Prester og pastorer liker å preke om holdninger. Men det er ikke bare bare holdninger som avgjør om man ser enkeltmennesker. Det handler også om menighetens ordninger, slik som møtesyklus, hvem som bestemmer, scenekultur, virkegrener, hvor mange som møtes, struktur, og mye annet. Dette er gamle tradisjoner som skaper vegger mot enkeltmennesker.
HUSGRUPPER BØR IKKE LIGGE UNDER STORMENIGHETEN
Selv når menighetene starter husgrupper, så blir man ikke kvitt kreftene som ligger i tradisjonene. Det er gjerne en leder som skal holde et innlegg hver gang, og det er lederen som staker ut kursen. I tillegg føler slike husgrupper forpliktelse til å holde liv i stormenighetens møtevirksomhet og aktiviteter. Husgruppene blir som en tilleggsaktivitet til alle de andre aktivitetene.For å makte å starte noe nytt, noe som ikke er preget av etterbibelske tradisjoner, må hussamlinger ikke ligge hierarkisk under tradisjonsmenigheten.
KJEMPEGAMLE ORDNINGER
Mye av dagens meninghetsordning oppsto allerede i 2. og 3. generasjons kristne. Da lagde man hierarki. Man innførte at biskop og eldste skulle splittes i to funksjoner. I de neste generasjonene bygde man også kirker. Dermed forsvant kjærlighetsmåltidene der man kunne bygge hverandre. Og nattverden ble til en kjeksbit. Man satt ikke lenger rundt et bord, men måtte gå frem i kirken en etter en.
I dag ligger tyngdepunktet fremdeles fremme i kirken, med musikk, scenebelysning og røykmaskiner. Og prekestol og vakker kunst. Jeg har ikke noe i mot dette. Men jeg tror ikke det er heldig at tyngdepunktet ligger der. Det kan sikkert finnes noen etterbibelske tradisjoner som er gode, disse står vi fritt til å velge inn eller ut av menigheten.
NOEN ORDNINGER ER OBLIGATORISKE
Noen tradisjoner er derimot obligatoriske ut fra Det nye testamentet. For eksempel dåp og nattverd. Disse ønsker jeg selvsagt ikke å fjerne.
IKKE HUSPLIKT
Ursamlingene foregikk i hjemmene, men dette er ikke noen pliktløsning for kristne i dag. Jeg mener bare at den løsningen generelt sett er bedre enn kirkebygninger.
GODE OG DÅRLIGE TRADISJONER
Når jeg er kritisk til tradisjoner, så er jeg altså ikke kritisk til tradisjonene fra Det nye testamentet. Jeg er heller ikke kritisk til tradisjoner som fenomen. Det fins både gode og dårlige tradisjoner. Men jeg er kritisk til mange etterbibelske tradisjoner som binder mennesker slik at det allmenne prestedømme ikke utløses. Og jeg er kritisk til de tradisjonene som skaper vegger mot enkeltmennesker.
PRAKTISK OG BIBELSK LØSNING
Husmenighet er en praktisk ordning som ser enkeltmennesker. Det var slik mange urmenigheter organiserte seg. Kirker begynte man å bygge først på 400-tallet. I utgangspunktet er det ikke noe galt med kirkebygg. Jeg er ikke prinsipelt i mot. Det nye testamentet viser at husmenighetene også samlet seg i større samlinger, så det kan være praktisk med en egen bygning. Men når kirkebygget får en toppleder og hele menighetslivet skal starte ut fra kirkebygget, blir det feil. En slik løsning har for mange bivirkninger. Tyngdepunktet bør ligge i hussamlingene.
BLI SETT
I husmenighet samles man rundt et måltid. Fra første minutt blir man bedre sett enn i en tradisjonell menighet. Alle kan komme til orde. Man samtaler om hva som helst. Det er ingen pastor eller prest. Men det kan selvsagt være hyrdelignende personer der. Så er det bønn, eller videre samtaler om poenger fra Bibelen, eller nattverd.
I løpet av samlingen kan man også drøfte om det er noen man kjenner som trenger en håndsrekning. Da kan hele husmenigheten bidra, man behøver ikke gjøre tjeneste alene. Slik er det ofte i tradisjonelle menigheter. I kirkebygningen kan man gjøre tjeneste sammen, men en tjeneste i hverdagen må man gjøre alene.
I husmenighet er det slik at hvis noen i husmenigheten er slitne, kan man eventuelt utsette håndsrekningen. Ingen ledere bestemmer, man blir enige slik venner eller bekjente gjør.
En gang i blant er det storsamling med andre husmenigheter. Men det er ikke et ukentlig stort menighetsapparat med mange aktiviteter som sluker krefter og som får øynene bort fra enkeltmennesker.
HUSGRUPPER BØR IKKE LIGGE UNDER STORMENIGHETEN
Selv når menighetene starter husgrupper, så blir man ikke kvitt kreftene som ligger i tradisjonene. Det er gjerne en leder som skal holde et innlegg hver gang, og det er lederen som staker ut kursen. I tillegg føler slike husgrupper forpliktelse til å holde liv i stormenighetens møtevirksomhet og aktiviteter. Husgruppene blir som en tilleggsaktivitet til alle de andre aktivitetene.For å makte å starte noe nytt, noe som ikke er preget av etterbibelske tradisjoner, må hussamlinger ikke ligge hierarkisk under tradisjonsmenigheten.
KJEMPEGAMLE ORDNINGER
Mye av dagens meninghetsordning oppsto allerede i 2. og 3. generasjons kristne. Da lagde man hierarki. Man innførte at biskop og eldste skulle splittes i to funksjoner. I de neste generasjonene bygde man også kirker. Dermed forsvant kjærlighetsmåltidene der man kunne bygge hverandre. Og nattverden ble til en kjeksbit. Man satt ikke lenger rundt et bord, men måtte gå frem i kirken en etter en.
I dag ligger tyngdepunktet fremdeles fremme i kirken, med musikk, scenebelysning og røykmaskiner. Og prekestol og vakker kunst. Jeg har ikke noe i mot dette. Men jeg tror ikke det er heldig at tyngdepunktet ligger der. Det kan sikkert finnes noen etterbibelske tradisjoner som er gode, disse står vi fritt til å velge inn eller ut av menigheten.
NOEN ORDNINGER ER OBLIGATORISKE
Noen tradisjoner er derimot obligatoriske ut fra Det nye testamentet. For eksempel dåp og nattverd. Disse ønsker jeg selvsagt ikke å fjerne.
IKKE HUSPLIKT
Ursamlingene foregikk i hjemmene, men dette er ikke noen pliktløsning for kristne i dag. Jeg mener bare at den løsningen generelt sett er bedre enn kirkebygninger.
GODE OG DÅRLIGE TRADISJONER
Når jeg er kritisk til tradisjoner, så er jeg altså ikke kritisk til tradisjonene fra Det nye testamentet. Jeg er heller ikke kritisk til tradisjoner som fenomen. Det fins både gode og dårlige tradisjoner. Men jeg er kritisk til mange etterbibelske tradisjoner som binder mennesker slik at det allmenne prestedømme ikke utløses. Og jeg er kritisk til de tradisjonene som skaper vegger mot enkeltmennesker.
PRAKTISK OG BIBELSK LØSNING
Husmenighet er en praktisk ordning som ser enkeltmennesker. Det var slik mange urmenigheter organiserte seg. Kirker begynte man å bygge først på 400-tallet. I utgangspunktet er det ikke noe galt med kirkebygg. Jeg er ikke prinsipelt i mot. Det nye testamentet viser at husmenighetene også samlet seg i større samlinger, så det kan være praktisk med en egen bygning. Men når kirkebygget får en toppleder og hele menighetslivet skal starte ut fra kirkebygget, blir det feil. En slik løsning har for mange bivirkninger. Tyngdepunktet bør ligge i hussamlingene.
BLI SETT
I husmenighet samles man rundt et måltid. Fra første minutt blir man bedre sett enn i en tradisjonell menighet. Alle kan komme til orde. Man samtaler om hva som helst. Det er ingen pastor eller prest. Men det kan selvsagt være hyrdelignende personer der. Så er det bønn, eller videre samtaler om poenger fra Bibelen, eller nattverd.
I løpet av samlingen kan man også drøfte om det er noen man kjenner som trenger en håndsrekning. Da kan hele husmenigheten bidra, man behøver ikke gjøre tjeneste alene. Slik er det ofte i tradisjonelle menigheter. I kirkebygningen kan man gjøre tjeneste sammen, men en tjeneste i hverdagen må man gjøre alene.
I husmenighet er det slik at hvis noen i husmenigheten er slitne, kan man eventuelt utsette håndsrekningen. Ingen ledere bestemmer, man blir enige slik venner eller bekjente gjør.
En gang i blant er det storsamling med andre husmenigheter. Men det er ikke et ukentlig stort menighetsapparat med mange aktiviteter som sluker krefter og som får øynene bort fra enkeltmennesker.
Kommentarer