slik som denne superpastoren.
Hvis du starter husmenighet sammen med to andre, og dere ønsker å gjøre større suksess enn verdens flinkeste pastorer, har dere altså ti år på dere til å vokse fra tre personer til ti personer. Hvis man velger husmenighet og det allmenne prestedømme utløses, kan man med minimale midler og med helt andre verdier, vokse mye mer enn med lederskap og hierarki.
DYRT MED STORDRIFT
Denne superlederen jeg siterte tok over en menighet med tusen medlemmer. Etter ti år var det tre tusen medlemmer og et årlig budsjett på 30 millioner kroner. Det er 10 000 kroner pr medlem. Eller 40 000 kr pr familie. Hver familie bidro med 40 000 kr hver, enten i form av å gi penger rett fra lønnen, eller ved å jobbe gratis for aktiviteter som gir inntekter. Hver familie bidro til en sum på 40 000 kroner. Hvert år.
HVA MED Å LEKE STORMENIGHET I MINIMENIGHET?
La meg overføre dette til en husmenighet for å leke litt med tallene og bruke samme tankesett som i en tradisjonell menighet. Skal husmenigheten vokse fra tre til ti personer på ti år, starter den altså med et årlig budsjett på 30 000 kr (tre personer) og ender med et budsjett på 100 000 kr (10 personer). La oss si 50 000 i gjennomsnitt (5 personer).
Er du med i en husmenighet? Hvis vi blåser i verdiene, kan dere betale kjendiser 50 000 i året til å spise middag sammen med dere i husmenigheten. Så kan du nevne for venner og bekjente at de har mulighet til å treffe kjendiser hjemme hos dere i husmenigheten. Jeg tror husmenigheten vokser fortere enn superleder-menigheten da.
Er sammenligningen urettferdig? Men er det ikke greit å gi sparken til de svake? Er det ikke de flinkeste talerne og musikerne som pleier å stå på kirkescenene? Blir de ikke betalt for sin innsats? Da må det vel være greit å betale en kristenkjendis, for eksempel en biskop, forfatter eller en kjent gospelsanger, til å spise middag i husmenigheten? Det trekker folk, og det er vel det menighet dreier seg om? Jeg håper du skjønner jeg ironiserer nå. Jeg anbefaler ikke å betale folk til å være trekkplaster i husmenigheten. Men for det første viser sammenligningen hvilke verdier den tradisjonelle menigheten bygger på. Når man flytter scenen, avisannonsene, lederskapet osv hjem, så tydeliggjøres verdiene. For det andre viser sammenligningen hvordan man kan oppnå mye mer i husmenighet til og med når man følger verdiene som stormenighetene har. I stormenighet forsvinner mesteparten av pengene i byråkrati. I husmenighet kan du derfor invitere større kjendiser enn i stormenighet!
Men egentlig mener jeg at man ikke skal følge verdiene til stormenighetene. Hvis man vil bruke 50 000 kr årlig, bør man prioritere de svakeste, ikke de flinkeste.
MENIGHETSKASSEN BRUKES INTERNT
Et problem med stormenigheter er at mesteparten av pengene brukes til det interne apparatet. Hvis stormenigheten hadde blitt delt opp i husmenigheter, ville det ikke ha vært nødvendig for hver familie å skaffe tusenvis av kroner for å holde hjulene i gang. Budsjettet i husmenigheter, for at husmenigheten skal eksistere, er NULL. Hus og mat må man ha fra før uansett. Hver eneste krone man samler inn i husmenigheter, kan sendes eller gis direkte til dem som trenger det.
Hvis man legger bort verdiene et øyeblikk og bare skal finne noe som lokker folk til husmenighet, kan man si: "Bli med i husmenighet, så sparer du tusenvis av kroner i kollekt hvert år!" Vel, det er et like etisk argument som å si: "Kom til vår tradisjonelle menighet og hør superflinke kristenkjendiser synge for deg fra scenen."
JEG STØTTER BÅDE HUSMENIGHETER OG TRADISJONELLE MENIGHETER
Du synes kanskje ikke noe om at jeg sammenligner to menighetsmodeller på denne måten. Men jeg synes det er viktig å snakke åpent om menighetsmodellenes fordeler og ulemper.
Selv om jeg kommer med systemkritikk, så ønsker jeg tradisjonelle menigheter alt godt. Jeg hjelper for eksempel en tradisjonell menighet med brosjyrer, annonser og andre ting. Tradisjonelle menigheter gjør mye bra. Bildet er selvsagt ikke sort hvitt. Men jeg håper at mine artikler kan bidra til å gi deg som ikke blir sett i tradisjonell menighet et alternativ: husmenighet.
Da disiplene diskuterte hvem av dem som var størst, plasserte Jesus et barn midt mellom dem og holdet armene beskyttende rundt barnet. Slik oppførsel er å være størst.
Og vi kjenner alle de andre hintene vi får: om gi et glass vann, om besøke noen i fengsel, osv. Jeg synes det er stor avstand mellom disse verdiene og hva dagens kristenledere lærer bort. En amerikansk suksesspastor skriver i en av sine bøker om lederskap hva han gjorde da han kom til en middelsstor menighet (mine uthevinger):
"Oppgaven som lå foran meg var klar og tydelig. Jeg måtte fjerne de svake lederne jeg hadde og få inn nye. (...) Jeg erstattet de svakeste umiddelbart med de beste arbeiderne jeg kunne finne. Så begynte jeg å jobbe med middelsjiktet. (...) Ved slutten av det tredje året var jeg ferdig med utrenskningen. (...) På mindre enn ti år ble menigheten tre ganger så stor. Og det årlige budsjettet vokste fra 0,8 mill til 5 millioner dollar."
Det gir selvsagt et endimensjonalt bilde å trekke noen få setninger ut av en bok. Lederskap i menigheter går ikke bare ut på å fjerne de svake, men også å få i gang grupper som kan hjelpe svake. Selvsagt. Likevel skurrer et slikt lederskapsopplegg for meg. Lederskap har den bivirkningen at man graderer folk etter hvilken innsats de kan gjøre og hvor flinke de er. Tjenerskap bryr seg ikke om det. Tjenerskap besøker folk i fengsel selv om de innsatte ikke kan bidra med innsats i en visjon. Men det er ikke tjenerskap som er forbildet for norske frimenighetspastorer i dag. Forbildet er sterkt lederskap. På ti år kan man da bli tre ganger så stor slik som denne superpastoren.
Hvis du starter husmenighet sammen med to andre, og dere ønsker å gjøre større suksess enn verdens flinkeste pastorer, har dere altså ti år på dere til å vokse fra tre personer til ti personer. Hvis man velger husmenighet og det allmenne prestedømme utløses, kan man med minimale midler og med helt andre verdier, vokse mye mer enn med lederskap og hierarki.
DYRT MED STORDRIFT
Denne superlederen jeg siterte tok over en menighet med tusen medlemmer. Etter ti år var det tre tusen medlemmer og et årlig budsjett på 30 millioner kroner. Det er 10 000 kroner pr medlem. Eller 40 000 kr pr familie. Hver familie bidro med 40 000 kr hver, enten i form av å gi penger rett fra lønnen, eller ved å jobbe gratis for aktiviteter som gir inntekter. Hver familie bidro til en sum på 40 000 kroner. Hvert år.
HVA MED Å LEKE STORMENIGHET I MINIMENIGHET?
La meg overføre dette til en husmenighet for å leke litt med tallene og bruke samme tankesett som i en tradisjonell menighet. Skal husmenigheten vokse fra tre til ti personer på ti år, starter den altså med et årlig budsjett på 30 000 kr (tre personer) og ender med et budsjett på 100 000 kr (10 personer). La oss si 50 000 i gjennomsnitt (5 personer).
Er du med i en husmenighet? Hvis vi blåser i verdiene, kan dere betale kjendiser 50 000 i året til å spise middag sammen med dere i husmenigheten. Så kan du nevne for venner og bekjente at de har mulighet til å treffe kjendiser hjemme hos dere i husmenigheten. Jeg tror husmenigheten vokser fortere enn superleder-menigheten da.
Er sammenligningen urettferdig? Men er det ikke greit å gi sparken til de svake? Er det ikke de flinkeste talerne og musikerne som pleier å stå på kirkescenene? Blir de ikke betalt for sin innsats? Da må det vel være greit å betale en kristenkjendis, for eksempel en biskop, forfatter eller en kjent gospelsanger, til å spise middag i husmenigheten? Det trekker folk, og det er vel det menighet dreier seg om? Jeg håper du skjønner jeg ironiserer nå. Jeg anbefaler ikke å betale folk til å være trekkplaster i husmenigheten. Men for det første viser sammenligningen hvilke verdier den tradisjonelle menigheten bygger på. Når man flytter scenen, avisannonsene, lederskapet osv hjem, så tydeliggjøres verdiene. For det andre viser sammenligningen hvordan man kan oppnå mye mer i husmenighet til og med når man følger verdiene som stormenighetene har. I stormenighet forsvinner mesteparten av pengene i byråkrati. I husmenighet kan du derfor invitere større kjendiser enn i stormenighet!
Men egentlig mener jeg at man ikke skal følge verdiene til stormenighetene. Hvis man vil bruke 50 000 kr årlig, bør man prioritere de svakeste, ikke de flinkeste.
MENIGHETSKASSEN BRUKES INTERNT
Et problem med stormenigheter er at mesteparten av pengene brukes til det interne apparatet. Hvis stormenigheten hadde blitt delt opp i husmenigheter, ville det ikke ha vært nødvendig for hver familie å skaffe tusenvis av kroner for å holde hjulene i gang. Budsjettet i husmenigheter, for at husmenigheten skal eksistere, er NULL. Hus og mat må man ha fra før uansett. Hver eneste krone man samler inn i husmenigheter, kan sendes eller gis direkte til dem som trenger det.
Hvis man legger bort verdiene et øyeblikk og bare skal finne noe som lokker folk til husmenighet, kan man si: "Bli med i husmenighet, så sparer du tusenvis av kroner i kollekt hvert år!" Vel, det er et like etisk argument som å si: "Kom til vår tradisjonelle menighet og hør superflinke kristenkjendiser synge for deg fra scenen."
JEG STØTTER BÅDE HUSMENIGHETER OG TRADISJONELLE MENIGHETER
Du synes kanskje ikke noe om at jeg sammenligner to menighetsmodeller på denne måten. Men jeg synes det er viktig å snakke åpent om menighetsmodellenes fordeler og ulemper.
Selv om jeg kommer med systemkritikk, så ønsker jeg tradisjonelle menigheter alt godt. Jeg hjelper for eksempel en tradisjonell menighet med brosjyrer, annonser og andre ting. Tradisjonelle menigheter gjør mye bra. Bildet er selvsagt ikke sort hvitt. Men jeg håper at mine artikler kan bidra til å gi deg som ikke blir sett i tradisjonell menighet et alternativ: husmenighet.
Kommentarer