I norske menigheter er at det er vanskelige rammer for å uttrykke kjærlighet. Enkeltmennesker blir ikke sett. Derfor føler ikke folk seg elsket. Resultatet er lite vekst, både i hvert enkelt liv og i antall personer.
BLI MED OG FLYTT TYNGDEPUNKTET:
Fra -> Til
Preke -> Samtale
Kirkerom -> Hjemmene
Flest storsamlinger -> Flest småsamlinger
Kristenrock og orgel -> Enkeltmennesker
Tradisjoner -> Dynamikk
Fellesskafe ->Invitasjon hjem
Vanskelig å oppdage behov og svare på dem -> Lett å oppdage behov og svare på dem
Tjenester utføres i stort menighetsapparat (korsang og sentralbord) ->Tjenester utføres overfor enkeltmennesker (hjelpe en bekjent, undervise, be)
Vanskelig å organisere når det vokser. Avhengig av stadig større byråkrati og materielt utstyr. -> Lett å organisere når det vokser (man organiserer seg bort fra organisering)
Uforpliktende i stormenighet -> Naturlig frivillig forpliktelse når gruppen er liten
System med ledere, ansatte og frivillige -> Venner og bekjente
Passiviserende ved viktige dimensjoner (bønn, se enkeltmennesker) -> Aktiverende ved viktige dimensjoner (bønn, se enkeltmennesker)
Aktiverende ved uviktige dimensjoner (skrive rapporter) -> Passiverende ved uviktige dimensjoner (ikke behov for rapporter)
Ordninger som bremser det allmenne prestedømme -> Ordninger som åpner for det allmenne prestedømme
Vanskelig å høre Den hellige ånd -> Lettere å høre Den hellige ånd
Tellevekst -> Delevekst
Nakkefellesskap -> Ansiktfellesskap
Pastorer administrerer og preker -> Hyrdelignende personer bygger enkeltmennesker
Liten personlig livsutvikling -> Åpner for større personlig livsutvikling
Kort sagt, start opp hussamlinger sammen med noen du kjenner. Ikke forbered eller hold preken. Ikke bygg en kirkescene hjemme. Men lag mat og samtal rundt bordet. Be. Planlegg en håndsrekning. Oppmuntre hverandre. Det er menighet.
BLI MED OG FLYTT TYNGDEPUNKTET:
Fra -> Til
Preke -> Samtale
Kirkerom -> Hjemmene
Flest storsamlinger -> Flest småsamlinger
Kristenrock og orgel -> Enkeltmennesker
Tradisjoner -> Dynamikk
Fellesskafe ->Invitasjon hjem
Vanskelig å oppdage behov og svare på dem -> Lett å oppdage behov og svare på dem
Tjenester utføres i stort menighetsapparat (korsang og sentralbord) ->Tjenester utføres overfor enkeltmennesker (hjelpe en bekjent, undervise, be)
Vanskelig å organisere når det vokser. Avhengig av stadig større byråkrati og materielt utstyr. -> Lett å organisere når det vokser (man organiserer seg bort fra organisering)
Uforpliktende i stormenighet -> Naturlig frivillig forpliktelse når gruppen er liten
System med ledere, ansatte og frivillige -> Venner og bekjente
Passiviserende ved viktige dimensjoner (bønn, se enkeltmennesker) -> Aktiverende ved viktige dimensjoner (bønn, se enkeltmennesker)
Aktiverende ved uviktige dimensjoner (skrive rapporter) -> Passiverende ved uviktige dimensjoner (ikke behov for rapporter)
Ordninger som bremser det allmenne prestedømme -> Ordninger som åpner for det allmenne prestedømme
Vanskelig å høre Den hellige ånd -> Lettere å høre Den hellige ånd
Tellevekst -> Delevekst
Nakkefellesskap -> Ansiktfellesskap
Pastorer administrerer og preker -> Hyrdelignende personer bygger enkeltmennesker
Liten personlig livsutvikling -> Åpner for større personlig livsutvikling
Kort sagt, start opp hussamlinger sammen med noen du kjenner. Ikke forbered eller hold preken. Ikke bygg en kirkescene hjemme. Men lag mat og samtal rundt bordet. Be. Planlegg en håndsrekning. Oppmuntre hverandre. Det er menighet.
Kommentarer
Jeg heter Bjørn og går i din fars gamle menighet Sandnes Baptistkirke.
Du har mange spenstige tanker om det å bygge mennesker, og det med husmenighet fungerer sikkert utmerket mange steder.
Men tillat meg å komme med noen tanker om at det er ikke sikkert det passer for alle.
Janteloven er stor på vestlandet, og beskjedenhet blir sett på som en dyd. Både jeg og kona har mang en gang været frustrert over manglende vilje/ frimodighet til å åpne seg opp og dele i små forsamlinger. Både i bibelgrupper, cellegrupper og når menigheten blir delt opp i små grupper for å samtale om tema. Da har vi kjent hverandre i bibel/cellegruppene over lengre tid, og i menigheten kanskje hele livet.
Hvordan få til at alle føler seg likeverdige, og deltar ?
Hva med arbeid og prosjekter som krever store resurser, feks det å sende ut en misjonær eller det å representere kristen Norge i et samfunnsspørsmål. Ser du for deg at husmenighetene har en paraplyorganisasjon som tar seg av slikt.
Bjørn
Jeg var medlem i Sandnes for 25 år siden da lokalene lå i sentrum, men jeg var også med på flyttingen til Hana. Mange gode minner.
Passer ikke for alle?
Foreløpig er jeg sprø nok til å hevde at husmenighet passer for alle. Bortsett fra at det fins selvsagt svært beskjedne folk som vil svette uansett hvis de spiser middag med en håndfull andre. Og det finnes selvsagt husmenigheter med dårlig klima.
Jeg planlegger en artikkel om dette: Noen liker tradisjonell menighet. Andre sier de finner Gud når de går en tur i skogen. Er husmenighet bare en av mange muligheter?
Liten vilje til å dele?
Hvis det er menigheten som har tatt initiativet til å møtes i små grupper av en eller annen grunn, tror jeg iveren til å delta/bidra ofte kan være liten. Men tankesettet forandrer seg når 1) du selv tar initiativ sammen med noen, og 2) stormenigheten blir noe subsidiært, og 3) det ikke er noen leder for samlingen/gruppen.
Her ser det ut som at punkt 1 og 3 står i konflikt. Men det er på samme måte som når noen venner planlegger en hyttetur. Det vokser frem et felles ønske, det er ikke en leder som sier at nå skal vi på hyttetur.
Klimaet/rammene for samtale blir bedre:
1) Dere tar selv initiativ: Motivasjonen er større til å delta/bidra når dere selv har bestemt dere for å samles, enn når dere får beskjed fra stormenigheten om å drøfte et tema i en liten gruppe.
Derfor bør man legge tyngdepunktet i slike selvstendige små grupper.
2) Stormenigheten blir noe subsidiært: Ønsket om å bidra/dele kan være lavt når konklusjonene i gruppen likevel må kobles opp mot stormenigheten. Da vil konklusjonene møte motstand. Det er ikke økonomi, ledere, frivillige, kultur eller stor nok enighet til å gjennomføre konklusjonen. Men hvis gruppen selv har ansvaret, blir ideene anderledes (de blir innenfor hva gruppen kan utføre selv), og ideene møter ikke motstand fra andre (for stormenigheten er ikke koblet inn).
Når stormenigheten blir noe subsidiært, skjønner også alle i den lille husmenigheten at den ikke blir bedre enn man gjør den til selv. Det er ingen å skylde på, ingen leder og ingen stormenighet. Og hvis det er flere uker eller måneder til neste gudstjeneste med preken man vil koble seg på, så gir også det en motivasjon til å ha ”gudstjeneste” hver gang man møtes som husmenighet. Jeg tenker ikke på at man skal invitere folk til å preke i husmenigheten, men at alle har motivasjon til å dele. På den ene siden øker man risikoen, det er briste eller bære. Dette til forskjell til en tradisjonell menighet der apparatet sørger for at det blir gudstjeneste hver eneste uke. Men ved å øke risikoen, vil også det allmenne prestedømme flere steder utløses.
3) Det er ingen leder for samlingen: Når venner møtes til en middag, er det sjelden at noen klager over at folk ikke åpner seg eller deltar. Rundt et måltid åpner folk seg akkurat passe. Målet ved en vennemiddag er ikke vrenge sjela. På samme måte er det i husmenighet. Man skal ikke drive sjelesorg. Det kan man ta på tomannshånd.
Man slipper også en leder som sender stafettpinnen rundt og ber alle ved bordet komme med sitt synspunkt. Det er svett. Dynamikken forsvinner og man kjenner at personlige grenser presses. Med en leder for gruppa, havner man også fort i en tradisjonell rollefordeling der lederen holder en minipreken og setter i gang et program. Da passiviseres de andre, de forventer at lederen holder gruppen oppe med initiativ. Så ønsker kanskje lederen at de andre skal aktiveres. Lederen setter opp en liste over hvem som skal komme med et innlegg de neste gangene. Også dette blir svett. Det er mye bedre å la folk bidra når de selv føler det passer. Ledere kan være bra til å organisere et arbeid. Men en kristen samling er først og fremst et fellesskap der man skal bygge hverandre.
Menigheten er ett uansett:
Selv om man har delt seg inn i kirkesamfunn noe som Paulus var i mot (1. Kor 1:12), tror jeg alle kristne likevel er én menighet. Man er én menighet enten man vil eller ikke. Derfor mener jeg det er kunstig og feil at alle initiativ må kobles opp mot en spesiell stormenighet man har medlemsskap i. Enkelte steder blir man antagelig sett på som illojal hvis man starter opp en husgruppe eller et kor som ikke er godkjent av stormenigheten og der man ikke har sendt inn navneliste over deltagere.
Jeg tror du peker på noe viktig når du sier at når menigheten deles inn i små grupper, så er ikke folk ivrige til å dele. Hvorfor ikke ta konsekvensen av det? Hvorfor i det hele tatt holde på med et system som ikke fungerer særlig bra? Hvorfor legge tyngdepunktet i tradisjonelle rammer? Jeg sier ikke at storsamlingene bør fjernes. Men tyngdepunktet bør ikke ligge i stormenighetens initiativer, enten det er snakk om storsamlinger eller stormenighetens små grupper.
Du skriver: ” Janteloven er stor på vestlandet, og beskjedenhet blir sett på som en dyd.” Hvorfor ikke utnytte det? Å samles til husmenighet uten leder er noe av det mest beskjedne man kan holde på med. Ingen visjoner, ikke noe stort arbeid, ingen virkegrener, ikke noe som skaper overskrifter i kristne aviser.
Hvis man legger tyngdepunktet i slike selvstendige samlinger som ikke er underlagt stormenigheten, tror jeg også en del av frustrasjonen forvinner angående ting som ikke fungerer i stormenighet. Og da kommer man også til storsamling med et helt annet utgangspunkt. Da spiller det liten rolle om prekenen ikke er optimal eller om koret velger noen sanger man ikke liker.
Paraplyorganisasjon?
Mine tanker om dette er ikke ferdige, men foreløpig er jeg skeptisk. Forøvrig tror jeg Det nye testamentet ikke krever at en misjonær må ha en utsendermenighet i ryggen. Men det er selvsagt fint å støtte en misjonær. Én eller flere husmenigheter kan gå sammen om dette, uten å måtte ansette misjonæren.
Jeg er forøvrig ikke mot kristne organisasjoner. Det kan være organisasjoner som driver nødarbeid, bygger skoler, utgir bøker, eier kafeer, driver forskning, samler inn penger til misjonærer, arrangerer konserter eller hva det måtte være. Det er når slike aktiviteter slås sammen med menighetsliv, at det ikke blir optimale rammer for å bygge mennesker.
Takk for svar.
Du skriver:
Stormenigheten blir noe subsidiært: Ønsket om å bidra/dele kan være lavt når konklusjonene i gruppen likevel må kobles opp mot stormenigheten. Da vil konklusjonene møte motstand. Det er ikke økonomi, ledere, frivillige, kultur eller stor nok enighet til å gjennomføre konklusjonen. Men hvis gruppen selv har ansvaret, blir ideene anderledes (de blir innenfor hva gruppen kan utføre selv), og ideene møter ikke motstand fra andre (for stormenigheten er ikke koblet inn).
Ser du ikke faren for at små husmenigheter kan utvikle seg til sære sekter, når de ikke møter motstand for sine synspunkter. Ingen av oss har monopol på all kunskap og visdom, og trenger en korreks av og til, det er bare sundt.
En homogen husgruppe kan, dersom den ikke mottar impulser utenfra, utvikle seg i feil retning. Vi trenger å bryne våre meninger mot andres, og det er ikke sikkert at en husmenighet er et stort nok fora for det.
Du forstår sikkert, at jeg ikke deler din frykt for at mine/vår cellegruppes meninger skal møte motstand i menigheten. Det kan faktisk være det rette der og da.
Jeg er litt usikker på hva du mener om tilhørighet til et kirkesamfunn. Vil du at din husmenighet skal stå i feks baptistsamfunnet, eller vil du være fri og uavhengig.
Bjørn
Du skriver: ”Ser du ikke faren for at små husmenigheter kan utvikle seg til sære sekter, når de ikke møter motstand for sine synspunkter?”
Jo, det er en fare hvis husmenigheten isolerer seg. Derfor mener jeg at husmenigheter bør møte andre husmenigheter, andre tradisjonelle menigheter og andre kristne generelt. (Slik alle slags menigheter bør gjøre, ikke bare husmenigheter.)
Selv har jeg vært i husmenighet under ett år, og det er ikke mange av oss ennå, likevel har jeg vært både på Gjøvik, i Bærum, i Sandefjord og i Sandnes og møtt husmenighetsfolk og utvekslet tanker. I tillegg har jeg besøkt tradisjonelle menigheter, både gudstjenester og foredrag, og jeg har flere ganger hjulpet en tradisjonell menighet samt en kristen organisasjon med noen tjenester. Slik ser det ut til at de andre husmenighetsfolkene også opererer. Vi isolerer oss ikke. Vi er kanskje mer utadvendte enn vi var da vi var i tradisjonelle menigheter. Det gjelder ikke bare interaktivitet kristne i mellom.
Å ikke være underlagt en større menighet, gjør noe med holdningen. Man tar større ansvar. Å bli med i en husmenighet betyr ikke at man isolerer seg. Heller motsatt.
Du er usikker på om en husmenighet er et stort nok forum for å diskutere lære. Som sagt mener jeg det viktig å snakke med mange andre. Men når det er sagt, er det interessant å sammenligne husmenighet med tradisjonell menighet. Hvordan er debatten i tradisjonelle menigheter? Pleier det ikke å være styret som diskuterer læren på bakrommet? Er det virkelig vanlig med åpne debatter? Er det ikke stort sett økonomi som blir diskutert i årsmøtene?
Det at man i det hele tatt har kirkesamfunn beviser at kirkesamfunn, hierarki og lederskap ikke er en garantist for rett lære. For det er jo så mange kirkesamfunn. Alle kan ikke ha rett samtidig.
Med ikke-tilhørighet til kirkesamfunn mener jeg at hussamlingene ikke er underlagt en annen menighet. I pinse-, tros-, og baptistsammenheng er det vanlig å mene at hver menighet skal være så selvstendig som mulig, og at denne politikken finner man støtte for i NT. Baptistene har så vidt jeg vet en litt sterkere overbygning enn de andre jeg nevnte, men til deres fellesmøte er det ikke bare ledere (slik som i pinsebevegelsens fellesforum) som kan delta. Nok om det. Poenget er at disse miljøene mener at hver menighet skal være selvstendig.
Paulus kaller hver husmenighet for menighet. Hvorfor vil da pinsevenner, baptister og trosbevegelsen at det skal være en større menighet over husmenigheten? De snakker mot seg selv. Hvis de mener at en hver menighet skal være selvstendig, og de ikke vil ha en annen menighet over seg selv, så er det merkelig å mene at deres egne husmenigheter skal være underlagt hovedmenigheten.
Hvis det først skal være en større menighet over husmenigheten, så hvorfor ikke fortsette til man har en verdenspyramide slik katolikkene har? Ok, det var det prinsipielle ut fra NT. Så til verdiene i NT. Det er haugevis med oppfordringer til å oppmuntre hverandre, for eksempel. Alt dette tror jeg får bedre rammer hvis husmenigheen er selvstendig. Når det fins en større menighet over, så trekker den kreftene til seg fra husmenigheten. Kirkegulvet skal jo vaskes. Men når husmenigheten er selvstendig, kan den konsentrere kreftene om det viktigste: Fellesskapet der man kan oppmuntre hverandre.
Men å satse på selvstendige husmenigheter betyr ikke at det er slutt på interaktivitet med andre menigheter. Det er heller ikke slutt på å bryne meningene sine. Det er heller slik at det er da slik bryning endelig starter.
Derfor mener jeg at husmenigheter ikke skal være medlemmer av tradisjonelle kirkesamfunn eller tradisjonelle menigheter. Når det er sagt, så har jeg et bitte lite håp om at tradisjonelle grupperinger kan endre seg. Og da kan man jo være medlem. Da kunne for eksempel de tradisjonelle grupperingene være organisasjoner som arrangerer sjeldne storsamlinger av mange selvstendige menigheter, konserter og foredrag, uten at denne organisasjonen har noe å si overfor husmenighetene. Men de fleste som er husmenighetstilhengere tror ikke det er mulig å lage en slik modell ut av tradisjonelle menigheter/kirkesamfunn. Veien er alt for lang og tradisjonene sitter for tungt. Nye samarbeid må vokse frem fra bunnen av.